I den norske lovgivningen er det et forbud mot næringsmidler og fôr som inneholder gener som gir antibiotikaresistens. Regelverket er imidlertid uklart for andre anvendelsesområder, som for eksempel dyrking og industriell bruk.
Av Tage Thorstensen i GENialt 3/2010
Gener som gir motstandsdyktighet (resistens) mot antibiotika som brukes innen medisin eller veterinærmedisin, er kontroversielle fordi det er en viss frykt for at de skal kunne overføres til sykdomsfremkallende bakterier. Sykdommer som forårsakes av disse bakteriene, kan da ikke lenger behandles med antibiotika fordi bakteriene har fått overført genet som gjør dem resistente. I nyere typer genmodifiserte planter er markørgener (se FAKTA under) som koder for antibiotikaresistens, stadig oftere erstattet med andre typer markører som ikke er så kontroversielle, eller har mekanismer som gjør at de kan tas ut. Likevel er det allerede mange planter som inneholder gener for antibiotikaresistens på markedet, og det søkes fortsatt om nye godkjenninger for planter som inneholder slike gener (se artikkel om den genmodifiserte Amflora-poteten). En av årsakene til at de fortsatt inngår i nye søknader, er at søknadsprosessene ofte tar mange år fra utvikling til endelig godkjenning. Mange av disse plantene ble derfor utviklet flere år før de mulige negative konsekvensene ved bruk av gener for antibiotikaresistens ble kjent.
FAKTA – Hvorfor antibiotikaresistensgener?
For å gi en plante en ny egenskap kan arvematerialet genmodifiseres (endres) ved at det for eksempel settes inn et gen som koder for den nye egenskapen. For å skille de genmodifiserte plantene fra de som ikke er modifisert kobles det ofte et markørgen sammen med genet man ønsker å tilføre (GENialt 1/2010, s. 6). Et markørgen er et gen som gjør at det er mulig å identifisere alle cellene eller organismene som har fått det nye genet. Det kan for eksempel være et gen som gjør at cellene lyser, at de kan vokse på en annen energikilde enn organismen som ikke er modifisert, eller at de kan bli resistente, motstandsdyktige, mot antibiotika. Et slikt markørgen er spesielt viktig i en tidlig fase av utviklingen hvor de nye egenskapene ikke er tydelige ennå, eller i tilfeller hvor den tilførte egenskapen ikke gjør at organismen forandrer utseende. Markørgenet gjør det dermed lettere og mer effektivt å velge ut organismer som har fått de nye egenskapene. De vanligste markørgenene tradisjonelt sett koder for antibiotikaresistens som gjør at de genmodifiserte plantene, i motsetning til de ikke-modifiserte, kan vokse på næring som inneholder antibiotika.
Vurdering av gener for antibiotikaresistens i EU
EU har tradisjonelt vært restriktiv til bruk av antibiotikaresistensgener. I EU-direktiv 2001/18 heter det at genmodifiserte planter som inneholder gener som koder for resistens mot antibiotika som brukes i veterinærmedisinsk eller medisinsk behandling, bør fases ut innen utgangen av 2004. I april 2004 kom imidlertid EUs eget helse- og miljørisikovurderingsorgan EFSA (European Food Safety Authority) med en rapport hvor de ikke gikk inn for et generelt forbud mot gener for antibiotikaresistens. I stedet delte de genene for antibiotikaresistens inn i tre ulike grupper, der gener i gruppe 1 kan brukes uten restriksjon, mens gener i gruppe 3 ikke bør brukes. Verdens helseorganisasjon (WHO) og det europeiske legemiddelkontoret (EMA) vurderte i 2007 de ulike antibiotikaene etter deres nytteverdi innen veterinær- og humanmedisin, og rangerte dem etter hvor viktige de er. Både WHO og EMA sier at antibiotikaene neomycin og kanamycin er «veldig viktige». Kanamycin brukes blant annet som reservemedisin mot multiresistente bakterier som forårsaker tuberkulose. Genet nptII, som gir resistens mot neomycin og kanamycin, brukes ofte som markørgen i genmodifiserte planter. På tross av direktivet og anbefalingene fra WHO og EMA har EFSA plassert nptII-genet i gruppe 1 for antibiotikaresistensgener, som betyr at det kan brukes ubegrenset. EFSA hevder at man ikke risikerer å ødelegge den terapeutiske effekten av neomycin og kanamycin ved at nptII-genet brukes i genmodifiserte planter. Denne vurderingen er imidlertid svært kontroversiell også innad i EU. Noen land, for eksempel Ungarn og Østerrike, er svært kritiske til EFSAs vurdering av gener for antibiotikaresistens, og deres holdninger er basert på en risikovurderingsrapport som er laget på initiativ fra østerrikske myndigheter.
Norsk lovgivning for gener som koder for antibiotikaresistens
Den norske lovgivingen for gener som koder for antibiotikaresistens, er etter Bioteknologinemndas mening uklar på bruksområder som ikke gjelder mat eller fôr. I den norske genteknologiloven er det ikke nedfelt et absolutt forbud mot organismer som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens. Likevel forbyr forskrift om fôrvarer (2002-11-07), § 5, å: «tilvirke, importere og framby fôrvarer som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens, der disse genene er tilført ved genmodifisering og kan påvises i sluttproduktet. » Det er også et tilsvarende forbud mot gener som koder for antibiotikaresistens i næringsmidler og næringsmiddelingredienser som trådte i kraft 1. juni 2002. Dette forbudet er imidlertid ikke absolutt siden Mattilsynet kan gi dispensasjon fra forskriften i særlige tilfeller. Forbudene mot gener som koder for antibiotikaresistens i genmodifiserte planter som er nedfelt i forskriftene, gjelder anvendelsesområdene mat og fôr. Forbudene gjelder derfor, etter Bioteknologinemndas tolking, ikke direkte for andre bruksområder, der det ikke søkes om bruk til mat eller fôr. Et eksempel på anvendelse som ikke reguleres av forbudet, er industriell bruk og dyrking av poteten Amflora, som nå er til vurdering hos norske myndigheter (se artikkel om den genmodifiserte Amflora-poteten).
Nye retningslinjer må på plass
Det særlige forbudet mot gener for antibiotikaresistens i fôrvarer og næringsmidler er etter Bioteknologinemndas mening ikke i samsvar med den mer generelle formuleringen i Matmeldingen (St. meld. nr.40, 1996-1997). Der vedtok Stortinget 18.06.97: «Stortinget ber Regjeringen om å forby produksjon, import og utsetting av alle genmanipulerte produkter som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens, og å arbeide for internasjonale forbud på dette området.» Bioteknologinemnda mener at for å ivareta en føre-var-holdning må en slik generell formulering også gjenspeiles i loven, og ikke bare gjelde næringsmidler og fôr. Dette er i tråd med EU-direktiv 2001/18. Bioteknologinemnda har derfor sendt et brev til Miljøverndepartementet for å få klargjort hva slags retningslinjer som gjelder.
Se Bioteknologinemndas brev til Miljøverndepartementet (22.09.2010)
Last ned pdf av artikkelen slik den stod på trykk i GENialt 3/2010.
