Den 22. november arrangerte Bioteknologinemnda et møte om matsikkerhet for å diskutere om genmodifisert mat er nødvendig for å sikre matforsyningen nå eller i fremtiden. Fikk vi svarene vi trengte?
Av Tage Thorstensen i GENialt 4/2010. Foto: Olve Moldestad.
Bakteppet for Bioteknologinemndas møte om matsikkerhet var en FN-rapport som sier at for å brødfø 9 milliarder mennesker i 2050, må matproduksjonen økes med 70 prosent. Det er også beregnet at den norske befolkningen vil øke med 1 million innen 20 år, og at dette vil skape et behov for mer effektiv matproduksjon og effektivisering av jordbruket også her til lands.
Økt produksjon av genmodifiserte planter
På verdensbasis var det fra 1996 til 2009 en 80 ganger økning i jordbruksareal som ble dyrket med genmodifiserte planter, slik at det totale arealet nå er på 137 millioner hektar. Bioteknologiselskapenes hovedargument for å bruke genmodifiserte planter i landbruket, er at de er helt nødvendige for økt produksjon for å dekke den økte etterspørselen etter mat. Spørsmålet er om det kan dokumenteres at matproduksjonen faktisk øker ved bruk av genmodifiserte planter, eller om alternative metoder virker like bra eller bedre. Er det dessuten matmangel i verden, eller er det fordelingen av maten som er problemet? For å besvare disse spørsmålene hadde Bioteknologinemnda invitert flere av verdens fremste forskere på matsikkerhet til å diskutere og holde foredrag. Et panel bestående hovedsakelig av norske eksperter og interesseorganisasjoner var også invitert for å kommentere innleggene. Foredragene og innleggene fra debattdeltakerne viste tydelig at det er delte meninger om disse spørsmålene.
Genmodifisering ikke aktuelt for norsk landbruk ennå
Landbruksminister Lars Peder Brekk åpnet møtet og orienterte om den økende matkrisen og utfordringene med å brødfø de ca. 1 milliard menneskene som i dag sulter på verdensbasis. Brekk var veldig klar på at han ikke hadde tro på at genmodifisert mat er nødvendig for å oppnå matsikkerhet slik situasjonen er i dag. Han påpekte at han hørte på forskere som var bekymret for langtidseffektene av det å dyrke genmodifisert mat, og at uavhengig forskning tyder på at produksjonsøkningene ved dyrking av genmodifiserte matplanter er overvurdert. Han sa også at andre metoder enn genmodifisering må tas i bruk for å oppnå matsikkerhet, og at hvert land har ansvar for å produsere nok mat til sin egen befolkning basert på sine egne forutsetninger. Småskalalandbruket må styrkes, produksjonseffektiviteten må økes og mengden mat som kastes må reduseres. Brekk la også vekt på nødvendigheten av et stort mangfold av landbruksplanter og at ressurser må deles på tvers av landegrensene. Privat og offentlig forskning på alternativer til genmodifiserte organismer må styrkes for å blant annet utvikle klimatilpassede arter som kan øke produksjonen, i følge Brekk.
Å fortsette som før er ikke et alternativ
Dagens industrilandbruk er ikke bærekraftig, og genmodifiserte planter er ikke noen løsning på matkrisen, var hovedbudskapet til professor Hans Herren, som er president for Millennium Institute og leder av studien «International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology, IAASTD». Dette er den største analysen av verdens landbruk som noen gang er gjort, og den er foretatt av 400 internasjonale forskere. Herren fikk World Food Prize i 1995 for biologisk bekjempelse av bladlus, som truet den viktige afrikanske matplanten kassava. Han introduserte en vepseart som er bladlusas naturlige fiende. Dette forhindret en stor sultkatastrofe i Afrika. Herren mener alternative dyrkingsmetoder, småskala- og økologisk landbruk er bedre og mer bærekraftige alternativer enn genmodifisering. Som et eksempel nevnte han dyrking av nitrogenfikserende planter som kan brukes som gjødsel for matplanter. Herren fortalte også om en økologisk metode for bekjemping av skadedyr, kalt push-pull-metoden. Metoden går ut på å bekjempe skadedyr ved å dyrke noen planter som avgir lukter som virker frastøtene på insektene, og andre planter som lokker skadedyrene til seg. Dermed brukes mindre penger på sprøytemidler og kunstgjødsel, og bøndenes økonomi blir bedre. Det er mer arbeidsintensivt, men det er viktig å gi arbeid til folk på landsbygda og la dem få muligheten til å dyrke sin egen mat. Herren la vekt på at vi må behandle årsaken til problemene i landbruket, og ikke symptomene. For å få til dette må fattigdom og sult bekjempes, og levekårene til verdens fattige må bedres, blant annet ved å gjøre det mer attraktivt å jobbe i landbruket. Prisen på mat er, i følge Herren, alt for lav, noe som fører til at det er lett å kaste mat, og at bøndene får lite igjen for arbeidet sitt. Herren var sterkt kritisk til dagens jordbruk med bruk av kunstgjødsel og ugressmidler for å øke matproduksjonen, og mente at å fortsette på denne måten ikke er noe alternativ. Han påpekte at matproduksjonen allerede er stor nok, og at store mengder mat kastes. I tillegg kan enda flere mennesker mettes hvis flere går over fra kjøtt til plantekost. Herren sa at mer mat ikke nødvendigvis betyr færre sultne, fordi produksjonsveksten kommer i land som allerede har nok mat, og refererte dermed til den urettferdige fordelingen av mat i verden.
Utviklingsland må få tilgang til teknologi
Professor Gebisa Ejeta, spesialrådgiver for lederen av den amerikanske hjelpeorganisasjonen USAID, vant World Food Prize i 2009 for å ha avlet frem tørketolerant sorghum (durra), som er en viktig matplante i Afrika og Asia. Ejeta fortalte om hvordan han bekjempet planteparasitten striga, som snylter på sorghum. Han studerte hvordan parasitt og vertsplante kommuniserte, og identifiserte plantegenene som var involvert ved hjelp av genteknologi. Strigainfeksjon fører til at plantene blir syke og gir langt dårligere avlinger enn friske planter, eller at de i verste fall dør. Striga er et problem i 40 prosent av områdene hvor sorghum dyrkes, og ødelegger matforsyningen til 100 millioner mennesker. Vanlig sorghum sender ut kjemiske stoffer fra røttene som aktiverer spiring av strigafrø, men Ejeta avlet frem arter som ikke sendte ut disse stoffene. Dermed ble de resistente mot parasittangrep og ga 4–5 ganger så store avlinger som tradisjonell sorghum. For at utviklingsland skal kunne produsere mer mat, må de få tilgang til teknologi og forskning som fører til forbedringer av landbruket, slik at det er tilpasset klimaforandringer og økt kamp om jord- bruksareal. Ejeta mener at det ikke nødvendigvis er genmodifisert mat som er løsningen på fattige bønders problemer i dag, men at det kan være en del av løsningen for noen. Det er viktig å ha et helhetlig perspektiv og bruke den beste og mest nødvendige teknologien for å løse problemene i landbruket. For noen kan denne teknologien være genmodifiserte planter. Ejeta la vekt på at teknologiutvikling og forskningsprosjekter bør være et samarbeid mellom industrien og det offentlige, ledet av lokale ressurspersoner. Han la også vekt på at industrien ikke kan lastes i debatten om genmodifisert mat, fordi de gjør det de er best på, og det er å tjene penger under betingelser som myndighetene har lagt. Ejeta mente en effektiv distribusjon av frø er avhengig av privat småindustri som har økonomiske interesser i å produsere og oppformere frø til bøndene. Forskning og utvikling av genmodifiserte planter gjøres i dag hovedsakelig av en industri som må ta økonomiske hensyn. Dette burde, i følge Ejeta, heller vært gjort av det offentlige, som dermed kunne styrt utviklingen mot mer samfunnsnyttige planter som bøndene har behov for. Han mente også at for at genmodifiserte planter som for eksempel Golden Rice (se omtale av denne lenger bak i artikkelen) skal være til nytte for de fattige, må de være nøye vurdert og testet. På den måten kan man være sikker på at egenskapene er stabile og ikke blir mistet gjennom generasjoner med dyrking hos bonden.
Valgfriheten reduseres
Den indiske forskeren, journalisten og analytikeren Devinder Sharma holdt et engasjert innlegg mot det industrielle landbruket generelt, og genmodifisert mat spesielt. Han mener at det ikke er behov for økt matproduksjon i India fordi det produseres nok mat. Hovedproblemet er at det er for dårlige lagringsløsninger som gjør at mye av maten blir dårlig og må kastes etter innhøsting. Genmodifiserte planter vil ikke gi noen fordeler for indiske bønder fordi de ikke er utviklet for å løse problemer i Indias landbruk, men forsket frem av industrien med tanke på profitt. Den økte andelen genmodifiserte frø reduserer biomangfoldet og valgfriheten for bøndene fordi de i realiteten ikke har muligheten til å gå tilbake til konvensjonell drift. Såvarene er dessuten for dyre, noe som gjør at fattige bønder i realiteten ikke har råd til ris som kan være nyttig, slik som Golden Rice. Han påpekte at mange indiske bønder er bundet av avtaler som de ikke kan komme ut av og som har gjort at mange bønder derfor har tatt sitt eget liv. Sharma var også kritisk til kvaliteten på forskning som viser at genmodifisert mat ikke er skadelig for helsa. Han la vekt på at landbruket måtte være bærekraftig, og da kan ikke genmodifiserte planter brukes, i følge ham.
Seniorforsker David Quist fra GenØk – Senter for biosikkerhet i Tromsø fortalte om sine studier av det kommersielle frøutvalget og bøndenes holdninger til frøleverandørene i USA. Quist har jobbet med genmodifiserte organismer i ti år, og jobber nå med risikovurdering av eksisterende og nye genteknologier. Han viste til hvor liten valgfrihet bøndene i USA har til å velge annet enn genmodifiserte frø fordi produsentene tilbyr svært lite av konvensjonelle frø. I likhet med Sharma mente Quist at genmodifiserte såvarer som er på markedet i dag, er utviklet av industrien hovedsakelig av økonomiske hensyn, og ikke for å oppnå matsikkerhet i utviklingsland. Den store investeringen i genteknologiske løsninger i landbruket har gått på bekostning av forskning på alternative metoder, og økte avlinger de siste årene skyldes, i følge Quist, ikke genmodifisering. Det er viktig at bøndene får støtte til lokaltilpassede løsninger som de selv kan forstå, for å drive et bærekraftig landbruk, og ikke ferdigutviklede «one size fits all»-løsninger. Patentsystemet er dessuten begrensende for konkurranse og utvikling i landbruket fordi bøndene blant annet ikke lenger kan ta vare på og selv utvikle frøene, fordi de er patentert av industrien. Quist kritiserte også industrien for hemmelighold av data om genmodifiserte planter, noe som gjør det vanskelig å gjøre en uavhengig vurdering.
Kan Golden Rice redde liv?
Det siste foredraget ble holdt av professor Ingo Potrykus, som er den som utviklet den genmodifiserte A-vitaminberikede Golden Rice. Vanlig ris inneholder ikke A-vitamin, men Golden Rice er genmodifisert ved at den har fått satt inn gener som gjør at den produserer provitamin A som omdannes til vitamin A i kroppen. Det er innholdet av provitamin A (betakaroten) som gir den gylne fargen. Landene der A-vitaminmangel er et problem for befolkningen er de samme som har ris som viktigste matplante. Golden Rice ville derfor, i følge Potrykus, vært livreddende for millioner av mennesker dersom den hadde vært dyrket i stort omfang og distribuert til verdens fattige og feilernærte etter at den var ferdigutviklet i 1999. Et regelverk med omfattende krav om dokumentasjon har imidlertid forsinket godkjenningsprosessen og gjort at risen ennå ikke er godkjent for dyrking, mer enn 10 år etter at den var ferdig. Potrykus mener at regelverket setter krav om ekstrem overforsiktighet som ikke er vitenskapelig basert, og at konsekvensen er at millioner av feilernærte mennesker ikke har blitt reddet. Han regner nå med at Golden Rice blir godkjent for dyrking i Filippinene i 2012, Bangladesh i 2013, India og Vietnam i 2014 og Kina og Indonesia i 2015.
Krav om mer forskning
Innleggene til foredragsholderne ble diskutert av et panel med representanter fra forskning og interesseorganisasjoner. Deltakerne i panelet var politisk seniorrådgiver Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet, professor Atle M. Bones fra NTNU, administrerende direktør Ole-Jakob Ingeborgrud fra Landbrukssamvirket, dr. Conrad von Kameke fra Monsanto og forskningssjef Nils Vagstad fra Bioforsk. Ordstyrer var seniorrådgiver Christian Anton Smedshaug fra Norges Bondelag.
Bones har forsket på hvordan giftstoffer kan fjernes fra planter ved hjelp av genmodifisering for å gjøre dem mer spiselige. Han fremhevet mulighetene genmodifiserte planter gir og at det er nødvendig med planter som har egenskaper som gjør oss forberedt på fremtidige klimakriser.
Kameke påpekte at bøndene sto fritt til å velge Monsantos frø, og at det er en grunn til at 14 millioner bønder velger deres produkter. Bøndene bruker deres frø som forsikring mot tørke og skadedyr. Det har blant annet ført til at bruk av insektmidler har blitt redusert i India. Kameke sa også at effekten på naturen blir mindre hvis bruk av genmodifiserte planter gir et mer effektivt og produktivt landbruk.
Ingeborgrud sa at Landbrukssamvirket per i dag er imot genmodifisert mat og mener at det må satses på produksjon av ikke-genmodifiserte alternativer. Landbrukssamvirket er likevel ikke helt avvisende, men er avventende inntil bedre og sikrere varianter kommer på markedet. Nærstad var svært kritisk til genmodifisert mat og mente det ikke var dokumentert at den er bedre enn konvensjonelle alternativer.
Nærstad mente også at genmodifiserte planter er en trussel mot biologisk mangfold, og at mange eksempler viser at økologiske metoder kan gi økte avlinger. Han kritiserte også Monsantos praksis med å saksøke bønder som har fått forurenset åkrene sine med genmodifiserte vekster.
Vagstad la vekt på at mange forskningsinstitusjoner jobber med å utvikle og forske på genmodifiserte planter for å gjøre verden bedre. Det viktige er å øke matproduksjonen på en bærekraftig måte, og her er det helt avgjørende å ta i bruk ny teknologi.
Genmodifisert mat er kontroversielt, ikke bare her i Norge, men også på verdensbasis. De steile frontene som kom til syne under møtet, synes imidlertid ikke å bli noe mindre i nærmeste fremtid. Selv om forskerne og organisasjonene alle har det samme målet, nemlig å mette verdens befolkning, er meningene svært forskjellige om genmodifiserte planter er en del av løsningen, eller om konvensjonelt og økologisk landbruk er bedre alternativ. Felles for deltakerne var imidlertid krav om mer offentlig styrt landbruksforskning som ikke er styrt av profitt, for å få et best mulig bærekraftig landbruk, som gir nok mat til verdens befolkning. Dette er også noe landbruksministeren tok opp i sitt innlegg, og det blir spennende å se om dette gir seg utslag i økte bevilgninger til norske forskningsinstitusjoner.
Last ned pdf av artikkelen slik den stod på trykk i GENialt 4/2010.
