Flertallet i Bioteknologinemnda går inn for at eggdonasjon skal bli tillatt. Det vil si at ufruktbare kvinner kan få hjelp til å bli gravide med eggceller fra en annen kvinne.
Olve Moldestad i GENialt 1/2012
Eggdonasjon er en metode for assistert befruktning som ble mulig i kjølvannet av utviklingen av metoder for befruktning utenfor kroppen (in vitro fertilisering, IVF). Det første barnet født etter eggdonasjon kom til verden i 1984. Eggdonasjon innebærer at eggceller høstes fra en kvinne og befruktes med sæd fra partneren til mottakerkvinnen, som skal bli mor til barnet. En av de befruktede eggcellene settes deretter inn i livmoren til mottakeren, som på forhånd har fått behandling med hormoner slik at embryoet kan feste seg i livmorveggen.
Den norske bioteknologiloven forbyr eggdonasjon, men eggdonasjon er tillatt i minst 22 europeiske land, inkludert Sverige, Danmark, Finland og Island. I land som tillater eggdonasjon, er tilbudet vel akseptert for kvinner med medisinske eller genetiske tilstander som gjør dem befruktningsudyktige. Eggdonasjon til kvinner i eller etter overgangsalderen er mer kontroversielt.
Likebehandling
Likebehandling av ufruktbare menn og kvinner har vært et viktig premiss for Bioteknologinemndas diskusjon av eggdonasjon. Det er imidlertid viktige biologiske forskjeller mellom sæd- og eggceller, og mellom menns og kvinners roller i reproduksjonen, som ikke kan ses bort ifra. Eggdonasjon er en mer teknologisk krevende og inngripende prosess enn sæddonasjon. Et annet sentralt diskusjonstema har derfor vært hvor langt samfunnet skal gå i å teknologisere reproduksjonen, og hvilke konsekvenser en slik tiltagende teknologisering av reproduksjonen kan få.
Det mest sentrale argumentet for et forbud mot eggdonasjon har ved tidligere politiske behandlinger vært at forholdet mellom mor og barn er fundamentalt annerledes enn forholdet mellom far og barn. Tilhengerne av forbudet mot eggdonasjon har i tillegg henvist til at svangerskapet tradisjonelt sett har vært udelelig.
Eggdonasjon, surrogati og andre mer avanserte metoder innen reproduksjonsteknologien utfordrer den etablerte biologiske og kulturelle forståelsen av hvem som er mor og far. Mors- og farsbegrepet kan deles opp i en genetisk og en sosial komponent, og i tillegg kan morsbegrepet romme en tredje komponent gjennom svangerskapet. I denne sammenhengen brukes uttrykket biologisk mor gjerne om den som går gjennom svangerskapet. Barnet kan altså ha en genetisk mor, som har donert eggcellen, en biologisk mor, som bærer det gjennom svangerskapet, og en sosial mor, som bor sammen med barnet og har den daglige omsorgen. For noen oppleves denne tredelingen av morsbegrepet som problematisk, mer problematisk enn todelingen av farsbegrepet.
Noen mener at eggdonasjon har et etisk positivt aspekt som sæddonasjon mangler. Ved sæddonasjon har den sosiale faren ingen genetisk eller biologisk tilknytning til barnet. Ved eggdonasjon, derimot, får den sosiale moren også en biologisk tilknytning til barnet gjennom å bære det inne i sin egen kropp gjennom svangerskapet – med de fysiologiske og psykologiske prosessene det medfører. På den måten blir far og mor til barn som er unnfanget med donert eggcelle, mer likestilte i sin relasjon til barna enn foreldre som har benyttet donert sæd til å unnfange barna.
I samfunnet har holdninger til kjønnsroller, omsorgsfunksjoner for barn og assistert befruktning endret seg mye de siste 30 årene, i tillegg til at vi har fått en større forståelse av genetikk, reproduksjonsbiologi og utviklingsbiologi. Derfor er det vanskelig å holde på morskapets tradisjonelle særstilling som fundament for et forbud mot eggdonasjon.
Medisinsk og psykologisk risiko
Den medisinske risikoen mottakeren løper under fertilitetsbehandlingen, er den samme som for kvinner som gjennomgår normal IVF-behandling. Fordi alderen til mottakere av donerte eggceller er gjennomsnittlig høyere, er det derimot en økt risiko for komplikasjoner og sykdom i løpet av et svangerskap.
For mange av kvinnene er beslutningen om å akseptere donerte eggceller vanskelig. Det er ofte en lang prosess hvor de først må akseptere at de ikke kan få egne genetiske barn, og deretter overveie om de kan akseptere donerte eggceller.
Høsting av eggceller fra donor er et minimalt invasivt medisinsk inngrep (se faktaramme). Selv om alle medisinske inngrep er forbundet med en risiko, er den medisinske risikoen for eggdonoren i hovedsak knyttet til hormonstimuleringen. Smerte eller følelse av å bli oppblåst er vanlig.
Hyperstimulering av eggstokkene (OHSS) er en medisinsk komplikasjon som kan inntreffe når eggstokkene blir hormonstimulert for å utløse de siste fasene i modningen av eggceller. OHSS påvirker sirkulasjonssystemet og kan lede til væskeansamlinger i kroppens hulrom. I alvorlige tilfeller kan OHSS være livstruende. Det er nesten utelukkende i de tilfellene der kvinnen har blitt gravid før hormonstimuleringen begynner, at de alvorlige tilfellene av OHSS oppstår. Eggdonorer skal ikke være gravide, så det er relativt enkelt å hormonbehandle dem på en måte som minimerer risikoen for OHSS.
Forskning på eggdonorer viser at de tålte donasjonsprosessen godt, og at de er tilfredse med den medisinske behandlingen og oppfølgingen de fikk. Studier har også vist at mange eggdonorer er villige til å donere eggceller flere ganger, at det er få eggdonorer som angrer, og at mange mener det å donere eggceller hadde en positiv innvirkning på livet deres. Dette indikerer at de psykologiske fordelene mer enn veier opp for de fysiske ulempene ved donasjonsprosessen.
Studier av hvordan det går med barn som har blitt til gjennom eggdonasjon, viser at barnas vekst, språk, psykomotoriske utvikling og helse er normal, men at barn født etter tvilling- eller flerlingsvangerskap har lavere fødselsvekt enn normalt, noe som er forventet. Sammenlignet med andre former for assistert befruktning er det ikke flere misdannelser eller mer sykdom hos barn født etter eggdonasjon.
Studier av familier med barn født etter eggdonasjon har vist at barna har normal psykososial utvikling, og at relasjonene mellom foreldre og barn er gode.
Eggdonasjon i Norge
Hvis Stortinget velger å fjerne forbudet mot eggdonasjon, reises en rekke praktiske spørsmål, blant annet om det finnes kvinner i Norge som er villige til å donere eggceller, om det skal settes begrensninger for hvem som kan benytte eggdonasjon, og om eggdonasjon skal finansieres av det offentlige helsevesenet.
Det finnes ingen offentlig oversikt over hvor mange norske kvinner som har behov for eggdonasjon for å få barn, eller hvor mange av disse som ville ønsket å benytte seg av et eventuelt tilbud om eggdonasjon. Fagmiljøene tror at det dreier seg om ca. 200 norske par i året som kunne tenke seg behandling mot ufrivillig barnløshet med donerte eggceller.
Hvem blir eggdonorer?
Forskningen på eggdonorer viser at motivasjonen for å donere varierer mellom donorer som kjenner mottakerparet, anonyme donorer og kommersielle donorer. Ikke uventet rapporterte donorer som kjente mottakerparet, at de var motivert av å kunne hjelpe, enten donoreggene gikk til mottakerparet direkte eller inngikk i en eggbank.
Det har likevel vært bekymring for at noen kvinner som donerer eggceller, er spesielt psykologisk sårbare. Noen studier har vist at altruistiske donorer er psykisk sårbare kvinner som søker bekreftelse eller reparasjon av «selvet», eller ønsker å gjøre opp for en spesiell personlig opplevelse eller familiehistorie. Hvorvidt dette er en grunn til å avvise slike donorer er et åpent spørsmål, for muligheten til å hjelpe andre gjennom eggdonasjon kan være helbredende.
Kompensasjon for donoregg
I land der eggdonasjon er tillatt, er det et stort gap mellom tilbud og etterspørsel etter donoregg. Tiltak for å øke tilgangen på donerte kjønnsceller som ville vært nærmest utenkelig for sæddonasjon, for eksempel donor fra familien (søster, kusine), blir sett på som nærmest normalt for eggdonasjon. Likevel er det et underskudd på donoregg.
Betaling for donoregg, slik som i USA, motiverer eggdonorer og bidrar til å bringe flere donoregg på markedet. I Europa og i Norge er det derimot en sterk motstand mot betaling for organer, vev og celler. På EU-nivå er denne motstanden nedfelt i forskrift om håndtering av humane celler og vev (direktiv 2004/23/EF), og i Norge i helseforskningsloven og transplantasjonsloven. Betaling til giver av kjønnsceller er derfor ikke aktuelt i Norge.
Psykososialt press om å donere
Hvis det åpnes for eggdonasjon i Norge, må man også ta stilling til hvilke former for eggdonasjon som skal tillates. Noen former for eggdonasjon kan lede enkelte potensielle donorer inn i en form for tvangssituasjon, der det av familiære eller sosiale grunner blir svært vanskelig eller «umulig» å si nei til å donere egg. Dersom for eksempel en søster eller venninne ikke vil donere eggceller, kan det ha store emosjonelle og sosiale omkostninger. Det kan derfor oppstå tvil om hvor frivillig valget om å donere eggceller er.
Aldersgrense for eggdonasjon
Hvis eggdonasjon blir tillatt, reises spørsmålet om assistert befruktning med donoregg skal begrenses til et aldersspenn. Av hensyn til barna som blir født kan det være hensiktsmessig å begrense slik behandling oppad til 45–50 år. En kvinne som får behandling med donoregg ved fylte 50 år, vil være 68–69 år når barnet blir myndig. For Bioteknologinemnda er det allikevel viktig å understreke at eggdonasjon, hvis det blir tillatt, ikke må få bidra til at kvinner utsetter reproduksjon lenger enn i dag.
Konsekvenser for surrogati
Flertallet i Bioteknologinemnda gikk tidligere i år inn for å opprettholde forbudet mot surrogati, altså at en kvinne (surrogatmoren) gjennomgår et planlagt svangerskap og føder barn som hun på forhånd har avtalt at andre skal være foreldre til. Eggdonasjonsprosessen er, i likhet med surrogati, en mye mer teknologisk krevende og inngripende prosedyre enn sæddonasjon. Noen er bekymret for at eggdonasjon kan bane vei for surrogati.
Flertall for eggdonasjon
Flertallet i Bioteknologinemnda mener at eggdonasjon er en forlengelse av andre typer assistert befruktning som er lovlig, akseptert og støttet av myndighetene i dag. Flertallet ønsker at menn og kvinner, og sæd- og eggceller, skal behandles så likt som mulig i loven. Videre mener flertallet at den medisinske og psykososiale risikoen for eggcelledonor, mottaker og barn er liten. De mener verken at vesentlige samfunnsverdier er truet, eller at eggdonasjon kan skade tredjepart. Flertallet kan ikke se at det er mer problematisk at bruken av eggdonasjon innfører et skille mellom genetisk og biologisk/sosial mor, enn at bruken av sæddonasjon allerede har etablert et skille mellom biologisk og sosial far. Flertallet mener derfor at det ikke er gode nok grunner til at forbudet mot eggdonasjon skal opprettholdes.
Mindretallet frykter tingliggjøring
Et mindretall i Bioteknologinemnda mener at det er mer problematisk å innføre et skille mellom genetisk og biologisk/sosial mor enn det allerede etablerte skillet mellom biologisk og sosial far. De mener det ikke er riktig å sidestille sæd- og eggdonasjon fordi eggdonasjon er vesentlig mer teknologisk krevende og inngripende enn sæddonasjon. Eggdonasjon tingliggjør derfor reproduksjonen og barna mer enn det sæddonasjon gjør. Hvis eggdonasjon blir tillatt, og det blir vanlig at eggceller kan flyttes fra én kvinne til en annen, kan det senke terskelen for surrogati. Mindretallet mener at den teknologiske utviklingen alene ikke skal få bestemme hvilke reproduksjonsteknologier som tillates brukt i Norge. De mener det er så mange etisk problematiske sider ved eggdonasjon, som skiller det fra sæddonasjon, at det ikke bør tillates som medisinsk behandling mot barnløshet i Norge.
FAKTA: Eggdonasjon – slik gjøres det
Eggdonasjonsprosessen starter med en grundig veiledning, etterfulgt av en medisinsk og psykologisk undersøkelse. De kvinnene som fortsetter donasjonsprosessen, gis hormoner som stimulerer eggstokkene til å modne flere eggceller i én menstruasjonssyklus. Eggceller høstes fra donor ved at en ultralyd-guidet nål føres inn i skjeden og stikkes gjennom skjedeveggen fram til eggstokkene. Den ultralyd-guidede nålen føres inn i modne eggposer (follikler) i eggstokkene, og eggcellene suges gjennom nålen ut i et oppsamlingskammer. De høstede eggcellene befruktes med sæd fra partneren til kvinnen som skal bli mor til barnet, det vil si kvinnen som er mottakeren av egget. En av de befruktede eggcellene (embryoene) settes deretter inn i livmoren til mottakeren, som på forhånd har fått hormon-behandling slik at embryoet kan feste seg i livmorveggen. De overtallige embryoene fryses ned og oppbevares til eventuelle framtidige forsøk på å få barn.
Se artikkelen slik den sto i GENialt 1/2012
Les Bioteknologinemndas uttalelse om eggdonasjon
