Geiter produsert gjennom kloning i 1998 er fortsatt friske.
Av Olve Moldestad i GENialt 2/2012
Sauen Dolly ble kjent som det første klonede pattedyret. Det har vært spekulert om kloningsprosessen bidro til at Dolly levde kortere enn andre sauer, for hun ble bare seks år gammel.
Nylig ble det publisert en oppdatering om hvordan det går med de tre første klonede geitene. Det går bra med dem etter 13 år. Geitene lever normalt friske og produktive liv. De hadde verken komplikasjoner ved fødselen, mens de vokste opp eller som voksne. De har riktignok hatt sykdommer som er vanlige for geiter, slik som hudinfeksjoner, forbigående halting og lungebetennelse, men ingen lidelser som kan knyttes til kloningsprosessen. De tre geitene har også fått egne friske avkom.
Hvorfor klone geiter?
De klonede geitene har en annen spesiell egenskap – de er transgene. Det vil si at de er genetisk modifisert i tillegg til å være klonede. Geitene har fått satt inn et gen fra menneske som gjør at de produserer proteinet antitrombin III i melka. En liten flokk med transgene geiter kan produsere fra 1 til 300 kilo med renset protein i året, til bruk i legemidler. Antitrombin III finnes normalt i menneskekroppen, og hindrer at blodet koagulerer for lett og dermed danner blodpropper.
Fra én geit til en flokk
Transgene dyr lages gjennom en prosedyre som kalles pronukleær injeksjon. I noen timer etter at en sædcelle har befruktet en eggcelle, ligger genene fra henholdsvis far og mor i to separate organeller kalt pronukleoner. Ved å sprøyte nakent DNA som koder for det proteinet man ønsker å uttrykke, rett inn i en av pronukleonene, vil DNA-et i 0,5–10 prosent av tilfellene bli integrert i arvestoffet til det nye individet. Andelen varierer mellom arter, men hos geit er den lav.
Andre problemer med transgene dyr er at antall kopier av genet som blir satt inn, kan variere fra én til over hundre. Dyrene produserer med andre ord svært varierende doser av proteinet. Man har heller ingen kontroll med hvor i genomet det fremmede DNA-et blir satt inn. Det kan bli satt inn midt i et annet gen, eller i områder av genomet som normalt ikke uttrykkes. Dessuten er genet noen ganger ikke uttrykt i hele organismen.
Når man da blant mange transgene geiter finner én geit som har et passe antall kopier satt inn på et godt sted i genomet, og som produserer masse melk, vil man gjerne bruke dette individet som grunnlag for en hel flokk med geiter. Gjennom kloning har man muligheten til å lage mange identiske geiter for produksjon av proteiner som skal brukes i legemidler. De tre første geitene lever nå i en flokk på 164 klonede dyr.
Er kloning trygt?
Sauen Dolly ble bare seks år gammel, mens Finn Dorset-sauer normalt kan bli 11–12 år. Dolly fikk leddgikt og døde av en form for lungekreft som er vanlig hos sau og skyldes et retrovirus. På grunn av den korte levetiden har mange ment at kloning er en farlig prosedyre. Spesielt har man vært bekymret for at telomerene, en del av DNA-molekylet som finnes i enden av kromosomene og som blir kortere for hver gang en celle deles, gjorde at Dolly ble født seks år gammel (alderen på sauen som arvestoffet kom fra). Fordi arvestoffet kommer fra en voksen kroppscelle, har man også vært bekymret for at arvestoffet ikke blir riktig regulert ved kloning, og at dette skal lede til utviklingsavvik.
Kveg, mus, rotte, geit, gris, katt, kanin, hest, hund og ilder er noen av de dyreartene som har blitt klonet fra en rekke forskjellige kroppsceller siden 1995. Kloningen av disse artene har vist at metoden fortsatt er lite effektiv og at det er en økt dødelighet. Hvis metoden skal aksepteres av forbrukere og myndigheter for produksjon av legemidler, eventuelt også mat, må disse dyrevelferdsproblemene løses.
Men geitene har det fortsatt bra.
Kilder:
A. Baguisi m.fl., Production of goats by somatic cell nuclear transfer, Nature Biotechnology, mai 1999.
S. Blash m.fl., Update on the first cloned goats, Nature Biotechnology, mars 2012.
D.N. Wells, Animal cloning: problems and prospects, Scientific and Technical Review of the Office International des Epizooties, 24(1), 2005.
