Tenk om oppdrettslaks på rømmen kunne spores tilbake til eieren? Nå skal kombinasjonen av DNA-sporing og fysisk merking av oppdrettslaks prøves ut.
Av Reidun Lilleholt i GENialt 2/2012
De siste fem årene har mellom 110.000 og 370.000 laks rømt fra oppdrettsanlegg i Norge. Både havbruksnæringen og myndighetene har nullvisjon for rømming av laks.
Fysisk merke identifiserer rømt laks
Det er ikke alltid lett å se forskjellen på rømt oppdrettslaks og villaks. Men med fysisk merking som fettfinneklipping, frysetatovering eller fargemerking av all oppdrettslaks vil det gå an å se om en laks er rømt eller ikke, før forskerne bruker tid og penger på å DNAteste. Hvilke former for fysisk merking som fungerer best, skal nå testes ut.
For deretter å finne ut hvilket anlegg oppdrettslaksen kom fra, kan vi gå omveien via genene til laksens foreldre.
– Målet er at vi raskt og sikkert kan spore rømt laks tilbake til eier eller ansvarlig bedrift, sier Matt Baranski, forsker ved matforskningsinstituttet Nofima.
Slik følges gensporet
Ved hjelp av DNA-markører ønsker forskerne å finne DNA-profilene til foreldrene til all oppdrettslaks, så de kan identifisere avkommet deres.
Foreldrene til oppdrettslaksen finner vi hos avlsselskapenes rognprodusenter, der en hannlaks krysses med én eller flere hunnlaks. Avkommet til hvert foreldrepar har en unik DNA-profil, og ved å sende all befruktet rogn fra ett foreldrepar eller foreldregruppe til én enkelt smoltprodusent sammen med et sporingssertifikat, kan all fisk hos hver smoltprodusent få en unik DNA-profil. Denne vil så følge fisken når den senere flyttes over til et anlegg i sjø. DNA-profilen vil bli liggende i en nasjonal database slik at det ikke trengs å teste fisken i merda ved mistanke om rømming.
DNA-analyse av en rømt laks skal dermed kunne passe med genprofilen til kun én ansvarlig bedrift.
I to år skal forskerne utvikle og teste disse metodene i småskala, for å få greie på om det er gjennomførbart.
Næringens initiativ
Forskerne skal gjøre en grundig analyse av hvor mye det vil koste å innføre et slikt sporbarhetssystem for hele oppdrettsnæringen. Det er Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) som betaler for forskningen. Er oppdrettsnæringen også villige til å betale for et system der de enkelte oppdretterne kan bli identifisert som opphav til rømming?
– Gjennom det såkalte Miljøløftet ønsker Fiskeri og havbruksnæringens landsforening (FHL) i 2012 å etablere et system for å spore enhver rømt fisk tilbake til bedriften den rømte fra, sier Kjell Maroni, fagsjef havbruk i FHF.
– Dette er et svært ambisiøst mål, og FHF ønsket gjennom utlysningen om forskning på merking og sporing å bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for å gjøre best mulig valg av metoder. Det settes nå i gang totalt seks prosjekter som vil bidra tungt med kunnskap, og bidra i en sannsynligvis trinnvis utvikling fremover.
Går det som Maroni ønsker, har vi i 2014 en kostnadseffektiv, pålitelig og rask metode for å finne opprinnelsen til rømt oppdrettslaks.
Bak ideen står forskere fra Nofima. Prosjektet foregår i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning og forskningsaktører i Australia og Nederland, og det koordineres med lignende arbeid ved Norges veterinærhøgskole.
Reidun Lilleholt er kommunikasjonsrådgiver i Nofima
