Slik mistet Etiopia rettighetene til sitt tradisjonelle korn.

Kornsorten teff skulle lanseres på det europeiske markedet. Opprinnelseslandet Etiopia skulle få del i inntektene og kunnskapen. Teff-avtalen ble hyllet som et forbilde for rettferdig samarbeid om bruken av genressurser, men endte i en skikkelig røverhistorie.

Av Regine Andersen i tidsskriftet GENialt nr. 3/2012

Planten Eragrostis tef (teff) har vært dyrket i Etiopia i uminnelige tider, og brukes blant annet i det tradisjonelle brødet injera, en form for pannekake som spises sammen med ulike stuinger. Kornet har stor ernæringsmessig og kulturell betydning i landet. Like etter årtusenskiftet fattet nederlandske planteforedlere interesse for kornet. Det viste seg å ha særskilt mye mineraler og vitaminer, samtidig som det var glutenfritt. I et Europa med stadig flere glutenallergikere ble teff ansett som en gullgruve. Vel var det mulig å få tak i en og annen teff-sort ved å henvende seg til genbanker utenfor Etiopia. Men for å kunne utvikle planter som var tilpasset europeiske dyrkingsforhold, og korn som kunne brukes i industriell videreforedling, var det nødvendig å gå til Etiopia, der det genetiske mangfoldet i dette kornet fortsatt er stort.

Teff-avtalen

I 2002 tok det nederlandske firmaet Soil & Crop Improvement (S&C) derfor kontakt med Debre Zeit Agricultural Research Centre i Etiopia for å få tilgang til relevante teff-sorter. En overenskomst om bruken av sortene og fordeling av godene mellom Etiopia og Nederland ble inngått i 2003, og det ble sendt 120 kilo hver av 12 teff-sorter til Nederland. Samtidig søkte S&C om patentrettigheter knyttet til teff i Nederland. Ikke lenge etter dukket det opp en nyhetsmelding på S&C sine hjemmesider om at de nå hadde et vidtrekkende patent på teff. Dette fikk selskapet mye kritikk for internasjonalt, siden det ikke stemte. I Etiopia holdt myndighetene krisemøter, og besluttet at det måtte inngås en formell avtale med det nederlandske firmaet for å sikre kontroll med egne ressurser. Samtidig gikk nederlandske myndigheter i dialog med S&C, og bidro til at de trakk tilbake meldingen og gikk til forhandlingsbordet med Etiopia.

Dette er bakgrunnen for Agreement on Access to, and Benefit Sharing from, Tef Genetic Resources(teff-avtalen) som ble ferdigforhandlet i desember 2004, og undertegnet i april 2005 av representanter for Etiopias statlige Institute of Biodiversity Conservation (IBC) og det nederlandske selskapet Health and Food Performance International (HPFI), med vitner fra den nederlandske ambassaden og fra andre etiopiske myndigheter tilstede. IBC var rette instans for slike avtaler i henhold til etiopisk lov, mens HPFI var et nytt firma grunnlagt av eierne til S&C etter at det hadde oppstått problemer i det gamle firmaet.

Fra forbilde til røverhistorie

Teff-avtalen ble feiret som en lovende modell for framtidige avtaler om bruk av genressurser. Slike såkalte ABS-avtaler (forkortelse for Access and Benefit Sharing) mellom opprinnelsesland og firmaer i brukerland er ansett som viktige virkemidler for å nå målene i Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) om bærekraftig bruk av genetiske ressurser, og rettferdig fordeling av de godene bruken gir. I 2010 vedtok CBDpartene kjøreregler for ABS-avtaler i den såkalte Nagoya-protokollen. Gode eksempler på ABS-avtaler har likevel vært mangelvare. Nettopp derfor fikk teff-avtalen mye oppmerksomhet.

Forskere fra Fridtjof Nansens Institutt reiste til Etiopia for å finne ut hvordan det gikk med teff-avtalen etter undertegningen. Dessverre hadde den ikke utviklet seg til den suksesshistorien vi håpet å finne, men til en skikkelig røverhistorie. Etiopia mistet ikke bare kontrollen over viktige genressurser til en av sine betydeligste matplanter, teff, men også rettighetene til bruken av denne planten i viktige land. Det er mye å lære av denne historien med tanke på både forvaltning av genressurser og patentrett, og derfor er den viktig å kjenne til også her i Norge.

Skulle dele utbyttet

Teff-avtalen ga HPFI tilgang til spesifiserte teff-sorter under forutsetning av at disse ble brukt til produksjon av nyutviklede og spesifiserte mat- og drikkevarer. De skulle ikke brukes til tradisjonelle etiopiske matog drikkevarer. Til gjengjeld skulle Etiopia få goder tilbake, blant annet omfattende andeler av lisensinntekter og overskudd, samt deltakelse i forskningssamarbeid og utveksling av forskningsresultater. I tillegg skulle HPFI betale fem prosent av overskuddet sitt til et fond for å bidra til forbedrede levekår blant bønder i Etiopia og til videreutvikling av teff-produksjon i Etiopia. Fondet skulle styres av HPFI og etiopiske myndigheter i fellesskap.

HPFI skulle på sin side anerkjenne Etiopia som opprinnelsesland for teff og gjøre dette kjent gjennom sine produkter, og skulle ikke gjøre bruk av tradisjonell kunnskap fra Etiopia i sin produktutvikling. HPFI skulle ikke gi materialet de hadde fått, videre til andre uten godkjenning fra IBC. IBC hadde på sin side ikke rett til å gi noen andre tilgang til det materialet som var omfattet av avtalen. Et annet viktig punkt handlet om patenter. HPFI skulle ikke ha lov til å ta patent på genetiske ressurser av teff eller deres komponenter. Planteforedlerrett (lovbeskyttet enerett til å utnytte en plantesort man har utviklet) skulle være tillatt, forutsatt at disse rettighetene ble eiet i fellesskap med etiopiske myndigheter, og at fortjenesten ble delt.

Avbrøt samarbeidet

Teff-avtalen så med andre ord ut som et svært lovende bidrag til å oppfylle målene i Konvensjonen om biologisk mangfold. Men virkeligheten ble en helt annen da avtalen skulle settes ut i livet. For å få tilgang til de sortene HPFI trengte ut over dem de alt hadde fått, inngikk selskapet et forskningssamarbeid. Dette samarbeidet ble plutselig avsluttet midtveis, da HPFI hadde mottatt det etterspurte materialet i Nederland. HPFI sendte ingen rapporter og delte ikke informasjon, slik avtalen foreskrev, og IBC maktet ikke å følge med på hva som skjedde på nederlandsk side. Den eneste utbetalingen som fant sted, var på 4000 Euro i 2006, men det ble aldri klart hvilken del av avtalen disse pengene var knyttet til. Kommunikasjonen mellom partene gikk stadig tregere, og ble til dels amper. HPFI mente det ikke var penger å tjene på teff, men utvidet virksomheten til flere andre land, blant annet USA. I ettertid ser vi at det var penger å tjene på dette, da en del av regnskapstallene i mellomtiden er blitt kjent.

Allerede i 2004 sendte det nederlandske firmaet patentsøknaden sin til det Europeiske Patentkontoret (EPO), og i 2007 fikk HPFI innvilget patent på «bearbeiding av teff-mel», som i utgangspunktet var gyldig i mesteparten av Europa. Patentet omfatter korn av teff (uavhengig av sort) med definerte falltall (et etablert mål for kvalitet og modningsgrad i korn) på tidspunktet for maling. Det ønskede falltallet oppnås ved å lagre kornet en viss tid etter innhøsting. Det viser seg at all moden teff faller innenfor det spennet som er definert i patentet. Lagring av korn etter innhøsting er velkjent fra Etiopia, da teff er en plante som lett mister kornene, og derfor må høstes inn i tide. Ettermodning er nødvendig for at kornet skal kunne brukes til baking. Dermed omfatter patentet all bakbar teff uavhengig av sort. Patentet omfatter også maling av dette kornet til fint pudder, samt deigen som oppstår når man blander melet med væske. Sist, men ikke minst, omfatter patentet en rekke produkter som kan lages med slik deig, blant annet brød, pannekaker (men ikke etiopisk injera), kjeks av ulike slag og kaker. Man kan spørre seg hva som var den nye oppfinnelsen det nederlandske firmaet her fikk patent på. HPFI hevdet at det aldri er blitt målt falltall for teff, og at dette er nytt, selv om metoden er gammel og blir brukt for annet korn. HPFI mente også at det å male kornet til så fint mel er en ny oppfinnelse. Ikke minst hevder de å ha funnet opp nye anvendelsesområder for teff, selv om brød, pannekaker, kjeks og kaker er velkjente produkter når de er basert på annet mel.

Ble slått konkurs

Etter at patentet var meddelt, begynte siste fase av HPFIs historie. Verdiene ble flyttet over til nye firmaer grunnlagt av de samme eierne (noen eiere hadde i mellomtiden sluttet i protest). Også rettighetene til patentet tok samme veien. Ecosem og Prograin var de nye firmaene som nå slo seg opp på teff. Tilbake sto et ribbet HPFI, som ble slått konkurs i august 2009. IBC i Etiopia visste ingenting om det hele og forsøkte forgjeves å få kontakt med firmaet de hadde ABS-avtale med for å få til mekling. Først i desember 2010 fikk de et brev fra konkursbobestyreren i Nederland med beskjed om at firmaet var konkurs, og at de kunne melde sine krav til ham. Store verdier var det imidlertid ikke å fordele, og det er mange kreditorer. Spørsmålet er om konkursen var lovlig, og om det eventuelt kan reises krav mot eksisterende firmaer. Dette spørsmålet er ennå ikke avgjort, og saken ventes avsluttet i løpet av 2013. Et brev med de etiopiske kravene er imidlertid sendt til konkursboet.

Etiopia står tilbake med små utsikter til å få noe igjen fra konkursboet. De har heller ikke kapasitet eller ressurser til å rettsforfølge saken i Nederland. Selv om ABS-avtalen har opphørt med konkursen, har de i praksis små muligheter til å inngå nye ABS-avtaler for å utnytte markedspotensialene i Europa. Det finnes flere firmaer som er interessert i en slik avtale, men de er ikke i stand til å starte opp slik virksomhet fordi patentet setter en stopper for alle andre slike initiativer i de landene der patentet er gyldig. Heller ikke Etiopia selv kan markedsføre teff-produkter som er omfattet av patentet, i disse landene.

Fordi patentinnehaverne ikke har betalt årsavgift for patentet i alle de europeiske landene, er det nå gyldig i seks land: Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyrkia. Dette er samtidig de av medlemslandene i Den europeiske patentorganisasjonen hvor teff dyrkes. Patentinnehaverne har i mellomtiden søkt om patent også i USA og Japan. Dermed har ikke bare Etiopia mistet all fortjeneste som var forespeilet i ABS-avtalen, men også utsiktene til framtidig fortjeneste fra slike avtaler i viktige land. Samtidig fortsetter Ecosem og Prograin sin virksomhet uten noen forpliktelser overfor Etiopia, siden forpliktelsene kun var knyttet til avtalen med HPFI. At teff-materiale da var overført til tredjepart (Ecosem/Prograin) uten tillatelse fra IBC i Etiopia, er bare ett av de mange kontraktsbruddene fra selskapets side. Ecosem og Prograin fortsetter ufortrødent videre og ekspanderer til nye land uten å dele godene med Etiopia.

Manglende vilje

Hvordan kunne det gå så galt? Flere faktorer spiller inn, og vi utdyper disse i en rapport fra Fridtjof Nansens Institutt som publiseres i juni 2012. En medvirkende årsak var at HPFI ble drevet av relativt uerfarne folk, og at markedet for teff var mindre enn antatt. Kommunikasjonsproblemer spilte også inn. Men det aller meste handler om manglende vilje til å etterleve ABS-avtalen fra HPFI sin side, og manglende lovverk for å sikre at slike avtaler overholdes.

Det viktigste nå i ettertid er imidlertid hva vi kan lære av denne erfaringen. For det første blir det tydelig at selv de beste ABS-avtaler er lite verdt så lenge ikke alle parter er villige til å etterleve dem. Slik vil det være så lenge det ikke finnes tilstrekkelig lovgivning i brukerlandene til å støtte opp om gjennomføringen av slike avtaler. Brukerlandslovgivning er et viktig punkt i Konvensjonen om biologisk mangfold og Nagoya-protokollen, men det har likevel skjedd lite på dette området så langt. Utfordringen består i å legge til rette for at landene som gir tilgang til genetiske ressurser, får reell tilgang til rettssystemet i brukerlandene, og at de sikres tilstrekkelig kapasitet til å være i stand til å følge opp implementeringen i praksis. Uten dette er et fattig land som Etiopia prisgitt sin avtalepartner i det genressursene deres forlater landet.

For det andre viser det seg at bestemmelser i slike avtaler om at genressurser ikke skal kunne patenteres, er lette å omgå. De etiopiske forhandlingspartene var orientert om et patent på teff-mel, men hadde ingen anelse om at det faktisk dekket all teff og alle teff-produkter bortsett fra de tradisjonelle etiopiske produktene. Det viser seg altså at patenter som tar utgangspunkt i videreforedling av en genetisk ressurs til produkter, kan utformes slik at de i praksis også dekker bruken av de genetiske ressursene i sin helhet. Dette er da i snever juridisk forstand ikke i konflikt med bestemmelser om at de genetiske ressursene ikke er patenterbare, selv om det rammer de genetiske ressursene med full tyngde. Det finnes flere eksempler på avtaler som slår fast at genetiske ressurser ikke kan patenteres. Vårt eksempel viser at slike bestemmelser er lite verdt og må utformes på en annen måte for å oppnå tilsiktet effekt.

For det tredje viser patentet at kravene om at oppfinnelsen må være ny, blir tolket svært vidt i det europeiske patentsystemet, og at det tillates patenter som hindrer innovasjon i stedet for å stimulere til det.

Langt igjen

Sist, men ikke minst, viser erfaringene med teff-avtalen at det fortsatt er langt igjen til vi får et internasjonalt system som ivaretar en rettferdig fordeling av godene mellom nord og sør ved bruk av genressurser. Et viktig skritt på veien dit vil være å knytte innvilgelse av patenter til dokumentasjon av at materialet som er lagt til grunn for oppfinnelsen, er tilegnet på lovlig vis. Dette vil sammen med effektiv brukerlandslovgivning for gjennomføring av ABS-avtaler være sentrale elementer i et system som sikrer tilgang til genetiske ressurser og rettferdig fordeling av godene under Konvensjonen om biologisk mangfold.

Regine Andersen er seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI).