Nå foreligger kartet over hele grisens arvemateriale, og det viser at villsvinet ble temmet på flere forskjellige steder gjennom historien.
Av Olve Moldestad i tidsskriftet GENialt nr. 5/2012
Genetiske analyser tyder på at grisen (Sus scrofa) utviklet seg i Sør-Øst Asia for ca. 5,3 – 3,5 millioner år siden, og siden spredde seg over hele Eurasia. Villsvin fra Asia og Europa viser betydelig genetisk variasjon, med størst variasjon mellom forskjellige asiatiske villsvin. Den relativt mindre genetiske variasjonen blant europeiske svin – både ville og tamme – tyder på at europeiske villsvin var relativt isolert fra asiatiske villsvin, og at de europeiske svinestammene ble mer redusert i størrelse under siste istid enn de asiatiske.
For rundt 10 000 år siden hadde grisen blitt temmet gjentatte ganger på flere steder i Asia og Europa. Menneskets avlsmål har derfor formet grisens gener i flere tusen år. Samtidig har det vært stadige tilskudd av genetisk materiale fra villsvin fordi grisene ofte gikk fritt.
Grisegener i det norske avlsarbeidet
I moderne systematisk avl er det først og fremst dyrenes uttrykte egenskaper som er grunnlaget for seleksjonen. Det kan komme til å endre seg ettersom kunnskapen om hvilke gener og genvarianter som er viktige for spesielt interessante egenskaper bedrer seg. Professor i husdyravl ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås, Odd Vangen, sier at det er spesielt i den første sorteringen (preseleksjon) av hvilke smågalter man skal undersøke videre at kunnskapen om grisens arvemateriale kan bli et viktig verktøy. Et annet område Vangen peker ut som viktig er arbeidet med å unngå arvelige defekter eller sårbarheter, for eksempel sårbarhet for å få brokk. Generelt mener professor Vangen at grisegenomet vil inngå som et supplement til det tradisjonelle avlsarbeidet, men på sikt kan det bidra til direkte seleksjon mot sykdomssårbarhet og genetiske defekter.
Grisen som medisinske forsøksdyr
Kartleggingen av grisens gener kan få stor betydning for biomedisinsk forskning. I motsetning til vanlige forsøksdyr som mus og rotte, har grisen lengere liv, er omtrent like stor som mennesker, og har organer som ligner menneskets. Disse egenskapene gjør grisen til et viktig forsøksdyr i blant annet kirurgisk forskning. Med et helhetlig kart over grisens gener vil det også bli enklere å studere genetiske sykdommer som naturlig rammer både mennesker og griser, og å lage genetiske grisemodeller av menneskelige sykdommer.
Kartet av grisegenomet inneholder blant annet 112 genetiske variasjoner som gir opphav til den samme endringen i et griseprotein som er kjent i menneskeprotein som forårsaker genetiske sykdommer. Sykdommene omfatter diabetes, Parkinsons sykdom og Alzheimers sykdom. Disse genetiske variantene er interessante for de de kan gjøre det mulig å studere sykdomsforløpene inngående i en dyremodell som ligner mer på mennesket enn mus og rotter gjør.
Grisen som kilde til organer
Kartleggingen av grisens gener kan også bane vei for å bruke griseorganer til transplantasjon. Det er to store utfordringer ved xenotransplantasjon, altså transplantasjon av organer mellom arter.
Den ene er faren for å aktivere retrovirus som er integrert i grisens genom. Alle arter har slike såkalte endogene retrovirus i genomet sitt, også mennesker. Normalt er endogene retrovirus stabile og aktiveres ikke for å lage viruspartikler. I tillegg finnes mindre rester av endogene retrovirus av forskjellige slag. Man frykter da at interaksjon mellom arvemateriale fra to forskjellige arter i samme kropp kan reaktivere eller rekombinere disse virusene eller virusrestene og forårsake sykdom. Kartleggingen av grisegenomer, sammen med kartet av menneskegenomet, gir en bedre forståelse av risikoen for reaktivering av endogene retrovirus. Det viser seg at grisen har 24 endogene retrovirus, vesentlig færre enn mennesket og mange andre virveldyr. De fleste av grisens endogene retrovirus er også defekte, fordi gener som trengs for at viruset skal fungere mangler eller er ødelagte.
Den andre faren er at immunsystemet til pasienten støter vekk det transplanterte organet. Det er også et vanlig problem for organer transplantert mellom mennesker. Med bedre kunnskap om grisens genetikk kan man kanskje lage griser som bærer gener som lurer immunsystemet og som hindrer kroppen fra å utstøte transplanterte organer. Slike griser ble forsøkt utviklet allerede på begynnelse av 2000-tallet.
Endret luktesans
Grisen er avhengig av en god luktesans for å finne mat i sitt naturlige habitat. Det er derfor ikke overraskende at grisen, genetisk sett, har en velutviklet luktesans. Analysene av grisens genom viser at klassen av gener som koder for luktreseptorer, proteiner som registrerer ulike luktmolekyler, har utvidet seg gjennom evolusjonen.
Grisen er, som mennesket, altetende. Analysen av grisens genom viser at genetiske forandringer trolig har påvirket smakssansen. Gener involvert i sansingen av forskjellige smaker har blitt endret. Dette gjelder salt, umami, søtt og bittert. Griser har for eksempel bare 17 TAS2R bitterreseptorer, mot menneskets 25. Griser er derfor mindre følsomme for bitterhet i maten og kan spise mat som mennesker finner for bitter.
