Svaret er ikke så enkelt som det en gang var.
Kommentar av Lars Ødegård, leder for Bioteknologinemnda i tidsskriftet GENialt
Utviklingen av metoder for assistert befruktning gir stadig nye muligheter for å hjelpe barnløse. Med på lasset følger etiske og praktiske floker vi må forsøke å løse opp i sammen – som samfunnsborgere og som familiemedlemmer.
De siste årene har debatten gått høyt blant annet om surrogati, om eggdonasjon og om betingelsene for inseminasjon med donorsæd.
Ved siden av den teknologiske utviklingen, har det skjedd viktige endringer i lovverket og i folks holdninger som endrer forutsetningene for diskusjonen om assistert befruktning. For eksempel er likekjønnede ekteskap nå likestilt med tokjønnede ekteskap, og holdningene til homofiles familieliv har endret seg mye på ganske få år.
Et hovedprinsipp i norsk politikk for assistert befruktning ble dessuten endret i 2004, da tradisjonen med anonyme sæddonorer ble brutt. Personer født etter sæddonasjon som fant sted etter lovendringen har rett til å få opplyst donors identitet så snart de blir myndige. Lovendringen ble blant annet begrunnet ut fra bestemmelser i FNs barnekonvensjon, som Norge ratifiserte i 1991. Etter endringen har det blitt vanskeligere å få tilgang til donorsæd i Norge. Det kan skyldes at færre ønsker å være donor med de nye betingelsene.
En annen viktig endring er at flere nordmenn benytter seg av tilbud om assistert befruktning i utlandet. Bedre økonomi og endrede reisevaner gjør den muligheten aktuell for flere. Bruken av tilbud som er ulovlige i Norge utfordrer det norske lovverket. Jeg mener likevel vi må ta stilling til hva det er riktig å tillate i Norge ut fra en etisk vurdering av hva som er best for barn, ikke ut fra hva enkelte får utført i utlandet. Det kommer til å være norske borgere som reiser utenlands for å få assistert befruktning i overskuelig framtid, uansett hvilke endringer som gjøres av de norske reglene.
Nettopp på grunn av de store og viktige endringene som skjer på dette området, har Bioteknologinemnda tatt til orde for en bred utredning av tilbudet om assistert befruktning. Ved at regjeringen setter ned et utvalg som utarbeider en NOU (norsk offentlig utredning) kan vi få belyst alle sider av saken og vi kan se dem i sammenheng. Det er på tide.
En slik utredning bør blant annet ta opp hvordan man skal skaffe et tilstrekkelig antall donorer for assistert befruktning med donorsæd og for et eventuelt nytt tilbud om assistert befruktning med donoregg, vilkår for å få assistert befruktning og spørsmål om barns rettigheter når det gjelder informasjon om sitt opphav. Spørsmålet om lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev er også et svært aktuelt tema å drøfte som del av en bredere utredning om assistert befruktning.
Behovet for utredningen faller på ingen måte bort ved at vi får en politisk avklaring av enkelte prinsippspørsmål, som eggdonasjon eller adgangen for enslige til assistert befruktning. Dersom Stortinget for eksempel vedtar at eggdonasjon skal bli tillatt, blir det desto større behov for å diskutere hvem som skal få tilbudet, hvordan man skaffer donoregg til de som ønsker det, og så videre. Vedtar Stortinget å opprettholde forbudet mot eggdonasjon, er det fortsatt behov for å diskutere betingelsene for det eksisterende tilbudet om sæddonasjon.
