Forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og USA vekker til live spørsmålet om internasjonale regler for handel med genmodifisert mat.
Av Hallvard Kvale Svenbalrud i tidsskriftet GENialt
USA og EU har i mer enn to tiår stått mot hverandre i debatten om regulering av genmodifiserte organismer. Mens EU har innført et relativt strengt regelverk for dyrking, import og merking av genmodifiserte produkter, ønsker USA at genmodifiserte organismer (GMOer) i hovedsak skal behandles som alle andre matvarer. Uenigheten mellom myndighetene på de to sidene av Atlanterhavet har lenge bremset arbeidet for å vedta internasjonale regler og standarder for handel med GMOer og merking av GMO-mat.
Tvinges til nytt forsøk
Nå kan det bli ny bevegelse i den fastlåste diskusjonen om internasjonal GMO-politkk. Nylig begynte USA og EU forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (TTIP). Forhandlingene tvinger de to partene til å gjøre et nytt forsøk på å komme til enighet om et regelverk for handel med GMOer.
Formålet med TTIP-forhandlingene er å fjerne tollavgifter og samordne reguleringer og standarder mellom USA og EU. Dersom forhandlingene lykkes vil det skape et enormt transatlantisk frihandelsområde mellom de to partene, som årlig handler for rundt 6000 milliarder kroner med hverandre. Det gjenstår imidlertid tøffe forhandlinger på flere felter, ikke minst når det gjelder genmodifiserte organismer. Spørsmål om dyrking og import av GMO-produkter har tidligere skapt flere konflikter mellom USA og EU. USA har blant annet klaget inn EU for Verdens handelsorganisasjon (WTO) fordi de mente europeiske restriksjoner på import av GMOer var ulovlige handelshindringer.
USA har et av verdens mest GMO-vennlige lovverk, og er verdens største produsent av genmodifiserte landbruksvarer. I 2012 var 88 prosent av maisen, 93 prosent av soyabønnene og 94 prosent av bomullen som ble dyrket i USA genmodifisert. Regelverket for GMOer i Europa er langt strengere: I EU er kun to genmodifiserte organismer – en maissort og en potetsort – godkjent for dyrking, og mindre enn én prosent av EUs landbruksjord ble i fjor brukt til GMOer. Amerikanske bioteknologiselskaper mener at det europeiske regelverket er et resultat av et politisert og populistisk hysteri uten vitenskapelig basis. På motsatt side hevder europeiske GMO-kritikere at den svakere amerikanske reguleringen kommer av at store og rike bioteknologiselskaper har for stor innflytelse på lovgivende myndigheter.
Tidligere i år kom nyheten om at amerikanske Monsanto, verdens ledende produsent av genmodifiserte såfrø, ga opp satsingen på å selge GMO-frø i Europa. Denne beslutningen ble av mange tatt som nok et bevis på at amerikanske og europeiske holdninger til GMOer er uforenlige.
Intern uenighet
Det finnes riktignok avvikende syn på begge sider: Ifølge en spørreundersøkelse gjengitt i New York Times støtter 93 prosent av amerikanerne merking av GMO-mat, mens tre av fire oppgir at de ikke vil spise genmodifisert fisk. Flere amerikanske delstater har startet prosesser for å påby merking av GMO-produkter. I Europa har Storbritannias miljøvernminister Owen Paterson nylig gått ut med sterk støtte til GMO-landbruk i sitt eget land og i utviklingsland.
På begge sider av Atlanterhavet er det stor uenighet om GMOer blant matprodusenter, forskere, politikere og aktivister. Uenigheten dreier seg blant annet om hvor miljøvennlige genmodifiserte organismer er, om hvor trygge de er å spise og om genmodifisering vil øke eller true verdens matproduksjon på lang sikt. GMO-tilhengere mener genmodifisert mat gir en produksjonsøkning som vil være avgjørende for å kunne fø verdens befolkning, som antas å vokse fra sju til over ni milliarder innen 2050. Kritikerne frykter at blant annet problemer med sprøytemiddelresistente ugress og Bt-resistente insekter (se faktaboks) gjør at GMO-landbruk ikke er bærekraftig og derfor kan utgjøre en trussel mot global matsikkerhet på lang sikt. Flere mener også at det ikke er tilstrekkelig bevist at GMO-mat er trygt å spise for mennesker, og at slike matvarer derfor må forbys etter det såkalte ”føre var”-prinsippet.
Til tross for uenigheten internt i landene er det foreløpig lite som tyder på at EUs eller USAs holdning til GMOer i TTIP-forhandlingene kommer til å være grunnleggende endret fra tidligere handelsforhandlinger. Spørsmålet er heller om partene har så stor interesse av TTIP-avtalen at det kan gjøre frontene mindre steile i GMO-spørsmål.
Flere spillere på banen
På litt lengre sikt kan utviklingen i Asia, Afrika og Latin-Amerika uansett tvinge frem en ny dynamikk på GMO-feltet, uavhengig av TTIP-forhandlingene. GMOer dyrkes nå i alle verdensdeler, og flertallet av de GMO-produserende landene i verden er ikke-vestlige. Dette gjør GMO-spørsmål til en viktig del av handelen mellom mange ulike land, og kan øke presset for å utarbeide globale avtaler og standarder som alle de store GMO-produsentene og -importørene støtter. I dag er Cartagenaprotokollen, en av de viktigste avtalene for handel med og håndtering av genmodifiserte organismer, ikke undertegnet av tre av verdens fire største GMO-produsenter: Argentina, Canada og USA.
Nå som ikke-vestlige land står for en stadig større del av verdens GMO-produksjon, blir uenigheten mellom EU og USA i økende grad kun én del av et mer omfattende puslespill. Ifølge tall fra interesseorganisasjonen ISAAA, som arbeider for å øke bruken av bioteknologi i internasjonalt landbruk, utgjorde ikke-vestlige land hele 20 av de 28 landene i verden som dyrket genmodifiserte organismer i 2012. Blant disse 20 landene er flere blant de såkalt fremvoksende statene som er spådd stor innflytelse i internasjonal politikk i de kommende tiårene, inkludert Kina, India og Brasil. Mange av disse landene satser store midler på utvikling av nye GMOer, men forsker samtidig mye på mulige helse- og miljørisikoer ved slike produkter. De fleste krever også merking av genmodifiserte matvarer som selges til forbrukere. Spørsmålet som enda ikke er besvart er hvordan fremveksten av disse nye GMO-stormaktene vil påvirke arbeidet for større internasjonal enighet om GMO-politikk.
Fakta: Genmodifiserte planter
Genmodifiserte planter har fått overført ett eller flere gener fra en annen organisme for å frembringe en ønsket egenskap i planten. De er med andre ord genmodifiserte organismer (GMOer).
De to vanligste typene genmodifiserte planter er sprøytemiddelresistente planter (som tåler én eller flere typer sprøytemidler) og såkalte Bt-planter (som produserer et stoff som er giftige for enkelte typer skadeinsekter).
Soya, mais, bomull og raps er de mest utbredte genmodifiserte plantene.
USA, Brasil, Argentina, Canada, India og Kina er verdens største GMO-produsenter målt i antall dyrkede hektar.
