Den amerikanske kunstneren Heather Dewey-Hagborg lager ansiktsskulpturer av mennesker hun aldri har møtt, basert på analyse av DNA. Med utstillingen Stranger visions retter hun oppmerksomheten mot genetisk overvåking.
Av Truls Petersen i tidsskriftet GENialt
Møt Heather Dewey-Hagborg i Bergen 17. og Oslo 18. desember.
– Vi etterlater oss hele tiden genetisk materiale – det er noe av det som gjør oss til mennesker. Vi etterlater oss spor, nøkler til hvem vi er.
Håret i bildet
Ordene tilhører Heather Dewey-Hagborg, en trettien år gammel doktorgradsstudent i elektronisk kunst ved Rensselaer Polytechnic Institute i New York. Hun hadde jobbet med forholdet mellom kunst og kunstig intelligens i omtrent ti år, da hun fikk ideen til Stranger visions. En dag hun var hos legen ble hun liggende å stirre på et intetsigende bilde på veggen. I en sprekk i bildeglasset la hun merke til noen hårstrå. Tankene begynte å surre: Disse hårstråene kommer sannsynligvis fra en tidligere pasient, et annet menneske. Hvem? Hvordan ser hun eller han ut? Og så var spørsmålet der: Hvor mye kan jeg vite om et annet menneske ved hjelp av et hårstrå?
Så tenkte hun på krimseriene hun har sett på TV… Og hun tenkte på hvordan vi alle hver eneste dag kvitter oss med rester av kroppene våre, biologiske spor, uten å tenke over det. Hvorfor skulle vi?
Uten en veldig klar plan, begynte hun å samle inn biologisk materiale hun fant på offentlige plasser; toaletter, venteværelser, busstasjonen eller midt i gata. Sigarettsneiper, tyggegummi, hår, negler… Brukte kondomer eller blodrester har hun latt ligge.
Gjør-det-selv-biologi
I TV-serien er det her eksperten kommer inn. Vi ser etterforskerne ta med seg poser med hud-, hår- eller andre kroppsrester ned til rettsmedisineren. Rettsmedisineren har briller og frakk, og lyset i hennes avdeling er kaldere. Fotomodellansiktene lytter mens avansert grafikk og masse fremmedord illustrerer rettsmedisinerens funn.
Sånn er det på TV.
Dewey-Hagborg, derimot, er verken etterforsker eller rettsmedisiner. Det er også poenget. I denne sammenhengen er hun en amatør som viser oss hva vi kan gjøre med teknologi som allerede finnes.
Hun er ikke alene. For mens ekspertene underholder oss på kveldstid, har det begynt å dukke opp gjør-det-selv-biolaber (engelsk: DIY – do it yourself) som er åpne for alle. Genspace, verdens første brukerstyrte biolab, ble etablert i desember 2010 og ligger i kunstnerens nabolag i Brooklyn i New York. For Dewey-Hagborg er Genspace både et sted å lære og jobbe.
Biolabene var inspirert av utviklingen innen dataprogrammering på 1970-tallet, da entusiaster møttes i garasjer med en visjon om å gjøre avansert teknologi tilgjengelig for brede lag av befolkningen. Men gjør-det-selv-tanken har forløpere i alt fra sy- og strikkeklubber, home parties, slektsgranskning, fanziner til punk og mote.
Rob Carlson ved Universitetet i Washington satte ord på den nye trenden i magasinet Wired i 2005: «Garasjebiologiens tidsalder er kommet. Vil du være med?»
I dag finnes 14 slike biolaber rundt om i verden. Genspace er en ikke-kommersiell forening drevet med kommunal støtte. For en liten sum kan folk benytte laben, enten målet er kommersielt, kunstnerisk eller «bare for moro skyld». Andre, som Biocurious, er finansiert via spleiselag, såkalt crowd funding. Det som er felles er at de tilbyr et alternativ til kjøkkenbenken.
Etter et kurs i molekylærbiologi og DNA på universitetet hvor hun studerer, var Dewey-Hagborg klar til å starte arbeidet med å analysere materialet sitt.
Metoden
Første steg er å isolere DNA fra den biologiske prøven. Utstyret man trenger, kan kjøpes på nett for en billig penge. Dewey-Hagborg valgte en modell fra Qiagen – «The DNA Investigator Kit». Settet koster i skrivende stund 2250 norske kroner.
Neste steg er å gjøre en PCR-prosedyre (Polymerase Chain Reaction, norsk: polymerase kjedereaksjon).
Det innebærer at hun lager mange kopier av DNA-et. Kopiene er syntetiske, de er laget uten bruk av levende organismer. Dewey-Hagborg gjør først en testprosedyre. Den gir svar på om prøven inneholder nok DNA til at den er interessant å undersøke videre.
For å finne ut mer om den ukjente personens egenskaper, må genene sekvenseres. Dette gjør Dewey-Hagborg ved å sende de oppkopierte DNA-bitene til en privat lab. I retur får hun tekstfiler som inneholder sekvenser av de fire basene A, T, G og C som DNA er bygget opp av.
Dewey-Hagborg er interessert i rekkefølgen på bokstavene. For selv om alle mennesker har de samme genene, så har vi ikke helt identisk gensekvens. Forskere har funnet noen varianter som kan gi indikasjon på om en person er arvelig disponert for bestemte egenskaper. Stikkordet her er SNP (uttales «snipp»). En SNP (Single Nucleotide Polymorphism, norsk: enkeltnukleotidendring) er en sekvens der bare én av basene eller nukleotidene varierer. På SNPedia (wikipedia for genvarianter) finnes en liste over genvarianter som er relatert til utseende.
For å finne slike genvarianter, må tekstmassen bearbeides. Dewey-Hagborg bruker et av de mange bioinformatikkprogrammene som er gratis tilgjengelige på nett. Programmet sammenlikner filen fra laben med utvalgte sekvenser hentet fra SNPedia.
I Stranger visions har Dewey-Hagborg så langt sett på tre SNPer, en indikerer øyefarge, en indikerer anlegg for overvekt og en gir informasjon om nesestørrelse. I tillegg undersøker hun personens kjønn.
Skulpturenes hudfarge er et av flere trekk som er basert på informasjon om geografisk opphav eller etnisitet. I tillegg til å se på farslinjen, undersøker Dewey-Hagborg morslinjen ved å sekvensere DNA fra mitokondriene. Hun forteller at koplingen mellom etnisitet og utseende er svært usikker og potensielt problematisk:
– Jeg måtte velge en av de mange mangelfulle og problematiske måtene å nærme meg rase, etnisitet, ansikt og DNA på. På grunn av begrenset tid (noe som er vanlig) valgte jeg å lappe sammen ulike eksisterende teknologier.
Ansiktstrekkene er basert på statistikk.
– Det er et slags parameter, men et som er svært mangelfullt!
Hagborg vil varsle om fristelsen til unyansert bruk av rasekategorier i etterforskning under dekke av at det er objektiv vitenskap.
Et hode i sand og lim
Et dataprogram Dewey-Hagborg har skrevet bruker alle de undersøkte verdiene og lager et tredimensjonalt ansikt basert på disse. Programkoden er under utvikling, og er lagt ut på hennes nettsider.
Så kjøres tegningen gjennom en 3D-skriver. Ut kommer en skulptur i sand og lim av en ukjent person.
Men…. likner det?
Stranger visions åpnet på Eyebeam, et senter for kunst og teknologi i New York, i 2012, og har siden blitt vist flere steder. Utstillingen består i tillegg til skulpturene, også av noen treesker med det biologiske materialet samt fotografier fra steder prøvene er funnet. Verket har vakt oppsikt.
To typer kommentarer går igjen. Mange har moralske betenkeligheter.
Like mange lurer på om modellene likner. Folk spør hvorfor hun ikke har testet noen kjente.
Det har hun. En av skulpturene i utstillingen heter «Self portrait». Det er en modell av kunstneren basert på analyse av hennes eget DNA. I et intervju med National Public Radio forteller hun at den typiske reaksjonen blant publikum er delt:
– Halvparten sier «Wow! Det er helt likt deg!» Andre halvparten sier «Wow! Det likner ikke deg i det hele tatt!»
Synes du selv det likner?
– Ja og nei! Vi har visse fellestrekk, men det likner ikke meg i betydningen hvordan jeg tenker om meg selv, min gestalt.
Hva med de andre modellene?
– Ingen har kjent seg selv igjen ennå!
Dewey-Hagborg tenker at det sannsynligvis dreier seg mer om en type familielikhet, enn en direkte kopi.
Hvor like de er, kan hun ikke vite. Forskningen på koplingen mellom ansiktsmorfologi, variasjoner i menneskets utseende, og gener, er bare i sin spede begynnelse. Noen tester er på forskningsstadiet, mens andre er lansert som produkter i et stadig voksende marked for gentester. Tester for øyefarge, hårtype og etnisitet regnes som gode. Men selv om forskningen kartlegger mer og mer, vil det alltid være grenser for hvor mye slike tester kan avsløre. Grunnen er at gentester handler om arvelig disposisjoner. Men en persons faktiske egenskaper til en hver tid, personens fenotype, er også påvirket av livsløp og miljø. Opplevelser og livsstil påvirker hvordan gener uttrykkes. I tillegg er utseende noe enhver lett kan endre.
Likevel er forventningene til denne forskningen stor. Dewey-Hagborg forteller at «de fleste forskere tror at ansiktet er primært genetisk bestemt, noe tvillinger viser».
Dewey-Hagborg understreker at hennes eget prosjekt er et «work in progress». På sin nettside har hun publisert en liste over hva hun har lyst til å undersøke i fremtiden. Hva stopper henne?
Det er nemlig fullt mulig å finne ut mye mer enn hva Dewey-Hagborg har undersøkt. Via kommersielle tjenester som 23andMe, kan man teste for en rekke genetiske egenskaper. Men poenget for Dewey-Hagborg er å undersøke hvor langt hun, som amatør, kan komme med egen innsats. Begrensningene hun har gitt seg selv, er en viktig del av kunstprosjektet.
Den andre viktige siden, er provokasjon.
Amatørens varsko
Dewey-Hagborg forteller til GENialt at hennes bidrag verken er ny forskning eller teknologi:
– Dette er ikke et forskningsprosjekt. Det er en kunstnerisk provokasjon om privatliv, overvåking og vår bioteknologiske og rettslige fremtid.
Mens verdens øyne er rettet mot Snowden og digital overvåking, spør Dewey-Hagborg om hvordan vi skal beskytte informasjonen som ligger i biologisk materiale. Hvordan unngå genetisk overvåking?
– Kunnskapen er her allerede – hva skal vi gjøre med den? Hva skal vi bruke den til?
I tillegg til biologiske spor vi alle uunngåelig legger igjen, sikter Dewey-Hagborg til alt som er lagret i ulike databaser hos politi- og helsevesen og firmaer som 23andMe. Databasene har skapt økt risiko for at uvedkommende kan finne informasjon om oss som er svært personlig og intim, «ting du kanskje ikke kjenner til selv», påpeker kunstneren.
Lov og rett i DNA
En omtale av Stranger visions på nettstedet The Smithsonian genererte et stort kommentarfelt. Første kommentar var: «Dette kan bli et ekstremt nyttig verktøy i politietterforskning.» Tredje kommentar var: «Nei!!!!!!!!!!»
De moralske reaksjonene er ikke nødvendigvis av den prinsipielle sorten – ord som «ekkelt», «skummelt» og «skremmende» går igjen. Men prosjekt har også satt i gang spissfindige diskusjoner om juridiske og etiske sider ved ny teknologi og biologisk informasjon. Det har både handlet om hvem som kan gjøre analyser, og hva det er tillatt å lete etter.
Kunstprosjektet har blitt koplet til pågående debatter om nye metoder i politietterforskning. Hovedregelen i de fleste land i dag er at DNA-profilen politiet bestiller skal være som et genetisk fingeravtrykk som kun skal brukes til å identifisere en person. Den skal ikke gi informasjon om utseende, atferd eller sykdom.
Les mer om politiets bruk av DNA-analyser her.
Mens politiet og helsevesenets bruk av biologisk materiale er underlagt klare regler, er annen bruk av DNA-analyser og gentester langt mindre regulert og debattert. Hva sier lovverket om samtykke? Om kriterier for å innhente, undersøke og oppbevare prøver fra andre enn deg selv? Er det Dewey-Hagborg har gjort i det hele tatt lovlig? En panelsamtale ved universitetet i Washington sommeren 2013 viste at det er til dels stor usikkerhet om slike sentrale spørsmål.
Det kanskje mest sjokkerende ved prosjekt er at det hun gjør ikke bare er teknisk, men også juridisk mulig. Bare halvparten av delstatene i USA har lover som forbyr testing av noens DNA uten samtykke.
Se video fra en paneldiskusjon med kunstneren og forskere ved Wilson-senteret i Washington.
I Norge har både Datatilsynet og Personvernnemnda påpekt at det er behov for tydeligere lovgivning når det gjelder personvernhensyn ved behandling av biologiske prøver.
Bidrar i etterforskning
I vår tok historien om kunstprosjektet en ny vending.
Mens debatten pågår, får Dewey-Hagborg en henvendelse fra politiet i Delaware. Hal Brown, assisterende politisjef, har lest om prosjektet. Nå ønsker han hjelp til å løse en uoppklart sak. Det dreier seg om en kvinne som ble drept for 20 år siden, men som ikke er identifisert. Brown tok kontakt for å få Dewey-Hagborg til å lage en 3D-modell basert på levninger etter offeret. Målet var å få en idé om hvordan kvinnen så ut før hun døde.
Hagborg forteller i en epost til GENialt at de ikke har gjort mye fremskritt i saken ennå.
Hadde du noen kvaler med å bidra til etterforskningen?
– Så lenge DNA blir brukt til å identifisere ofre, synes jeg ikke det er problematisk. Å benytte teknologien i etterforskning av mistenkte er en helt annen historie.
