Svante Pääbos fortelling om jakten på forhistorisk DNA er velskrevet og overraskende spennende.
Av Andreas Tjernshaugen i tidsskriftet GENialt
Neanderthal Man
Basic Books 2014
Til tross for tittelen forteller ikke denne boka så mye om neandertalerne, menneskearten som levde i Europa og Asia før vi moderne mennesker tok over. Den nevner bare i forbifarten hva vi vet om dem fra vel 150 år med arkeologiske studier. Tittelen spiller nok vel så mye på at svenske Svante Pääbo ble internasjonalt kjent som ”han med neandertalerne” da han ledet kartleggingen av neandertalernes genom.
Dette banebrytende arbeidet avslørte at da våre forfedre vandret ut av Afrika for mellom 100.000 og 50.000 år siden møtte de neandertalere og fikk barn med dem. Vi som har avstamning utenfor Afrika har fortsatt noen få prosent av arveanleggene våre fra neandertalerne.
I Neanderthal Man forteller Pääbo hvordan prosjektet som kartla neandertalergenomet ble til, og hvordan han og medarbeiderne overvant en lang rekke hindre som sto i veien for å kunne isolere og analysere DNA fra rundt 40.000 år gamle beinrester. Boka er også en vitenskapelig selvbiografi hvor forfatteren forteller ganske åpenhjertig om sine egne tanker og følelser underveis, om sin vurdering av forskerkollegaer og om hvordan privatlivet har virket inn på arbeidet.
Resultatet er en overraskende spennende fortelling. Jeg tok meg i å håpe sterkt på at forskergruppen skulle finne en løsning på det fortvilte problemet med innblanding av DNA fra bakterier og moderne mennesker i DNA-prøvene, og ble sittende sent oppe og lese for å finne ut hvordan det gikk.
Boka gir et uvanlig detaljert innblikk selve i forskningsarbeidet – i blandingen av nysgjerrighet og ærgjerrighet som driver forskerne, det møysommelige laboratoriearbeidet og de sjeldne gjennombruddene, uenigheten om veivalgene underveis, den langtrukne publiseringsprosessen og konkurransen mellom forskergrupper om å få ut resultatene først. Slik kan den kan minne litt om The Double Helix, James Watsons klassiske skildring av hvordan han og Francis Crick oppdaget DNA-molekylets struktur.
Svante Pääbo har publisert en imponerende rekke artikler i Science og Nature, men han er ikke nådig i karakteristikken av de to stjernetidsskriftene. Han skriver at de har publisert en rekke upålitelige studier av fossilt DNA opp gjennom årene – og antyder at konkurransen om å bringe de mest sensasjonelle resultatene iblant får tidsskriftredaktørene til å være for ukritiske. Det er også interessant å lese om hvordan forskerne på forhånd engstet seg for om resultatene deres ville bli misbrukt til å fremme rasisme, og hvordan de seriøst diskuterte å ta patent på bruken av neandertalergenomet til avstamningsundersøkelser for enkeltpersoner. Pääbo så seg nødt til å legge ideen til side på grunn av sterk prinsipiell motstand fra noen av medarbeiderne.
Det rekonstruerte neandertalergenomet er selvsagt et verdifullt verktøy i den videre forskningen på forhistoriske mennesker og vår egen avstamning, men ingen må tro at vi nå vet alt om hvordan neandertalerne var skrudd sammen. Som Pääbo skriver: ”Genomforskningens skitne, lille hemmelighet er at vi fortsatt knapt vet noe om hvordan et genom oversettes til særegenhetene til et levende, pustende individ” (min oversettelse). Det er med andre ord fortsatt mange oppdagelser som gjenstår om hva genene betyr – både våre egne og neandertalernes.
