Familieterapeut Tone Bråten har skrevet barnebok om sæddonasjon for å få i gang samtalen med barna.
Hun og mannen hadde akkurat fått tvillinger etter fire prøverørsforsøk da hun skulle fullføre utdannelsen som familieterapeut ved Diakonhjemmet Høgskole for fem år siden. Hun har bare godord om legene og sykepleierne som hjalp dem underveis, men savnet noen som hadde tid til å diskutere alle de ulike tankene og følelsene som oppstår på veien.
– Mange par får skyhøye forventninger til første forsøk med assistert befruktning – nå får de jo endelig hjelp. Da kan det bli en skikkelig nedtur hvis det ikke går første gangen. Jeg pleier å si at det er som å ha studert et fag et helt år, og så kommer du på eksamensdagen og finner ut at eksamen er avlyst og studielinja er lagt ned.
Bråten valgte å skrive sin avsluttende oppgave på høgskolen om familieterapi for ufrivillig barnløse. Etter hvert ble hun skribent og rådgiver for mammanett.no og spaltist i medlemsbladet til Ønskebarn, interesseorganisasjonen for ufrivillig barnløse.
Nå jobber hun fulltid i Oslo og Trondheim med å veilede par som strever med å få barn.
Magisk rumpetroll
Bråten anbefaler foreldre som bruker donorsæd, å fortelle barnet hele historien om hvordan det ble til, når det er rundt fire år gammelt. For å hjelpe foreldrene med oppgaven har hun nylig skrevet barneboka «Ole er laget av et magisk rumpetroll».
Boka handler om en gutt som blir fortalt historien om hvordan foreldrene måtte ha hjelp av et magisk rumpetroll fra en annen mann når de skulle lage ham – et rumpetroll som kunne svømme like fort som en racerbil.
– Risikoen ved å fortelle dette for seint til barnet er avvisning og at barnet føler svik. Jeg tror det går veldig bra å fortelle en fireåring at mamma og pappa hadde så lyst på deg at vi måtte ha hjelp av et magisk rumpetroll, sier hun.
I kveld må det skje
Bråten har møtt over 300 par som er ufrivillig barnløse, og ser at det kan være en stor belastning. Frustrasjon og en følelse av utilstrekkelighet kan ramme både kvinnen og mannen i forholdet. Hun understreker at også mange menn synes det er vanskelig å ikke klare å unnfange et barn – selv om de ikke alltid er like flinke til å gi uttrykk for det.
– Det er ikke så sexy for mannen å finne en gul lapp på kjøleskapet på morgenen om at i kveld må det skje, i kveld må han levere. Jeg har møtt par som har kjøpt en sprøyte og inseminert kvinnen med mannens sæd, fordi sexlivet blir så vanskelig under dette presset, forteller Bråten, og legger til:
– Noen ganger sier jeg til mannen: «Vet du hva, du gjør en kjempejobb som bor sammen med en kvinne som er en hormonell drage innimellom».
– Googler seg i hjel
De fleste parene hun møter, er ressurssterke mennesker i solide forhold. Behandling med assistert befruktning blir likevel raskt en stor belastning hvis de første forsøkene mislykkes. Prosessen blir et energisluk og mange sykmeldes. Spørsmålet dukker uunngåelig opp hos både mannen og kvinnen: Er det du eller jeg som er ufruktbar?
Skyld, skam og frykt for å bli forlatt melder seg hos mange.
– Noen begynner å isolere seg og vil ikke se gravide eller babyer. Kvinnen kan bli sint på mannen fordi han ikke gråter og viser mer følelser, mens mannen kan føle at han må bære hele parforholdet mens det står på. Noen menn blir sykmeldt når barnet endelig kommer, fordi de har holdt kjæresten oppe så lenge.
– Hva trenger disse parene av deg som familieterapeut?
– For det første må vi unngå at de googler seg i hjel. Disse parene googler diagnoser til de blir grønne i ansiktet, og er mye inne på ulike diskusjonsforum. Hos meg får de forbud mot dette og blir fortalt at deres prosess er unik. Ingen andre har samme kropp som dem.
Truet manndom
Kvinnene er flinkere enn mennene på noen måter, mener Bråten. Hvis en kvinne har en tett eggleder, ser hun det som en medisinsk tilstand. Hvis en mann har dårlig sædkvalitet, kan det utfordre følelsen av manndom.
– Jeg hadde en gang en stor, bodybuilderaktig mann som gråt foran meg og sa at han ikke følte seg som mann nok, siden han ikke kunne gi kjæresten sin det hun ønsket seg.
Mennene får noen ganger litt for lite tid til å tenke gjennom vanskelige spørsmål i løpet av behandlingen, tror Bråten. Ofte har de ikke så mange å snakke med, heller.
– Du stikker jo ikke på pub med gutta og snakker om at du har så dårlig sædkvalitet at du ikke kan få barn. Ikke er det noe godt samtaleemne under søndagsmiddagen heller. Jeg er ofte veldig direkte når jeg snakker med mennene, det er den beste måten å nå fram til dem.
«Tore på Sporet-hjernevasket»
Hvis det er mannen i paret som er ufruktbar, står de overfor en ny, vanskelig diskusjon: Skal de prøve med donorsæd?
– Jeg har snakket med mange menn om dette, gjerne på Skype. De liker å bruke Skype når de snakker om slike ting. I bunn og grunn er det to måter å reagere på: Enten å tenke at donorsæd er vår felles mulighet til å få barn sammen, eller at dette er symbolet på det vi ikke mestrer. Men for mange menn føles det jo som et nederlag først.
Mennene bekymrer seg ofte for hvordan det å bruke donorsæd vil påvirke forholdet mellom dem og barnet. Når ungen blir myndig, får den rett til å kjenne donorens identitet. Vil barnet da løpe i armene på sitt genetiske opphav, mens mannen som har oppdratt det i 18 år står forlatt igjen? Nei,tror Bråten.
– Vi er litt Tore på Sporet-hjernevasket, vi skal applaudere alle biologiske gjenforeningsøyeblikk og si: «Nå er lykken fullkommen». Men vi må huske at sæddonasjon ikke er det samme som adopsjon, barnet har ikke hatt noen relasjon til donoren sin. Og det er ikke så sannsynlig at donoren står der med åpne armer og tar imot en rekke barn som han har vært donor til.
