Gentester hjelper legene å velge riktig medikament og dose blant annet ved kreftbehandling og organtransplantasjon.
Av Andreas Tjernshaugen i tidsskriftet GENialt
Pasienter reagerer ulikt på legemidler. Noen trenger større doser enn andre. Og et legemiddel som hjelper én pasient, kan i verste fall være dødelig for en annen. Gentester kan være til hjelp for å anslå hvordan behandlingen vil virke. De kan også avklare årsaken til at medisinen ikke virker, eller at pasienten ikke tåler den. Derfor gjennomføres stadig flere farmakogenetiske tester i norsk helsevesen – altså gentester for å forutsi eller forklare pasientens legemiddelrespons.
Mangler enzym
Noen pasienter har for eksempel genvarianter som gjør at de mangler enzymet TPMT i kroppen. Det fulle navnet på TPMT er tiopurinmetyltransferase. Dette enzymet spiller en viktig rolle i omsetning og utskillelse av enkelte legemidler som blant annet brukes i behandlingen av leukemi (blodkreft) og autoimmune sykdommer. Pasienter som mangler eller har nedsatt aktivitet av TPMT-enzymet, kan få livstruende forgiftning ved bruk av disse legemidlene.
– Blant pasientene ved Rikshospitalet har rundt ni prosent en genotype som gir redusert aktivitet av TPMT-enzymet, sier Sara Bremer, forsker ved Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet.
– I overkant av 0,2 prosent har en genotype som gjør at enzymet mangler helt, sier Bremer.
I flere behandlingsopplegg med disse medikamentene (merkaptopurin og azatioprin, sistnevnte omdannes til merkaptopurin i kroppen) gjennomfører man derfor gentester først. For pasienter med genvarianter som gir redusert eller manglende TPMT-aktivitet, reduserer man dosen eller velger andre legemidler. I tillegg måles konsentrasjonen av nedbrytingsprodukter av legemidlene underveis i behandlingen for å kunne justere dosen.
TPMT-gentesten er ganske typisk for dagens farmakogenetiske analyser. De retter seg mot gener for enzymer eller andre proteiner som spiller en kjent rolle i å omdanne eller transportere ett eller flere legemidler. Testene hjelper legene å anslå hvor store doser som trengs for å få effekt, eller hvor store doser pasienten vil tåle.
Å finne fram til riktig medikament og dosering for hver enkelt pasient krever ofte en del prøving og feiling. Gentestene kan øke sjansen for å starte med riktig opplegg.
Tester før nyretransplantasjon
Etter organtransplantasjon er det viktig at pasienten får nok immundempende behandling for å unngå at kroppen støter organet fra seg. Men for høye doser vil gi risiko for organskade, infeksjoner og kreft. Det immundempende legemidlet takrolimus inngår i dag i standardregimet etter nyretransplantasjon. Doseringen tilpasses den enkelte pasient ved hjelp av blodkonsentrasjonsmålinger. I oppstartfasen måles ofte konsentrasjonen av takrolimus i blodet flere ganger ukentlig. Disse målingene har begrenset nytteverdi de første dagene av behandlingen, når risikoen for immunreaksjon er størst. Det er kjent at et mindretall av pasientene har arvelige anlegg for et ekstra enzym (CYP3A5) som gir raskere nedbryting av takrolimus enn hos andre.
– Fra og med 1. januar 2014 har vi tatt i bruk en gentest for CYP3A5 for pasientene som utredes for nyretransplantasjon. De pasientene som har en genvariant som gir aktivitet fra CYP3A5 får dobbel startdose takrolimus, sier Bremer.
Gentesten kan bidra til at pasientene raskere oppnår ønsket konsentrasjon av takrolimus etter transplantasjonen. Dette er viktig fordi for lave doser gir risiko for avstøting, mens overdosering kan gi alvorlige bivirkninger.
Mange sykdommer
Farmakogenetiske tester brukes allerede i forbindelse med en rekke forskjellige lidelser, blant annet i behandling av kreft, epilepsi og hjerte- og karsykdommer og behandling med antipsykotiske og antidepressive medikamenter. Testene bestilles ofte av spesialister ved sykehus, men noen bestilles også av fastleger.
I årene som kommer, vil antakelig enda flere tester bli tatt i bruk ettersom man får mer kunnskap om hvilke genvarianter som er av betydning for legemiddelrespons. Analyser av samspillet mellom ulike deler av genomet kan etter hvert gjøre mer omfattende genetiske tester – farmakogenomikk – til et nyttig verktøy i utforming av behandlingsopplegg.
