Forskere har allerede vekket en utdødd dyreart til live ved hjelp av kloning. Hvor langt unna er vi virkelighetens Jurassic World – eller mammuter på Finnmarksvidda?
Av Hallvard Kvale i tidsskriftet GENialt
– You just went and made a new dinosaur? Probably not a good idea, sier dinosaurpasseren Owen i traileren til forrige sommers store kinofilm Jurassic World. Men hva ville han sagt til virkelighetens forsøk på å gjenopplive mammuten eller andre, mer nylig utryddede dyr?
I 2003 ble det født en iberisk steinbukk som døde av lungefeil få minutter etter fødselen. En ganske ubetydelig hendelse, bortsett fra at denne dyrearten hadde dødd ut tre år tidligere. Ved hjelp av oppbevart DNA, kloningsteknologi og en geit som surrogatmor klarte forskere å bringe arten tilbake for et lite øyeblikk. I noen minutter var den iberiske steinbukken ikke lenger utryddet.
Praktiske utfordringer
Verdens mest kjente forsøk på såkalt avutryddelse av dyr foregår ved Harvard University i USA, hvor en forskergruppe håper å bringe mammuten tilbake på jorda, flere tusen år etter at arten døde ut. Men vil det være forsvarlig å sette utryddede dyr tilbake i naturen? Og er det i det hele tatt teknisk mulig å klone og avle opp levedyktige bestander av utdødde dyr?
Petter Bøckman, universitetslektor ved Naturhistorisk museum, og Wenche Farstad, veterinær og professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, bobler over av faglig entusiasme når de diskuterer problemene og mulighetene ved slik kloning.
– Utfordringen ved å klone pattedyr er at de har en kompleks fosterutvikling. Det er mye som skal på plass, og derfor mye som kan gå galt. De fleste kloningsforsøkene strander lenge før fødselen, forteller Bøckman.
– I tillegg er det vanskelig å finne en surrogat med en passende morkake og riktige hormonelle forutsetninger til å bære fram og føde klonen, fortsetter Farstad.
– Du kan ikke bare bruke et lignende dyr som surrogat. For eksempel kan ikke et hesteembryo overleve i ei ku, knapt nok i et esel. Til gjengjeld kan alpakkaer og lamaer bære fram hverandres avkom, selv om de ikke ligner så mye utseendemessig. Det gjenstår å se om en elefant kan bære fram en mammut.
Ikke dinosaur-DNA i mygg
Den første utfordringen ved kloning er å skaffe brukbart DNA. For å klone et dyr må man overføre en cellekjerne fra arten som skal klones, til en eggcelle fra surrogatdyret.
I den originale Jurassic Park-filmen fra 1993 ble DNA fra dinosaurene funnet i mygg som var bevart i rav. Myggene hadde suget blod fra dinosaurer, og i blodet var det DNA. Så enkelt er det ikke i virkeligheten, forteller Bøckman. Vi kan finne DNA i slike mygg, men det kommer fra bakterier og sopp, ikke dinosaurer. Det eneste stedet i naturen vi kanskje kan finne brukbart DNA fra utdødde dyr, er i permafrost.
– Der kan vi finne mammut, ullhåret neshorn, kjempehjort, og kanskje steppebison og urhest. Og i teorien kan vi også finne bevart neandertaler-DNA, stråler han.
I tillegg finnes det DNA fra enkelte andre utdødde arter, bevart av mennesker. Blant annet er biologisk materiale fra pungulven, som døde ut for 100 år siden, lagret på sprit. Men gammelt DNA er ofte skadet, også når det er lagret i permafrost. Dette vil gjøre kloningen mye vanskeligere.
Og prosessen er ikke så enkel i utgangspunktet: Da sauen Dolly ble klonet i 1996, var hun det eneste levende avkommet fra 277 forsøk. Ved kloning av griser lykkes man nå med å få et levende avkom kun i rundt seks prosent av tilfellene, utdyper Farstad. Når utgangspunktet er DNA som er gammelt og skadet, blir muligheten for å lykkes langt lavere – og i mange tilfeller nærmest ikke-eksisterende.
Mulige bieffekter
I jakten på en ny og spennende attraksjon, blander vitenskapsmennene i Jurassic World gener fra ulike dinosaurer for å skape en større, raskere og farligere art. Resultatet blir en femten meter lang hunndinosaur som de kaller Indominus Rex.
Hun er svært farlig og aggressiv, og har også enkelte uventede egenskaper. Blant annet har hun fått satt inn gener fra en tiarmet blekksprut for å tåle hurtig vekst. En uforutsett bieffekt er at hun også får blekksprutens evne til å kamuflere seg som en kameleon.
– Det kan jo hende at man får med noen nisser på lasset når man setter inn gener på den måten, men det vil sjelden være en positiv, relevant egenskap. I de aller fleste tilfellene vil den enten være skadelig eller virkningsløs. Og en kompleks egenskap som fargeforandring avhenger av mange gener i samspill, sier Bøckman.
Det stemmer imidlertid at dyr som er krysset fram fra forskjellige arter, i noen tilfeller blir spesielt aggressive, forteller Farstad. Når blårev og sølvrev får avkom sammen, kan disse såkalte «bluefrost»- individene få et mer aggressivt temperament enn foreldrene.
Mammuter på Finnmarksvidda?
Et problem ved kloning, i tillegg til de tekniske utfordringene, er at man skaper individer med identisk arvemateriale. Dermed utarmes det genetiske mangfoldet, og sårbarheten for sykdom øker.
I tillegg er mange bekymret for hvordan økosystemene påvirkes hvis man gjeninnfører dyr som har vært utdødd lenge. Bøckman mener imidlertid det finnes økosystemer som kan huse dyrene som finnes bevart i permafrosten. Dette er dyr som har levd godt på enger og åpne områder i mellomistiden.
Han understreker likevel at dersom vi noen gang blir i stand til å gjeninnføre utdødde dyr i naturen, vil det være et godt stykke fram i tid:
– Vi hører jo stadig at utviklingen kommer snart: «I morgen er det her!» Men dette «i morgen» utsettes stadig. Vi har fortsatt ikke flyvende biler. Men drømmen… Drømmen er mammut på Finnmarksvidda!
