Ny teknologi utfordrer grensene for hva som skal regnes som genmodifisert mat. Myndigheter og eksperter klør seg i hodet over hvilke regler som skal gjelde for genredigerte matvarer.
Av Sigrid Bratlie Thoresen i tidsskriftet GENialt
De fleste genmodifiserte planter og dyr har til nå blitt laget ved å sette inn gener fra andre organismer, for å oppnå en bestemt egenskap. Genendringen kan senere spores, fordi plantens eller dyrets DNA vil inneholde fremmede gener.
Med en ny teknikk kalt genredigering kan man derimot gjøre målrettede endringer i dyrets eller plantens egne gener, ved hjelp av enzymer som kutter DNA-et. Slik kan man ta vekk eller bytte ut spesifikke biter av DNA-et, med eller uten innsetting av fremmed genmateriale. Spesielt CRISPR/Cas9-metoden er svært aktuell, fordi den er billig og enkel, og kan brukes i alle typer organismer. Dersom det ikke er satt inn fremmed genmateriale, er det i praksis umulig å skille endringen fra en naturlig mutasjon, av typen som danner grunnlaget for tradisjonell plante- og dyreavl.
Nye muligheter
Forskere har allerede brukt genredigering til å lage planter og dyr med nye egenskaper i laboratoriet. Blant annet har de utviklet meldugg-resistent hvete og griser som er immune mot det vanlige sykdomsviruset PRRS (Porcine Reproductive and Respiratory Syndrome). Mange andre produkter er også under utvikling.
Også i Norge har man begynt å ta i bruk genredigering, men foreløpig bare i forskning. Forsker Tage Thorstensen ved avdeling for bioteknologi og molekylær genetikk på Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) bruker for eksempel genredigering til å utforske jordbærets gener. Han mener genredigerte planter og dyr kan bli viktige for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.
Anne Myhr, direktør for GenØk – senter for biosikkerhet, utelukker heller ikke at genredigerte planter og dyr kan bli aktuelle i Norge.
– For eksempel ville det vært spennende hvis man lykkes med å fremstille laks som er resistent mot lakselus. Men det største potensialet ligger nok i andre deler av verden hvor matproduksjonen er mer utsatt, som i Afrika, sier Myhr.
GMO eller ikke?
Blant både myndigheter, politikere, forskere og miljøorganisasjoner er diskusjonen i gang: Hvordan skal disse nye produktene reguleres? Skal de regnes som GMO-er og underlegges et omfattende system med risikovurderinger og godkjenninger? Eller bør de unntas fra GMO-reguleringen, på linje med genetiske endringer som er skapt ved hjelp av stråling eller kjemikalier?
Flere har argumentert for at genredigerte organismer der det ikke er satt inn fremmed DNA, bør unntas fra GMO-reguleringen fordi endringene som gjøres, teoretisk sett kunne oppstått naturlig. Tage Thorstensen er en av dem som er bekymret for at den nye teknologien skal reguleres som GMO.
– EU-lovgivningen og den norske genteknologiloven regulerer produkter etter hvilken teknologi de er laget med, nemlig genteknologi, fremfor produktenes egenskaper. Hvis to organismer er identiske, er det etter vitenskapelig logikk urimelig å regulere dem ulikt, basert på metoden som er brukt til å fremstille dem. Det er ingen grunn til å være mer bekymret for genredigerte planter og dyr enn de som er foredlet på tradisjonelt vis, og det er viktig at de ikke reguleres strengere, mener han.
Reguleringen vil være avgjørende for hvorvidt genredigering vil tas i bruk i EU utenfor laboratoriene, sier Thorstensen. Han mener EU-regelverket for GMO er så restriktivt at det i praksis forhindrer nesten all dyrking av planter og matproduksjon fra dyr som faller inn under GMO-bestemmelsene. Thorstensen frykter også at omfattende godkjenningsprosesser og streng regulering vil føre til at bare store multinasjonale selskaper har tid og penger til å utvikle produkter for markedet.
Presis eller upresis metode?
Noen har tatt til orde for at genredigerte planter og dyr bør reguleres av EUs eksisterende regelverk for GMO-er fordi metodene kanskje kan gi uønskede mutasjoner. Dersom bakterier brukes i genredigeringsprosessen, kan det også hende at bakterie-DNA settes inn i DNA-et til planten eller dyret. Saken har også en juridisk side: EU definerer GMO-er som organismer hvor det genetiske materialet er endret på en måte som ikke skjer naturlig. Fra et juridisk perspektiv forventer derfor mange at EU vil regulere genredigert mat som GMO, siden endringen er gjort av mennesker.
På den annen side forbedres metodene for genredigering stadig, slik at det blir færre utilsiktede genetiske endringer. Metoden er dessuten mye mer presis enn teknikker som stråling og bruk av kjemikalier, som kan gi tusenvis av tilfeldige mutasjoner.
Anne Myhr mener at genredigerte organismer bør reguleres, men er usikker på hvilke rammer som vil være de beste:
– Både de relevante EU-direktivene og den norske genteknologiloven er gamle. Hvorvidt det bør kreves at nye teknikker som genredigering bør underlegges samme testing som for eksempel genmodifiserte organismer, eller om det er mer hensiktsmessig å utarbeide forenklede risikovurderingsbestemmelser, bør derfor diskuteres.
Ulike signaler
Landbruksmyndighetene i USA har signalisert at de mener genredigering ikke bør falle inn under samme bestemmelser som GMO-er, dersom det ikke settes inn fremmed DNA. Dette gjelder selv om det genredigerte produktet, i likhet med mange GMO-er, er fremstilt ved bruk av bakterier.
Noen EU-land, blant andre Sverige, har varslet at de ikke vil regulere visse genredigerte planter som GMO, og de første genredigerte plantene vil derfor spire i feltforsøk i Uppsala allerede denne våren. Men det er uvisst hvilke bestemmelser som til slutt vil komme til å gjelde for genredigering i EU. En uttalelse fra EU-kommisjonen er varslet å komme i løpet av våren, men det er usikkert når den kommer.
Dersom EU velger å regulere genredigering som GMO, kan det by på enkelte praktiske utfordringer. Produsenter av genmodifiserte produkter er blant annet lovpålagt å ha systemer for sporbarhet og merking. Men genredigerte produkter vil være vanskelige å oppdage dersom de innføres ulovlig, siden det vil være praktisk umulig å påvise at en mutasjon ikke har oppstått naturlig.
Felles retningslinjer
Spørsmål om sikkerhet må i alle tilfeller stå sentralt. Noen forskere har foreslått å utarbeide enkelte retningslinjer for genredigerte planter og dyr, uavhengig av lovregulering. Disse må ha som mål å minimere risikoen for at genredigerte organismer unnslipper laboratorier og forsøksfelt under forsknings- og utviklingsfasen, og å dokumentere at det ikke finnes uønsket DNA fra andre arter eller utilsiktede endringer i arvestoffet.
Tage Thorstensen påpeker at ny teknologi, spesielt innen DNA-sekvensering, nå gjør det mulig å kartlegge hvilke endringer som er gjort i en genredigert organisme. Anne Myhr er enig, men understreker viktigheten av å gjøre grundige studier, også over flere generasjoner, for å se på langtidseffektene av genredigering.
Flere forskningsgrupper oppfordrer til åpenhet rundt disse prosessene og til aktiv deling av forskningsresultater. Dette er viktig for å få mer kunnskap og vil gjøre det enklere å fatte gode beslutninger. Både Thorstensen og Myhr er glade for at det blir debatt om genredigerte organismer.
– Informasjon og åpenhet om utviklingsprosesser, eierskap og nytteverdi er også nøkkelen til å vinne forbrukernes tillit, avslutter Tage Thorstensen.
