Årets OL i Rio kan bli det første hvor gendoping tas i bruk, tror Verdens antidopingbyrå. Flere utøvere er villige til å risikere helsa for å vinne.
Av Sigrid Bratlie Thoresen i tidsskriftet Genialt
Under OL i London for snaut fire år siden ble det samlet inn tusenvis av blod- og urinprøver i jakten på uredelige, dopede utøvere. Under årets OL i Rio de Janeiro kan dopingjegerne stå overfor en ny og enda større utfordring: gendoping.
Ved bruk av genterapi kan det være mulig for utøvere å forbedre oksygenopptaket eller å øke kroppens smertegrense. Behandlingen er vanskelig å oppdage. Men hvor skal egentlig grensene gå når genetikken har sin egen vri på dette spørsmålet? Noen utøvere er nemlig «gendopet» fra naturens side.
Urettferdig fordel
Doping er bevisst bruk av substanser eller metoder som gir utøveren en urettferdig fordel. Fordeler gjennom genvarianter vi har arvet fra mor eller far, eller som har oppstått naturlig i løpet av livet, er derimot ikke ansett som urettferdige. Forskere har funnet ut at nesten alle olympiske sprintere har en bestemt variant av genet ACTN3, som gjør at muskelfibrene bruker energi mer effektivt. En variant av genet ACE, som er forbundet med økt utholdenhet, finnes hos mange langdistanseløpere.
På 1960- og 70-tallet deltok den finske skiløperen Eero Mäntyranta i fire vinter-OL og vant syv olympiske medaljer. Han ble dermed en av de store heltene i finsk skihistorie. Mange år senere fant forskere ut at suksessen skyldtes mer enn bare hard trening og stålvilje. Eero hadde, i likhet med mange andre i Mäntyranta-slekten, en naturlig genmutasjon som øker produksjonen av røde blodceller med 25–50 prosent, noe som forbedrer oksygenopptaket kraftig. Dette gir samme effekt som inntak av bloddopingen EPO.
Han var altså «naturlig dopet» fordi han var heldig i livets genetiske lotteri. En urettferdig fordel, vil noen mene. Men livet er urettferdig, og noen er villige til å tilby deg urettferdige fordeler om du betaler nok.
Nye gener
Genterapi er et felt i rask utvikling innen medisinen. Ved å erstatte gener som ikke fungerer som de skal, har man fått svært lovende resultater i utprøvende behandling for flere sykdommer, som immunsvikt, kreft og blindhet. Men gener påvirker ikke bare sykdom. Mange av dem bestemmer også hvor godt en menneskekropp kan prestere, for eksempel ved å styre blodsirkulasjon, muskelvekst eller smertetoleranse. Teoretisk sett kan man derfor påvirke slike funksjoner gjennom genterapi. Når det brukes av idrettsutøvere for andre formål enn medisinsk behandling av sykdom, kalles det gendoping.
Etter hvert som metodene er blitt bedre, har forskere opplevd økende pågang fra idrettsutøvere og trenere som vil undersøke muligheten for å bruke genterapi for å forbedre fysisk prestasjonsevne. Ett eksempel er tilførsel av EPO-genet. Man vet allerede at dette er mulig, siden EPO-genterapi har gitt gode resultater hos kreftpasienter med blodmangel. En annen mulighet kan være å tilføre gener for vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF), som gjør at det lages nye blodårer. Dermed kan man øke blodforsyningen til kroppens celler. Kanskje kan man også tilføre flere gener for endorfiner, kroppens egne smertestillende, så idrettsutøvere kan tåle mer smerte og presse seg lenger?
I bruk de nærmeste årene?
Gendoping har vært listet som en forbudt metode av Verdens antidopingbyrå (WADA) siden 2003.
– Vi vet ikke enda om gendoping har blitt tatt i bruk, siden det ikke finnes noen dokumenterte tilfeller, men vi forventer at det vil skje i løpet av de nærmeste årene, sier Carl Johan Sundberg, som er medlem av WADAs ekspertkomité på gendoping og professor ved Karolinska Institutet i Sverige. Han forteller at WADA allerede har arbeidet med å utvikle systemer for å oppdage gendoping i over 15 år.
– Den første testen som skal påvise EPO-gendoping, er nå i siste fase av godkjenningen. Vi vurderer å ta testen i bruk allerede under OL i Rio. Eventuelt kan vi bruke den for å undersøke prøver i etterkant, forteller Sundberg.
Men selv om man nå begynner å få slike tester på plass, venter enda større utfordringer rundt neste sving. Ved hjelp av såkalt genredigering kan man lage målrettede mutasjoner i cellenes arvestoff.
– Det vil være tilnærmet umulig å påvise at slike små endringer ikke har oppstått naturlig, sier Sundberg. Kanskje kan en genmutasjon lik Mäntyrantas etter hvert lages på bestilling?
Uklare grenser
Det kan virke enkelt å skille mellom å endre gener til medisinsk behandling og å forbedre menneskelige egenskaper som ikke har noe med sykdom å gjøre, men kan man egentlig trekke helt klare grenser?
Det vil kanskje være akseptabelt å bruke genterapi for eksempel til å fremskynde heling av benbrudd eller seneskader hos en idrettsutøver, som en del av den medisinske behandlingen. Men hva med genterapi for å forebygge slike skader før de oppstår? For eldre mennesker med benskjørhet kunne dette kanskje være en god strategi. Vil det være medisinsk forsvarlig å gjøre det samme hos en idrettsutøver med høy risiko for skade, eller gir det en urettferdig fordel til utøveren?
Risikosport
Erfaringen med genterapi har vist oss at det å tilføre gener til cellene våre ikke er uten risiko. De første forsøkene på 1990-tallet førte til kreftutvikling og til og med død hos noen av pasientene fordi metodene ikke var presise nok. I tillegg er det viktig å kontrollere at man ikke får for mye eller for lite av et genprodukt for å unngå negative konsekvenser. Det vil dessuten være vanskelig å begrense varigheten av behandlingen.
For mye EPO kan blant annet øke risikoen for slag og hjerteinfarkt. Konsekvensene kan derfor bli store hvis man permanent produserer store mengder. Økt blodåredannelse kan bidra til vekst og spredning av kreftceller. Og høy smertetoleranse kan kanskje føre til at man presser kroppen for langt, for eksempel ved å overanstrenge hjertet.
Vi vet heller ikke risikoen for at tilførte gener kan gå til kjønnscellene og dermed i arv til fremtidige barn, hvis inngrepet gjøres av personer uten medisinsk og bioteknologisk kompetanse. Og vi kan ikke nødvendigvis anta at utøverne vil vise den nødvendige forsiktighet: Undersøkelser viser at mange eliteutøvere er villige til å risikere sin egen helse for å oppnå konkurransefortrinn.
Et spørsmål om tid
Genetikk er komplisert. Å tilføre ett enkelt gen vil ikke alene være nok til å sikre en olympisk gullmedalje. I tillegg til alle andre gener som påvirker fysikk, kreves også ekstrem innsatsvilje og beinhard trening for å bli en idrettsutøver i verdenstoppen.
Men når vi ser hvilken effekt enkelte gener kan ha på fysisk prestasjon, som for Eero Mäntyranta, og hvilken risiko mange idrettsutøvere er villige til å ta for å lykkes, mener mange at gendoping snart vil bli en realitet. Går startskuddet allerede i OL i Rio? Kanskje vil WADA gi oss svaret.
