Bjørn Hofmann, professor i medisinsk filosofi, er nyutnevnt varamedlem i Bioteknologirådet.
Av Truls Petersen
Hofmann er professor ved NTNU Gjøvik og professor II ved UiOs Senter for medisinsk etikk. Før filosofien fanget ham for alvor, arbeidet han som sivilingeniør med medisinsk teknologi på sykehus. Som forsker er han særlig interessert i forholdet mellom kunnskap og etikk.
Hvilke saker engasjerer deg mye?
– Jeg har særlig jobbet med reproduksjonsteknologier. Jeg har for eksempel fulgt debatten om fosterdiagnostikk i mange år, inkludert spørsmål knyttet til nye diagnostiske tester. Nå blir det spennende å sette seg inn i problemstillinger knyttet til matproduksjon, genmodifisering og annet som jeg ikke har jobbet med. Ellers er jeg opptatt av innføringen og bruken av teknologi i sin alminnelighet og hvilken symbolsk rolle teknologien spiller. Særlig spennende er det å se hvordan enkelte teknologier blir hauset opp, mens vi har aversjoner mot andre – ofte helt uten grunn. Jeg er opptatt av at vi må anvende teknologien for gode formål, og ikke innføre den bare fordi det er mulig. Den må gjøre verden bedre. Det er vi som må sette mål for teknologien og ikke den som setter mål for oss. Teknologien former oss som mennesker, og da er det viktig at vi selv styrer hvordan det skjer.
Du har allerede deltatt på ett rådsmøte, der blant annet en ny metode for fosterdiagnostikk (NIPT) stod på dagsorden. Hvilke erfaringer har du gjort deg så langt?
– Det var et spennende møte. Rådet har hatt saken om NIPT (Non Invasive Prenatal Test) på agendaen tidligere og har arbeidet grundig med den. Likevel mener jeg at det var aspekter man ikke hadde tatt hensyn til og som jeg mener er viktige for saken. Ellers er mitt inntrykk at det er høyt under taket i rådet. Det trives jeg veldig godt med, og jeg gleder meg allerede til neste møte.
Er det noe Bioteknologirådet bør engasjere seg mer i?
– På det ene møtet jeg har vært på foreløpig, diskuterte vi nettopp hva vi bør arbeide med framover. Veldig spennende! Jeg synes spørsmålet om hvordan vi som individer og samfunn skal håndtere usikkerhet knyttet til ny bioteknologi er viktig. Et annet tema jeg tror blir sentralt er hvordan vi skal sette grenser for hva som er «normalt» og «naturlig». Helt konkret er jeg særlig opptatt av grensene mellom hva som er sykdom og hva som ikke er sykdom. Problemstillingen er viktig for å avklare hva som skal være helsevesenets og samfunnets oppgaver. Sykdomsbegrepet utvides og utvides og helsevesenet skal ta seg av stadig flere tilstander. Når en behandling går mer over i forbedring, blir det særlig interessant.
Hvilken betydning kan disse spørsmålene få i praksis?
– Ta for eksempel genetiske selvtester. Slike tester bør kanskje ikke tilbys i helsevesenet, men om de skal være forbudt å selge kan være en annen problemstilling. Vi må kanskje bli flinkere til å skille spørsmålet om noe skal være tillatt eller ikke fra spørsmålet om noe bør finansieres av det offentlige. Vi har en tendens til å slå disse sammen, særlig i spørsmål om helse.
Du har blant annet utviklet en metode for etiske vurderinger i helsespørsmål, som er anvendt internasjonalt. Skal du nå bruke den i Bioteknologirådet?
– Metoden baserer seg på å få frem og belyse de moralske aspektene ved en teknologi, slik at myndigheter og beslutningstagere kan gjøre en best mulig vurdering og ha en åpen og transparent beslutningsprosess. Sist er den brukt i forbindelse med Prioriteringsrådets vurdering av tarmkreftscreening. Men metoden gir ikke konkrete råd. Dette er annerledes i Bioteknologirådet, som gir konkrete anbefalinger. Men grunnlaget for rådene bør likevel være en god oversikt over de moralske utfordringene.
Bioteknologirådet gi råd, men bestemmer ingen ting. Er dette kjent i befolkningen, tror du?
– Jeg tror folk oppfatter rådets uttalelser som råd. Jeg håper det, fordi det er det som er jobben vår, å gi gode begrunnelser for beslutninger. Det er viktig at rådgivende organer gir råd, og at de som har beslutningsmyndighet fatter beslutningene.
