Da Norges første prøverørsbarn ble født i 1984, advarte kritikere mot at det var starten på en vei nedover et moralsk skråplan. Fikk de rett?
Av Truls Petersen
«Skråplan handler om at A kan være moralsk akseptabel, mens B er noe vi ikke ønsker. Sier vi ja til A, kan vi over tid ende i B.»
18. Juli 1984 hadde VG en sak med overskriften «De stolte ´faddere´». Bildet viser seks ansatte ved det som da het Regionsykehuset i Trondheim. De smiler. En holder en blomsterkvast i hånda.
Gleden skyldtes at «Norges første prøverørsbarn» var født dagen før. Barnet var blitt til etter befruktning utenfor kroppen: Med en glasspipette hadde legene blandet et egg og mange sædceller, og et liv var begynt i en petriskål. Ifølge legene hadde sykehuset over 100 par som ventet på den samme behandlingen.
Men ikke alle delte gleden. Metoden de hadde brukt, var ikke regulert. Skulle dette være tillatt i Norge?
Skråplan eller rulletrapp?
Et sentralt argument på nei-siden var metoden ville gjøre det vanskelig, kanskje umulig, å si nei til annen bruk og andre teknologier senere.
– Det er typisk skråplansargumentasjon, sier Bjørn Myskja, som er professor i filosofi og nestleder i Bioteknologirådet.
Skråplanet handler om at A kan være moralsk akseptabel, mens B er noe vi ikke ønsker. Ja til A vil åpne for «en serie små steg», som over tid ender i B. Et svar kan være at vi derfor må si nei til noe som isolert sett er et gode, nemlig A.
Skråplansargumentet kan brukes på mange temaer, men er mest kjent fra diskusjoner om bioteknologi. Argumentet har ifølge Myskja en konservativ slagside for å advare mot nye teknologier. Motsatsen til skråplan er det såkalte «rulletrapp-argumentet», der bevegelsen oppover symboliserer framskritt.
Myskja har sett nærmere på hva man advarte mot den gang, og om advarslene slo til. «B» kunne bety tre ting: At flere grupper enn ektepar ville få tilbud om assistert befruktning, at vi ville åpne for andre metoder, og at menneskeverdet ville bli svekket.
Barn som rettighet?
En av kritikerne i 1984 var magister i filosofi og feminist, Nina Karin Monsen. I en kronikk i Aftenposten advarte hun mot at «Et fremtidig krav om å få stilt til disposisjon egg og en kunstig livmor, vil kunne bli en politisk sak for dem.»
«Dem» var de homofile. Den gang var det få, om noen, som protesterte på at metoden burde være forbeholdt gifte par. I 1984 var et gift par en dame og en mann.
Monsen mente vi ikke ville klare å stoppe der. Enslige og lesbiske ville ønske den samme behandlingen. Det ville bli press om å åpne for eggdonasjon og surrogati. Og hun var bekymret for såkalt teknologisk tingliggjøring, der barn i økende grad blir sett på som et svar på et behov foreldre har, ikke som et individ med rettigheter. Denne trenden var ifølge Monsen historisk ny. Det som drev denne utviklingen, var en kombinasjon av rettighetstenkning og nye medisinske teknologier. Ny teknikk hadde gjort det mulig å overskride naturlige begrensinger. Rettighetstenkningen gjorde det vanskeligere å si nei til disse mulighetene.
Ullen teknologideterminisme
Skråplansargumenter har blitt mye kritisert. En kritikk handler om at det ofte er uklart hva advarslene om fremtiden gjelder. En annen at det er utydelig hvorfor vi skulle bevege oss fra A til B.
– I en sterk versjon er forbindelsen mellom A og B logisk og nødvendig. Problemet med en slik determinisme, utover at den ikke er troverdig, er at den kan brukes til å stoppe ethvert fremskritt og svekke tiltroen til at bruk av teknologi kan styres, sier Myskja.
Ifølge Myskja fantes det spor av en slik determinisme i debatten på 80-tallet, uten at den dominerte.
– En svakere versjon var vanligere. Her ser man for seg at innføringen av en metode A vil føre til at oppfatningen av at det er en avgjørende moralsk forskjell mellom A og B, svekkes over tid.
«Vi har fått noen liberaliseringer. Flere grupper har fått adgang til å bruke metodene.»
Gir kritikerne delvis rett
Norge fikk verdens først lov om kunstig befruktning i 1987. I dag synes Monsen det er trist å se tilbake på debattene:
– I 2009 fikk vi ny barnelov som innførte begrepet medmor, og som tok fra barnet retten til en far hvis det hadde en medmor. Nå skal det visstnok innføres fire foreldre, de virkelige og de sosiale/juridiske. Mange barn skal altså vokse opp i planlagt far- og morløshet. Barn trenger virkelige, levende foreldre, ikke navnet deres når de er 18 år.
Bjørn Myskja mener kritikerne har fått rett i mye.
– Vi har fått noen liberaliseringer. Flere grupper har fått adgang til å bruke metodene. Presset om å åpne for assistert befruktning til enslige og å tillate eggdonasjon har økt.
Dette er ifølge Myskja eksempler på at vi er på et skråplan, uavhengig av om man syns denne utviklingen er et gode eller ikke.
Styrket menneskeverd og nei til anonymitet
Ifølge Myskja er det derimot ikke rett å si at menneskeverdet er svekket. Mulighetene for det som kalles «sortering» har økt. Men samtidig har menneskeverdet på mange måter blitt styrket.
– Ta utviklingshemming som eksempel. Det er blitt enklere å hindre at de kommer til. Samtidig har rettighetsvernet blitt bedre, slik at det legges til rette for å delta i samfunnet på en helt annen måte enn for tretti år siden. Det er også mindre diskriminering i dag.
Kritikeren kan imidlertid alltids svare: Ikke ennå.
Historien gir et interessant eksempel på at lover også kan bli skjerpet. I 2005 ble bioteknologiloven endret, slik at et barn fikk rett til å kjenne sitt biologisk opphav. Dermed var det slutt på over 70 års praksis med anonym donor.
Ikke teknologien alene
Myskja mener årsakene til liberaliseringene er sammensatte, og at det neppe er rett å si at det var teknologien alene som førte oss hit.
– Utviklingen er også bestemt av en rekke sosiale endringer som har skjedd parallelt. Noen av disse, som den sosiale aksepten av homofilt samliv og den nye ekteskapsloven, er uavhengig av at vi fikk assistert befruktning. Samtidig har teknologien påvirket forståelsen av de nye familiestrukturene. Disse sosiale endringene har igjen påvirket praktiseringen av assistert befruktning.
Fortsatt aktuelt
Stortingsmeldingen om ny bioteknologilov nevner hverken skråplan eller utglidning. Myskja påpeker at argumentet om faren for skråplanet fortsatt holder stand i fagfilosofien og i de politiske debattene. Han mener vi særlig ser det i spørsmål om eggdonasjon, i fosterdiagnostikk og forskning på befruktede egg.
– Skråplansargumentasjon er et sentralt argument hos dem som ønsker en restriktiv lov.
