Genmodifiserte organismer, GMO-er, har vært på verdensmarkedet i over 20 år. I Afrika er det bare Sør-Afrika og Sudan som dyrker kommersielle sorter. Disse arealene utgjør bare 1,5 prosent av arealet som dyrkes globalt. Kan et historisk tilbakeblikk forklare hvorfor det har blitt slik?
Av Ida Tarjem i tidsskriftet GENialt
I 2050 anslår FN at vi vil være om lag ti milliarder mennesker i verden. Mye av denne veksten skjer i Afrika, der også klimaendringer, skadedyr og plantesykdommer, i tillegg til sosio-økonomiske forhold, allerede legger betydelig press på matsystemene.
Med mindre vi finner nye måter å øke avkastningene på, vil en måtte doble dagens dyrkingsareal for å kunne brødfø jordens raskt voksende befolkning. Nå spekuleres det om en ny landbruksrevolusjon, der gen- og bioteknologi spiller en viktig rolle, kan bidra til å bedre fremtidsutsiktene.
Men i hvilken grad er afrikanske land forberedt på dette? Og hvorfor er det i dag bare to land som dyrker kommersielle sorter? Vi skal se litt på historien fram til i dag.
1990-tallet: Den spede begynnelse
Det er spesielt to afrikanske land som setter preg på denne tidsperioden, nemlig Sør-Afrika og Kenya. Allerede i 1979 etablerte Sør-Afrika en komité som fikk ansvar for å tegne opp retningslinjene for det som i 1997 ble «The Genetically Modified Organisms Act». Etter å ha utført feltforsøk siden 1992, ble insekt-resistent (IR) bomull kommersialisert samme år. IR-mais nådde markedet året etter, og ved tusenårsskifte ble herbicid-tolerant (HT) bomull og soya også kommersialisert.
Under kolonitiden i Kenya ble det utviklet en relativt sterk infrastruktur innen landbruksforskning, noe nasjonen ivaretok etter sin uavhengighet fra Storbritannia i 1963. Allerede i 1991 huset landet kontinentets første offentlig-private partnerskap (OPP), med formål å utvikle virusresistent søtpotet. Prosjektet ble ansett som en milepæl, og siden den gang har OPP-er fått en stadig tydeligere rolle innen bioteknologisk forskning og utvikling (se faktaboks). Til tross for lang praktisk erfaring med teknologien, kom et fungerende lovverk i Kenya først på plass et stykke ut på 2000-tallet.
Fra 2000 til 2010: Cartagena-protokollens betydning
Ved starten av tusenårsskifte signerer flere afrikanske land den juridisk bindende Cartagena-protokollen. Protokollen har som formål å sikre trygg handel og bruk av GMO, og innebærer blant annet opprettelsen av nasjonale biosikkerhetssystem. Her inngår lover, regler og retningslinjer som omhandler biosikkerhet, et administrativt system for behandling av søknader og tillatelser, og kanaler for offentlig deltagelse. Føre var-prinsippet danner en viktig grunnstein i Cartagena-protokollen, og preger derfor det påfølgende lovarbeidet.
For å bistå i dette arbeidet vedtar Den afrikanske union i 2001 «The Model Law on Safety in Biotechnology», som skal fungere som en veileder for afrikanske nasjoner. Men jobben tar tid. Enkelte er kritiske til at det legges lovmessige føringer for biosikkerhet i land der teknologien knapt er kjent, andre mener at de regulatoriske kravene er altfor høye. I vakuumet som oppstår, får motstandere av GMO økt innflytelse. Dette kan ha bidratt til at 21 av 23 afrikanske land i dag har implementert den mest restriktive tilnærmelsen til biosikkerhet.
Den økende skepsisen til GMO ble svært tydelig når Zambia i 2002, under den verste sultkatastrofen i den sørlige delen av Afrika på ti år, nektet å ta imot GM-mais fra USA. I den offentlige debatten diskuteres det om beslutningen var basert på frykten for å miste markedstilgang til Europa dersom maisfrø finner veien inn i Zambisk produksjon, og at kulturelle bånd og handelsforbindelser fra kolonitiden gjør at flere afrikanske land tilpasser holdninger og praksis til det europeiske systemet.
Men det finnes også prosjekter med en mer liberal holdning til GMO. Ett eksempel er det USAID-finansierte «Program for Biosafety Systems» (PBS), som blant annet spiller en viktig rolle i sluttføringen av Kenyas nasjonale biosikkerhetslov i 2009, som blir ansett som en av Afrikas mest liberale. I 2003 etableres også «African Agricultural Technology Foundation», som blir en viktig partner i flere OPP-er, hvor de forhandler seg frem til royalty-fri tilgang på privateid teknologi. Dette inkluderer tørke-tolerant mais (WEMA), sykdomsresistente bananer, og salt-tolerant ris som kan utnytte nitrogen og vann mer effektivt (NEWEST).
I 2008 blir Burkina Faso det andre landet sør for Sahara som godkjenner kommersialiseringen av GM-sorter etter å ha vedtatt den nasjonale biosikkerhetsloven to år i forveien. Håpet var å redde bomullsektoren, som siden 1990-tallet har vært hardt utsatt for skadedyr. Syv år senere dyrket rundt 70% av bøndene IR-bomull, og innføringen blir omtalt som en suksess – enn så lenge.
Fra 2010 til nåtid: politisk forvirring i retningen av kommersialisering?
I 2012 tillater Sudan kommersialisering av IR-bomull, og om dyrkingsarealet fremdeles er beskjedent, tar stadig flere bønder teknologien i bruk. Samme året innfører Kenya et forbud mot import av GMO på bakgrunn av en artikkel som feilaktig kobler GMO og kreft. Forbudet skader Kenyas omdømme som en ledende og fremtidsrettet bioteknologi-nasjon, og etter seks år med motstridende uttalelser klarer fremdeles ikke politikerne å enes om hvorvidt forbudet skal oppheves. Likevel blir det i 2015 godkjent to søknader om utsetting av GM-mais og bomull. Til tross for påfølgende byråkratisk forvirring spås det at IR-bomull vil bli kommersialisert i løpet av 2019.
Og andre følger etter. Flere land ferdiggjør sine første lovverk (Elfenbenskysten, Ghana, Mosambik, Nigeria, Sudan, Swaziland), mens andre reviderer eksisterende (Burkina Faso, Etiopia, Senegal, Tanzania og Togo). I land som Etiopia og Tanzania innebærer dette en oppmykning av lovverket, noe som baner vei for de første feltforsøkene med henholdsvis IR-bomull og WEMA-mais. Nigeria, kontinentets største økonomi, ser ut til å kunne bli en ny og ledende bioteknologi-nasjon. I slutten av juli i år blir landets første GM-plante (IR-bomull) kommersialisert, mens IR-øyebønne, næringsberiket durra og NEWEST-ris kan nå markedet i løpet av to-tre år.
Utviklingen kan imidlertid ta tid. Mange land mangler fremdeles det nødvendige lovverket eller utfører ikke feltforsøk. I Uganda, som lenge har vært en populær partner for internasjonale aktører som ønsker å utføre feltforsøk med GMO, forhandlet parlamentet i fem år før de i fjor lovfestet «The Biotechnology and Biosafety Bill». Ikke lenge etter ønsket presidenten imidlertid visse klausuler revurdert. I 2016 bestemte også regjeringen i Burkina Faso seg for å stoppe dyrkingen av GM-bomull, noe de begrunner med tekniske problemer knyttet til variasjon i bomullsfiber.
Fremtidsutsikter
Forskning og utvikling av genmodifiserte planter i Afrika, samt utviklingen av tilhørende lovverk, har vært preget av motstridende og langdryge prosesser. Nå kan det imidlertid se ut til at flere afrikanske land, deriblant Nigeria, åpner opp for en mer liberal bruk av teknologien. I 13 land utvikles det for tiden flere ulike planter med en rekke egenskaper som er spesielt viktige for afrikansk matsikkert.
Også innen genredigering meldes det nå om økt forskningsaktivitet, blant annet i Kenya. Vitenskapsakademiet i Sør-Afrika publiserte også i 2016 en rapport hvor de oppfordret beslutningstakere til å sikre at de er i stand til å møte de endringene og fremskrittene som nå skjer.
Ser vi konturen av en ny landbrukspraksis, hvor bioteknologi kan spille en viktigere rolle enn i dag?
___
Faktaboks:
Offentlig-privat partnerskap
Offentlig-private partnerskap («Public-Private Partnerships») består av offentlige/private og lokale/internasjonale aktører. Partnerskapet innebærer vanligvis tilgang til privateid teknologi, ressurser og finansiering til offentlig forskning, og distribusjon av teknologien. Kjente private partnere inkludere Monsanto, Syngenta, DuPont og ArcadiaBiosciences, mens Howard G. Buffet Foundation, Bill & Melinda Gates Foundation, Rockefeller Foundation og USAID ofte bistår finansielt. Imidlertid har slike prosjekter blitt kritisert for manglende resultater, ofte pga. kulturelle motsetninger og mangel på tillit, konflikt rundt immaterielle rettigheter, kortsiktig privat finansiering, og utilstrekkelig organisering.
___
Holdninger på landsbygda
Av Ida Tarjem
Det er gjort få undersøkelser om holdninger til GMO blant afrikanske forbrukere og bønder spesielt. Studier viser motstridende resultater, men flere tyder på at majoriteten av de spurte har positive holdninger. Disse mener at GM-avlinger har fordeler, som høyere avkastning og inntekter, resistens mot sykdom og skadedyr, toleranse ovenfor klimaendringer, og økt næringsinnhold. Likevel utrykkes det bekymringer for blant annet mulige helse- og miljøeffekter, noe som har ført til demonstrasjoner i flere land. En fellesnevner for studiene er lav bevissthet og forståelse for teknologien, noe som anses å være blant de største utfordringene knyttet til innføringen av GM-avlinger i Afrika.
