Å overføre minner fra en person til en annen høres ut som en Science fiction-film. Men forskere har nå vist at det går an – i alle fall i snegler.
Av Elisabeth Gråbøl-Undersrud
Det er lite vi vet om hva som skjer i hjernen når vi lærer noe nytt. Ved å bruke snegler har amerikanske forskere kommet med en ny teori. Ved å overføre en spesiell gruppe molekyler fra snegler som har lært en ferdighet til uerfarne snegler, skjedde noe uventet. Uten å øve fikk de uerfarne sneglene den samme kunnskapen. Erfaringen og minnene ser ut til å være lagret i denne gruppen av molekyler. Hvis det samme gjelder for mennesker, åpner det for en rekke utrolige muligheter.
Kunnskap fra havsnegler
Ved å gi sneglene milde elektriske støt flere ganger lærte de seg i løpet av noen dager å beskytte de følsomme følehornene, og trakk hornene inn i kroppen i opptil ett minutt. Snegler som opplevde elektriske støt for første gang, gjorde det bare i noen få sekunder. Da forskerne hentet ut en gruppe molekyler fra hjernen til de erfarne sneglene og sprøytet de inn snegler som ikke hadde fått elektrisk støt tidligere, begynte også disse sneglene å oppføre seg likedan.
Da den amerikanske forskningsgruppen publiserte sneglehistorien i mai 2018, blusset det opp en heftig diskusjon i forskningsmiljøene. Det har lenge vært gåtefullt hvordan minner lagres i hjernen, men den rådene teorien har vært at minner lagres i overgangen mellom nerveceller, de såkalte synapsene. Forsøk fra både mennesker og forskningsdyr viser at synapsene vokser når vi erfarer noe. Denne teorien er imidlertid ikke uten svakheter.
«Hvis minnene ble lagret i synapsene, hadde ikke vårt forsøk vært mulig», fortalte professor David Glanzman, hovedforfatteren bak studiet fra University of California (USBL).
«Når snegler opplever smerte gjennom elektriske støt, aktiverer
RNAmolekyler gener som er lokalisert i kjernen i hjerne-cellene.»
Tørket støv av gamle forskningsresultater
På femti- og sekstitallet viste James V. McConnel, en forsker som viet livet sitt til å få svar på hvordan minner lagres, at flatormer kan læres opp til å krølle seg sammen ved lysglimt. McConnel utnyttet at flatormer er kannibaler, og skar ut hjernene på de erfarne flatormene som han lot andre flatormer spise opp. Lykken var stor da også de nye flatormene krøllet seg sammen ved lysglimt, uten å ha lært det. McConnel slet imidlertid med å reprodusere forsøkene, og klarte aldri å vise hvilke bestanddeler i hjernen som overførte minnene om lysglimtene fra de døde flatormene.
Nesten femti år senere har vi kommet mye nærmere svaret. Det lille molekylet er et RNA-molekyl. RNA ligner på DNAmolekylet, og har som oppgave å transportere informasjon i cellene. De siste årene har vist at RNA også har andre oppgaver, blant annet å slå gener av og på. Det ser ut til at når snegler opplever smerte gjennom elektriske støt, aktiverer RNA-molekyler gener som er lokalisert i kjernen i hjernecellene.
Flere er imidlertid skeptiske til studien fordi RNA er et molekyl som brytes ned etter noen dager, mens minner jo skal lagres i hjernen vår i årevis. Det er dessuten bokstavelig talt store forskjeller på en menneskehjerne og en hjerne fra en 12 cm stor havsnegle. Mer forskning vil vise hvem som har rett, og om funnene i så fall vil være overførbare også til oss mennesker.
