Med ny DNA-teknologi er det mulig å få informasjon om alder, utseende og slektninger. Skal norsk politi få bruke de nye metodene? Bioteknologirådet tar debatten.
Av Truls Petersen og Ole Johan Borge i tidsskriftet GENialt
2. mai 1999 ble liket av den 16 år gamle Marianne Vaatstra funnet nær byen Veenkloster i Nederland. Politiet hadde DNA fra åstedet, men sjekk mot DNA-registeret endte uten treff. I nabobyen Kollum, hvor jenta sist var sett i live, lå et asylmottak. Både politiet og lokalbefolkningen rettet mistanken mot asylsøkerne, og etter hvert steg konfliktnivået.
Årene gikk. I 2012 ble saken gjenopptatt. For å roe gemyttene ba domstolen om at DNA ble analysert en gang til for å undersøke genene for geografisk opphav. Testen viste at sporet stammet fra en person med nord-europeisk utseende. Menn i området ble kalt inn for å avlegge DNA. Etter tre år og tester av mer enn 1000 personer ble mannen som hadde begått drapet identifisert.
Hendelsen førte til at Nederland i 2013 endret lovverket og åpnet for gentester for ytre, synlige trekk. Fortsatt er Nederland det eneste landet i Europa som eksplisitt har tillatt slike tester. Selv om de nye testene kan være nyttige for politiet, er flere kritiske. Den viktigste diskusjonen handler om testene kan føre til mistenkeliggjøring av grupper, og særlig minoriteter.
Gener for utseende
De siste årene har det kommet flere gentester for ulike trekk ved utseende som er testet og tatt i bruk. Testen for geografisk avstamming, som ble brukt i saken i Nederland, er den som er mest brukt. Resultatet kan indirekte si noe om hvordan en ukjent person kan se ut.
Nå er det også kommet gentester som sier noe om enkelttrekk. Tester for pigmenter er foreløpig de beste. En test for blå eller brune øyne skal være 95 prosent nøyaktig. Svart hår kan predikeres med 90 prosent nøyaktighet, og tester for brunt og rødt hår med 80 prosent sannsynlighet. Lyst hår er vanskeligere å fastslå. Forskere har beregnet at en kombinert test for øye- og hårfarge som brukes i dag, kan gi rett resultat i 75 av 100 tilfeller.
Det forskes også for å utvikle tester for alder, høyde, hårtype, fregner, anlegg for grått hår og tidlig skallethet. Et annet forskningsfelt er ulike trekk ved ansiktsform, såkalt ansiktsmorfologi, slik som nese, kinnbein, øreflipp og hake. Å kunne predikere spesifikke ansiktstrekk har blitt omtalt som «den ultimate drømmen» for politiet. Men foreløpig vet vi mindre om sammenhengen mellom gener og ansiktstrekk. Mange gener er involvert, og de kan ha flere funksjoner. Gener styrer heller ikke alt. Alder, hormoner, trening og ernæring spiller inn. Og utseende kan selvsagt lett endres kosmetisk.
Amerikansk politi har tatt i bruk dataprogrammer som kombinerer mange genanalyser for å lage 3D-modeller av ulike ansiktstyper. I 2017 meldte en person seg etter å ha kjent seg igjen i et bilde politiet hadde offentligjort. Det var første gang en genbasert fantomtegning bidro til å oppklare en drapssak.
En annen mulighet som fins i dag, men som ikke brukes, er å få vite om en DNA-profil fra et åsted kan stamme fra slektninger av personer i DNA-registeret.
Kan spare ressurser
I Norge har det vært lite diskusjon om de nye metodene. Kripos, som er ansvarlig for DNA-registeret, mener testene kan være nyttige i etterforskning av alvorlig kriminalitet hvor politiet har få eller ingen spor. Heidi Frydenberg, som er leder for Seksjon for ID-registre ved Kripos, forteller at politiet kan ha nytte av tester som kan si noe om utseende og eventuelt alder til den som har lagt igjen et biologisk spor:
– I dag må politiet i noen saker innhente personprøver av svært mange personer. Hvis politiets «screening» kan bli mer målrettet, kan mange slippe belastningen med å bli testet og politiet kan spare ressurser.
Bør utredes
Riksadvokaten, som er øverste leder av påtalemyndigheten og dermed straffesaksbehandlingen i Norge, har ikke gitt noen generell uttalelse om hvordan dagens lovregler skal når tolkes når det gjelder gentester. Førstestatsadvokat Guri Lenth forteller at loven trolig ikke står i veien for at politiet kan gjøre gentester for å se etter ytre trekk ved analyse av spormateriale.
– Når det gjelder søk etter slektninger i DNA-registeret, er det derimot tvilsomt om gjeldende regelverk tillater dette, sier Lenth.
I et brev til Justis- og beredskapsdepartementet fra mars i år har Riksadvokaten anbefalt at flere sider ved bruk av DNA i straffesaker bør utredes.
Risikerer diskriminering av grupper
Internasjonale konvensjoner om genetikk er tydelig preget av et ønske om å hindre at tidligere tiders genetiske diskriminering og rasisme skal kunne skje igjen. Øyenvitner har blitt omtalt som «notorisk upålitelige», blant annet fordi fordommer kan prege hukommelsen. I dag kan det for politiet være rasjonelt å målrette etterforskningen mot en minoritetsgruppe, for eksempel ut fra kunnskap om kriminalitetsstatistikk. Dette kan føre til at en hel gruppe føler seg mistenkeliggjort. I en sak i Tyskland skulle politiet lete lette en kvinne fra Øst-Europa. Gruppen er stor, og politiet valgte å oppsøke romfolkmiljøer. Men det hadde ikke gentesten gitt grunnlag for. Saken viser at gentestene fortsatt gir rom for tolkninger, og dermed fordommer. Testene i seg selv er nemlig ikke presise nok til å identifisere én person. De gir et grunnlag for å snevre inn etterforskningen mot en gruppe, men grunnlaget kan være vidt.
Bioteknologirådet ønsker debatt
Bioteknologirådet jobber med en uttalelse om DNA i politiarbeid, og har sett både på nytte og mulige ulemper. Rådet er spesielt opptatt av konsekvenser for minoritetsgrupper. Jurister har anbefalt at teknologien først og fremst brukes i alvorlige saker, slik loven sier i Nederland.
Et annet sentralt tema er betydningen av god kommunikasjon, både til de som er del av etterforskningen og andre som er indirekte berørt. Forskere har pekt på betydningen av dialog med representanter for minoritetsgrupper i konkrete saker, og at politiet bør være forsiktig med å offentliggjøre informasjon om en persons etnisitet i en pågående etterforskning.
—-
Fakta: Fra DNA-fingeravtrykk til genanalyse
DNA-tester for identifikasjon ble utviklet av briten Alec Jeffreys i 1984, og ble første gang brukt i en britisk rettsak i 1987. Resultatet av analysen er en DNA-profil som består av en serie tall. Profilen fra åstedet må sammenlignes med profiler fra andre personer som politiet kjenner. Politiet kan be om spyttprøve fra personer de har grunn til å tro har vært på et åsted, og få utarbeidet en DNA-profil. I dag er det 80 000 profiler i DNA-registeret.
Nå er det kommet gentester som sier noe om enkelttrekk, som hårfarge og øyne. Ill: Bioteknologirådet m. foto fra iStock.
Les mer: Bioteknologirådets uttalelse om nye DNA-metoder i politiarbeid (1.11.2018)
Saken ble oppdatert september 2020.
