I GENialt: Nye DNA-metoder på gamle spor

Birgitte Tengs-saken har vist hvordan nye, avanserte DNA-analyser kan brukes til å finne frem til ukjente, mulige gjerningspersoner. Kripos vurderer nå om flere eldre drapssaker skal gjenopptas. Men det er også fallgruver ved å bruke nye analysemetoder på gamle bevis.

Det er få drap i Norge, og de fleste drapssakene ender med dom. Likevel er det i overkant av 30 drap som fortsatt er uløste. Kripos seksjon for kalde saker, populært kalt Cold Case-enheten, har ansvar for å vurdere om eldre, uoppklarte alvorlige saker skal tas opp igjen til ny etterforskning.

– Vi gjennomgår for tiden saken der 76 år gamle Marit Ødegaard i oktober 2000 ble funnet drept i sitt hjem i Ørje, men hva som blir vår anbefaling er så langt ikke klart. I tillegg starter vi snart arbeidet med gjennomgang av ytterligere én sak, samtidig som vi følger opp med etterforskning av en annen. Dette er imidlertid saker som vi foreløpig ikke ønsker å gå ut med av hensyn til det forestående arbeidet, sier Espen Erdal, leder av seksjon for kalde saker.

Mye av bakgrunnen for at Cold Case-enheten ble opprettet i 2015 var muligheten for å undersøke gamle tekniske spor med nye forbedrede metoder.

– Nye DNA-analyser av sikret materiale kan få avgjørende betydning for gjenåpningen av alvorlige uoppklarte saker. Men tilstedeværelse av DNA på et åsted sier i seg selv ikke noe om hvordan det havnet der. Et DNA-funn løser derfor ikke en sak alene og må sees i sammenheng med annen informasjon i saken, sier Erdal.

For mer sensitive DNA-metoder øker også faren for å finne tilfeldig DNA-smitte på offer og åsted.

Usynlige biologiske spor

DNA-analyse har blitt brukt til identifikasjon i kriminalsaker fra midten av 80-tallet, men fra tidlig 2000-tallet skjedde store, metodiske forbedringer. I Norge er det som regel seksjon for rettsgenetikk i straffesaker ved Oslo universitetssykehus (OUS) som analyserer biologiske materiale for politiet og er sakkyndige vitner i retten.

– Tidligere trengte man biologiske spor på størrelse med en femkroning for å identifisere hvem det stammet fra, nå kan man undersøke DNA-spor som er så lite at det ikke synes. Rundt åtte menneskeceller kan være nok. Vi kopierer opp bestemte områder av DNA-et i cellene med PCR-metoden, til en større mengde slik at det kan analysere, sier Mariam Mjærum Bouzga, sakkyndig ved seksjon for rettsgenetikk i straffesaker ved OUS.

PCR-metoden (Polymerase Chain Reaction) er en metode hvor man lager mange kopier av ønsket del av DNA for å kunne analysere akkurat denne delen.

– Nettopp fordi det tidligere trengtes større mengder DNA for analyse, var det ikke behov for like strenge rutiner for politi og rettsgenetikere for å unngå DNA-smitte fra seg selv eller andre kilder, slik det er i dag. Celler kan være tilført i etterkant og det gjør det vanskeligere å analysere biologisk materiale på gamle gjenstander på nytt, sier Ane Elida Fonneløp, forsker ved seksjon for rettsgenetikk ved Oslo Universitet sykehus.

I tillegg kan DNA på et åsted ha kommet til før gjerningsøyeblikket fra personer som ikke er knyttet til den kriminelle handlingen. Ved OUS gjennomfører de forsøk for å bedre forstå hvordan celler overføres, og hvor lang tid etter avsetting en kan forvente å finne DNA.

– Våre forsøkspersoner hadde på seg en ren hvit t-skjorte i tre timer før den ble undersøkt. Da forsøkspersonene ble fysisk angrepet ble det avsatt mye DNA fra angriperen på den rene t-skjorten. Imidlertid fant vi også DNA på t-skjorten fra andre mennesker som var eller hadde vært i samme lokale som forsøkspersonene, sier Fonneløp.

Dette skjedde uten direkte fysisk kontakt, men kun ved at man tar på de samme gjenstandene og oppholder seg i samme rom. I tillegg ble det funnet DNA fra en forsøkspersons samboer på den rene T-skjorten, selv om samboeren aldri hadde vært til stede i lokalet, forteller Fonneløp.

Nytt håp i gamle saker

Marit Ødegaard (76) ble brutalt drept i sitt eget hjem i Ørje i Østfold i 2000. Hun drev en bensinstasjon og omsetningen hun hadde tatt med ble stjålet fra hjemmet. I Ødegaard-saken har Øst politidistrikt bedt om at Oslo Universitets sykehus vurderer DNA-spor på nytt, men Kripos har ennå ikke gitt sin anbefaling om saken bør gjenopptas til aktiv etterforskning.

Det er flere uløste, eldre drapssaker med DNA-spor som kan være aktuelle for ny etterforskning (se egen faktaboks). Om en sak gjenåpnes vil hovedansvaret for etterforskningen være hos politidistriktet som hadde saken i utgangspunktet, mens Kripos vanligvis bistår i arbeidet.

Ifølge Erdal er Cold Case-enheten bevisst på utfordringene ved nye, avanserte DNA-metoder.

– Det er først og fremst viktig å være oppmerksom på risikoen for andre DNA-profiler som har kommet inn i prøven ved kontaminasjon eller oversmitting. Når det er snakk om nyeste vitenskap og teknologiske nyvinninger, er det særlig viktig at analyseresultater kvalitetssikres på en god måte, sier han.

I dag analyserer rettsgenetikere flere områder av DNA-tråden enn tidligere. Det gjør blant annet identifikasjon lettere i tilfeller hvor biologisk materiale funnet på åstedet er en sammenblanding av flere personers DNA. Det er ikke alltid mulig å lage en fullstendig DNA-profil, men det er også gjort store fremskritt innenfor analyse og tolkning av ufullstendige biologiske spor de senere årene.

Vanligvis er det DNA-et som finnes i kroppens cellekjerner som analysere for å gi en profil, men i spesielle tilfeller ser man på DNA som nedarves i fars- og morslinje.

– Mitokondriene i en celle har sitt eget lille DNA som er forskjellig fra DNA i cellekjernen og arves fra mor til barn. Mitokondrielt DNA er svært lite, men har den fordelen at hver celle kan inneholde mange kopier. Det kan være avgjørende hvis man arbeider med gammelt og nedbrutt biologisk materiale, sier Mjærum Bouzga.

Mitokondrielt DNA kan også være nyttig når funn av hår uten røtter skal analyseres. I Tengs-saken var det en Y-kromosomanalyse av DNA fra blod på offerets strømpebukse som førte til at politiet siktet Johny Vassbakk. Den tiltalte har en sjelden mutasjon i Y-kromosomet som han ikke deler med sine nærmeste mannlige slektninger.

– Menn har ett Y- og ett X-kromosom og kvinner to X-kromosom. I enkelte drap- eller voldtektssaker vil DNA-et fra et kvinnelig offer overskygge gjerningspersonens, men akkurat Y-profilen vil bare kunne være fra en mann. Y-kromosomet nedarves som regel uendret fra far til sønn, men av og til skjer det mutasjoner. Over tid har man bygd opp mye kunnskap om i hvilke deler av DNA-et det oftest oppstår mutasjoner, som man da ser nærmere på for identifikasjon, forteller Mjærum Bouzga.

Når det er treff mellom en fullstendig DNA-profil fra et åsted og en referanseprofil fra en mistenkt, er identifikasjonen ekstremt sikker. En ufullstendig profil vil ikke gi like sikker identifikasjon, og rettsgenetikere bruker da statistiske metoder for å anslå sannsynligheten for at det er treff mellom den mistenktes referanseprofil og DNA-funn fra åstedet.

Viktig med svar, selv etter lang tid

Kvalitet og mengde av DNA på en gjenstand brytes ned over tid, og hvordan biologisk materiale oppbevares har betydning for nye analysemuligheter.

– Politiet etablerer nå et sentralt lager for langtidsoppbevaring av bevis og beslag fra avsluttede eller uoppklarte saker med strafferamme på seks år eller mer. Dette er for å styrke rettsikkerhet ved at nye analyser og gjenopptakelse av en sak skal bli enklere, forteller Erdal.

Som ung Kripos-etterforsker i 1995 ble Espen Erdal sendt til Karmøy for å bistå etterforskningen av drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs. Han er ikke i tvil om at politiet ikke bør gi opp arbeidet med å løse de alvorligste uoppklarte sakene, selv om det har gått lang tid.

– En følelse av å bidra til rettferdighet og rettssikkerhet, de etterlattes og samfunnets behov for svar på hva som har skjedd, er motivasjonen for å fortsette. Også viktigheten av å stanse eller begrense rykter og uriktige mistanker taler for videre etterforskningsinnsats, sier han.