Ny mat til norsk laks

Norge er verdens største eksportør av oppdrettslaks, men nesten alt oppdrettslaksen spiser kommer fra utlandet. Kan grantrær, insekter eller mikroorganismer bli til laksefôr? Og hvorfor betyr det noe hva laksen spiser?

Av Stine Hufthammer Indrelid og Anne Marit Ryen

Milliarder av mikroalger flyter rundt i sjøvannet i bioreaktorene på Mongstad nord for Bergen. Mikroalgene, noen ganger grønne, men i dag en brun art, lever i en lang rekke glassrør inne i et stort drivhus, slik at mest mulig lys kommer til. Når GENialt er på besøk ved Nasjonal Algepilot Mongstad, og ganske mange vinterdager på Vestlandet, trommer regnet på glasstaket og algene får i tillegg kunstig lys. Og CO2. Like ved algedrivhuset ruver nemlig Equinor sitt oljeraffineri på Mongstad, Norges største utslippspunkt for CO2 på fastlandet.

Liten løsning på stor utfordring

– Mikroalgene vokser i vann, bruker CO2 som karbonkilde i fotosyntesen og får energi fra lyset, forteller Dorinde Kleinegris, seniorforsker ved NORCE.

Det er Universitetet i Bergen som eier anlegget, og forskningsinstituttet NORCE som driver det. Etableringen av testanlegget er et resultat av samarbeid mellom forskningsmiljø og næring, og er et forsøk på å bruke klimagassen CO2 fra oljeindustrien til å dyrke alger fulle av marin omega-3 som kan brukes i fiskefôr i oppdrettsnæringen.

En del av forsøket har vært å bruke CO2 som er fanget ved Teknologisenteret like ved. En annen del går på å prøve ulike typer fiskeavfall som næring til mikroalgene.

– Equinors utslipp av CO2 er i prinsippet nok til å dyrke mikroalger som dekker hele den norske oppdrettsnæringens behov for marin omega-3, sier Kleinegris.

Det finnes over 45 000 ulike alger i verden og til sammen står disse for mer enn 40 prosent av verdens fotosyntese. Alger er svært forskjellige; fra noen av de største plantene som finnes til mikroalger som er små, encellede mikroskopiske former. For tiden er det Phaeodactylum tricornutum som vokser og formerer seg i glassrørene på Mongstad, en mikroalge som NORCE har hentet fra Puddefjorden i Bergen.

Hvorfor betyr det noe hva fisken spiser?

– Verdens matsikkerhet er under press. Det skyldes både knapphet på arealer og ressurser, men også klimaendringer. Samtidig er klimaendringer også et resultat av global matproduksjon. En tredjedel av verdens klimautslipp kommer nettopp fra matproduksjon, sa Kristina Sigurdsdottir Hansen, statssekretær for fiskeri- og havminister Bjørnar Selnes Skjæran (Ap), på en konferanse om bærekraftig fôr i regi av NMBU og SINTEF i mai i år.

I dag er norsk havbruksnæring verdensledende når det gjelder produksjon av oppdrettslaks, og både næring og politikere har en ambisjon om at Norge skal produsere enda mer laks i årene fremover. Men når klimaregnskapet til laksefiléten på middagstallerkenen gjøres opp, er det ikke likegyldig hva fisken selv har spist. Dagens norske oppdrettsfisk er nesten blitt vegetarianer, og har lagt seg til eksotiske matvaner: 92 prosent av råvarene som brukes for å lage fôr til oppdrettslaksen er importerte, og når norsk laks skal spise seg mett på blant annet på soya fra Brasil, påvirker det også oppdrettslaksens klimaavtrykk.

– Hvis du spiser et stykke norsk laks er tre fjerdedeler av klimaavtrykket knyttet til hva fisken selv har spist. Lakseoppdrett er Norges nest største eksportnæring og vi må finne nye og bærekraftige råmaterialer til fiskefôr. Mulige nye råvarer er alt fra alger, krill, blåskjell, tunikater og insekter til produkter fra sopp og bakterier, samt animalske og vegetabilske biprodukter, sier Joakim Hauge fra miljøorganisasjonen Bellona.

Bellona har, sammen med Sjømat Norge og ni norske fôrprodusenter, utarbeidet rapporten «Råvareløftet» som ser nærmere på flere ulike råvarekandidater til fiskefôr og muligheter for å oppskalere produksjonen slik at det faktisk monner. Det er en ambisjon også dagens regjering deler. I Hurdalsplatformen, som beskriver Ap og Sp-regjeringens målsetninger for kommende periode, er målet at innen 2030 skal alt fôr til havbruksnæringen stamme fra bærekraftige råvarer, og at råvarene skal produseres lokalt.

Det nye fôret

Norge har ikke rett klima for å produsere store mengder soya, den vil helst vokse i et tropisk klima, men flere andre råvarer kan være aktuelle å høste eller dyrke her hjemme. Blåskjell, tunikater (kappedyr), tang og tare og insekter kan dyrkes i havet, eller på land. Biprodukter fra landbruk eller fiskeri kan foredles videre slik at de kan bli til verdifulle fôringredienser. Man kan også ta i bruk råvarer som i liten grad brukes i dag. Det kan innebære å høste nye råvarer fra havet, som krepsdyr eller småfisk som er lavt i næringskjeden og som ikke brukes til menneskemat.

Men det kan også bety at vi må utvikle og dyrke nye typer råvarer til fiskefôret, som mikroorganismer. En av forskerne som jobber med å finne og utvikle nye bærekraftige fôrråvarer fra fornybare naturressurser fra land og hav er professor Margaret Øverland, som leder Foods of Norway, et senter for forskningsdrevet innovasjon. Øverland har over flere tiår jobbet med å utvikle en rekke råvarer til oppdrettslaks. Alt fra planteråvarer som erteproteinkonsentrat, lupiner, raps og byggproteinkonsentrat, til insekter som svart soldatfluelarver og mikroorganismer.

Øverland har særlig stor tro på mikrobielle råvarer som mikroalger, sopp og bakterier. Dette er råvarer med mange fordeler.

– Mikroorganismer kan dyrkes i store bioreaktorer, og produseres hele året, uavhengig av vær og klima. Produksjonen legger ikke beslag på jordbruksareal, og konkurrerer ikke med menneskemat. Mange mikroorganismer har også en annen fordel: De kan vokse på restråstoff, biprodukter eller restgasser fra  annen industri. Slike hjelper de oss å utnytte ressurser bedre, og kan gjøre klimagass eller avfall om til høyverdige protein- og fettkilder, forklarer professor Øverland.

Fra sirkulære ressurser til næring

Ettersom algene formerer seg i rørene på Mongstad gir de sjøvannet i rørsystemene mer og mer farge. Ved høsting blir algene sentrifugert for å få ut vannet, og så fryst ned. Når det er samlet opp tilstrekkelig mengde sendes algene til forskere ved matforskningsinstituttet Nofima, som undersøker hvor godt fisken fordøyer algene eller hvilke andre mulige bruksområder utover fiskefôr som kan være aktuelt.

Noen av fordelene med marine mikroalger er at det ikke er behov for dyrkbar mark og ferskvann, og at algene kan ha et høyt innhold av ulike næringsstoffer. Forskerne ved algepiloten skal også teste ut bruk av avfallsvann fra lakseoppdrettsanlegg som næring til mikroalgene.

– Nå gir vi algene gjødsel som i hovedsak består av nitrogen og fosfor. I et nytt EU-prosjekt, INNOAQUA, skal vi gjøre forsøk ved oppdrettsanlegg hvor vi skal bruke avfallsvannet fra laks som gjødsel til algene, forteller Kleinegris.

Kleinegris viser frem poser med frossen algemasse, klare til videre forsøk. Rikt på de lange omega-3-fettsyrene som både fisk og mennesker trenger for god helse. Men den kanskje største utfordringen gjenstår; å gå fra forskning til konkurransedyktig produksjon i stor skala. Forskningsanlegget ved Mongstad kan i dag produsere rundt 500 kilo tørket algepulver med marin omega-3 på et år. Til sammenligning bruker næringen i dag i underkant av 200 000 tonn fiskeolje årlig, ifølge Nofima.

Ved Mongstad har de også nylig ansatt en person som skal bruke genredigeringsverkøyet Crispr for å se på hvordan algenes egenskaper kan forbedres, for eksempel ved gi mer effektiv vekst eller et høyere innhold av omega-3.

Per i dag finnes det ingen annen kommersiell produksjon av mikroorganismer som fôrråvare i Norge, selv om flere norske forskningsmiljøer jobber med spennende prosjekter på dette feltet. Foods of Norway har tidligere fått mye oppmerksomhet for å lage fiskefôr av skog. Dette får de til ved å dyrke mikrosopp på sukker fremstilt fra treflis, eller på rimeligere restråstoff etter treindustrien.

– Vi trenger en overordnet nasjonal strategi for å utvikle en rekke råvarer, men spesielt trenger vi en satsning på kunnskap, teknologi og infrastruktur for å få til produksjon av nye mikrobielle råvarer basert på foredling av biprodukter fra annen industri og karbonfangst til de volumene som trengs for å dekke oppdrettsnæringens behov, sier Øverland.

Ønsker norsk satsning på mikroorganismer

Øverland er ikke den eneste som mener at det bør satses mer på nye råvarer til fiskefôret. Karl Almås er spesialrådgiver for SINTEF Ocean hvor de har regnet på hva som kreves for å nå målet om at Norge skal bli selvforsynt fiskefôr. Protein utgjør den største komponenten i fôret, og SINTEFs regnestykke viser at selv om man utnytter alle råvarene som vi i dag har fra fra land og hav, så vil dette ikke være nok til å dekke oppdrettsnæringens behov for fôrprotein.

– Ved å utnytte marine råvarer, landbruksbaserte råvarer og nye kultiverte organismer som innsekter, børstemark og annet, kan vi kanskje hente ut cirka 700 000 tonn protein, mens vi i 2050 vil trenge 2 millioner tonn fôrprotein. Å få til 100 prosent selvforsyningsgrad kan derfor bli vanskelig, sier Almås til GENialt.

Selv om man skulle nedjustere målet til 50 prosent, vil næringen fortsatt måtte fremskaffe 300 000 tonn protein.

– For å dekke dette behovet med lokale, bærekraftige råvarer vil man måtte etablerer en ny industri basert på mikrobielt protein i Norge. Våre tall viser at en slik industri vil være helt avgjørende om vi skal øke lakseproduksjonen og samtidig produsere mer av råvarene til lakseforet selv, sier Almås.

Den nye oljen

Både Øverland og Almås understreker at å etablere en ny industri for produksjon av mikrobielt fôrråstoff vil kreve både betydelig politisk vilje og økonomisk satsning.

– Her trenger vi et tett samarbeid mellom forskningssektoren, industri og ikke minst politikere for å få på plass gode virkemidler, men det vil også kreve store investeringer, noe som næringen ikke klarer å ta alene, sier Øverland.

Almås forteller at det vil være behov for en industrireising på flere titalls milliarder, på linje med for eksempel havvind og sammenligner det med satsingen på oljeutvinning da man fant olje på norsk sokkel.

– Det er vilje på det nivået som trengs for å realisere nødvendig produksjon av fôrråvarer til en voksende lakseindustri. Samtidig har vi både kapital og kompetanse til å få dette til. En satsning på mikrobielt protein vil dessuten være nødvending for å kunne argumentere for en bærekraftig lakseproduksjon. Det må til for å få en produksjon basert på egne ressurser, der vi ikke lenger konkurrerer på verdensmarkedet etter proteiner som kan, og bør, gå direkte til menneskemat, i en verden der rundt 800 millioner mennesker får for lite mat, sier Almås.

Kilder:
Råvareløftet: Hva skal laksen spise? – BELLONA
Veikart for industriell fremstilling av norske fôrråvarer (protein) – SINTEF