Vi vet stadig mer om arvestoffet og egenskapene til virus og bakterier, og hvordan vi kan endre disse. Det kan være nyttig for å bekjempe sykdom, men den samme kunnskapen kan også misbrukes.
– Hva om koronaviruset hadde vært mer dødelig? Eller hva om dødeligheten hadde vært høyere blant unge, slik som det var ved spanskesyken? Vi vet at det er mulig å produsere biovåpen som er langt verre enn koronaviruset. Og vi vet at farlige virus kan lekke fra mange laboratorier i verden ved uhell, sier Dag Hareide, samfunnsdebattant og forfatter av boka Mennesket og teknomaktene som blant annet tar for seg utviklingen innenfor biologiske våpen.
Biologiske våpen, det vil si levende organismer brukt som våpen, er forbudt ifølge konvensjonen mot biologiske våpen som de fleste land i verden har sluttet seg til. Kun forskning med forsvar som formål er tillatt, men kunnskap man får fra den type militær forskning og fra helseforskning på virus og bakterier kan også misbrukes.
Crispr, syntetisk biologi og KI
–Teknologiske fremskritt gjør det stadig enklere å endre mikroorganismers arvestoff eller konstruere sykdomsfremkallende mikroorganismer syntetisk. Dette, kombinert med at nødvendig kunnskap og teknologi er stadig mer tilgjengelig, øker risikoen for misbruk, sier Elisabeth Henie Madslien, seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet.
Flere norske institusjoner er med i det pågående EU-prosjektet Joint Action TERROR, hvor målet er å styrke de europeiske landenes helseberedskap og samarbeid i forbindelse med håndtering av biologiske og kjemiske trusler.
– Vi fokuserer nå på nye trusler som syntetisk biologi, syntetiske opioider og såkalt «dual use». Med «dual use» menes i denne sammenheng teknologi eller forskning som er utviklet med tanke på nyttige formål, men som også har et misbrukspotensial, forteller Madslien.
Utviklingen innenfor flere felt skaper nye muligheter for bruk av biologiske våpen. Robotisering i 3D-printing, droner og nanoroboter har gjort det lettere å levere biologisk stoff dit det skal gjøre skade. Genredigeringsverktøyet Crispr er rimeligere, enklere og mer tilgjengelig enn tidligere teknologier for å endre i gener. Dette har skapt bekymring for at teknologien kan brukes av organisasjoner eller enkeltpersoner som vil gjennomføre et bioterrorangrep. Og vi får stadig mer kunnskap om hvilke gener som koder for hvilke egenskaper, både for mennesker, dyr og mikroorganismer.
– Det samles inn enorme mengder genetiske data for tiden, blant annet i forbindelse med koronapandemien. Kunstig intelligens kan lære av disse dataene, raskere enn mennesker, og informasjonen kan misbrukes til å endre naturlig forekommende virus og bakterier, eller designe helt nye, forteller Trygve Brautaset professor i syntetisk biolog ved NTNU og nestleder i Bioteknologirådet.
I 2010 lyktes forskere for første gang med å lage en celle, en bakterie de kalte Synthia, med et fullstendig syntetisk arvestoff.
– Med syntetisk biologi er det mulig å skape kunstig fremstilte virus og bakterier i laben. Dette er organismer som ikke kommer fra naturen, men som designes fra bunn med nye egenskaper. Etter den syntetiske Synthiabakterien ble laget var det frykt for hva teknologien kunne føre til, men nå 13 år senere er det ikke så mye som faktisk har hendt med den teknologien. Syntetisk biologi er svært avansert og ikke et tilgjengelig verktøy for mange, forteller Brautaset.
Flere laboratorier med farlige virus
Det finnes flere kjente eksempler på at virus og bakterier fra naturen blir gjenskapt eller endret i et laboratorium. Forskere har modifisert fugleinfluensaviruset slik at det kunne smitte direkte mellom mennesker, laget et hestekoppervirus fra bunnen av og gjenskapt viruset som førte til spanskesyken, forrige århundres verste pandemi.
Hareide etterlyser større bevissthet blant helseforskere og biologer rundt faren for misbruk av deres forskning.
– Det er merkelig at mens titusentalls av IKT-arbeidere har engasjert seg for å hindre at deres forskning skal lede til autonome drapsvåpen, så har få helseforskere og biologer engasjert seg i hvordan deres arbeid kan misbrukes, sier han.
I høysikkerhetslaboratorier, kalt nivå fire-laboratorier, jobber forskere med alvorlige, smittsomme sykdommer som kan ramme mennesker eller dyr. I 2023 er det 69 slike laboratorier i verden som enten er i bruk eller planlegges bygget, ifølge rapporten Global BioLabs Report. De fleste av laboratoriene finnes i USA og Europa, men et økende antall bygges i Asia.
– Det bør være internasjonale krav om at alle nivå fire-laboratorier rundt omkring i verden følger den internasjonale standarden for biorisikokontroll, ISO 35001. Undersøkelser har vist at de fleste nivå fire-laboratorier ikke følger denne standarden i dag. Verdens Helseorganisasjon burde være en pådriver for at dette blir et internasjonalt krav som følges opp, sier Hareide.
I disse laboratoriene utfører man blant annet såkalt «gain-of-function»-forskning , forskning hvor man endrer funksjon av gener. Det kan blant annet gjøre virus dødelige eller mer smittsomme. Målet med forskning er å forstå bedre hvordan virus gir sykdom, omgår immunforsvaret og hva som styrer begrensninger i naturlig virusspredning. Rundt 60 prosent av nivå fire-laboratoriene er statlig eide og brukes til helseforskning, for eksempel til vaksineutvikling. Rundt 20 prosent kontrolleres av militære, de resterende er universitetseide laboratorier.
Målrettede virus og nervøse statsledere
Biologiske våpen er ikke et nytt fenomen. Mongolene kastet pestbefengte lik over bymurene i den beleirede byen Kaffa på Krimhalvøya i 1346, og britiske offiserer tilbød tepper med koppesmitte til urbefolkningen i Amerika i 1763. Under andre verdenskrig gjennomførte flere land forsøk med ulike spredningsmetoder av pestbakterien, kolera og tyfus. USA og Sovjetunionen hadde omfattende forskningsprogrammer for biologiske våpen under den kalde krigen. I 1972 ble biovåpenkonvensjonen, med et totalforbud mot biologiske våpen, vedtatt av mer enn 100 land, inkludert Sovjetunionen og USA. Biovåpenkonvensjonen gir imidlertid i liten grad noen mulighet for å sikre at avtalen blir overholdt av verdens land.
– Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen har 500 ansatte og rett til å inspisere land som de mistenker lagrer eller bruker kjemiske våpen. Det tilsvarende organ for biologiske våpen i FN har rundt tre ansatte, og ingen rett til inspeksjoner eller et vitenskapelig råd som kan følge opp, sier Hareide.
Da den franske presidenten Macron skulle besøke president Putin i Russland under Covid-19-pandemien i februar 2022 viste pressebilder at de to statslederne satt på hver sin side av et bord som var flere meter langt. Putin var redd for smitte og ønsket derfor avstand. Macron hadde nektet å ta en koronatest i Russland fordi det ville innebære at russerne fikk hans DNA.
– Det er en grunn til at mange statsledere beskytter sitt DNA. De kan være redde for at informasjon om deres helse kan komme ut eller for biovåpenangrep rettet spesielt mot dem. Det er vanskelig å vite hva DNA-et kan bli brukt til, sier Hareide.
Virus og bakterier smitter på tvers av landegrenser og folkegrupper. Manglende kontroll over spredningen gjør at biologiske våpen hittil har vært mindre egnet til konvensjonell krigføring. Men skulle målretting av biologiske våpen mot enkelte folkegrupper og individer bli mulig, vil dette representere et viktig skille for hvordan biologiske våpen kan brukes i krig.
– Vi har store mengder genetiske data tilgjengelig, og det er ikke utenkelig at vi i et lengre perspektiv kan se målretting av biologiske våpen etter etnisitet. Men med dagens teknologi og kunnskap er det ennå ikke mulig å lage biologiske våpen som er farlig for én gruppe mennesker og ikke en annen, sier Brautaset.
– Norge bør ta ledelsen
Neste steg i Joint Action TERROR-prosjektet for FHI og Madslien er å komme med anbefalinger om mulige tiltak som kan forebygge og gi økt beredskap for å møte biologiske og kjemiske trusler.
– 17 europeiske land deltar i prosjektet, og fremover skal vi sammen utarbeide risikovurderinger og anbefalinger til EU om hvilke tiltak som kan være aktuelle for å redusere risiko for misbruk av syntetisk biologi, forteller Madslien.
Globalt bruker man i dag mye ressurser på beredskap mot epidemier og vi er langt bedre forberedt sammenliknet med tidligere tider. De fleste land har langt høyere legedekning per innbygger, større kunnskap om hvordan man kan forhindre smitte, og befolkningen har i tillegg bedre levekår og immunforsvar. Men samtidig kan smitte spres over store deler av verden mye raskere. Hareide er opptatt av at vi bør gjøre langt mer for å forhindre at en epidemi oppstår. Han påpeker at Norge tidligere har tatt ledelse internasjonalt for å begrense andre farlige våpen.
– Vi bør få på plass internasjonale systemer som sikrer større lab-sikkerhet for å forebygge uhell. I tillegg trenger vi mer nøyaktig rapportering om forskningen som foregår med farlige virus og bakterier. Det bør utvikles et internasjonalt rådgivende utvalg for all biologiske forskning med høy risiko, og åpnes opp for internasjonale inspeksjoner. Norge er en viktig bidragsyter til FN som kan påvirke. Vi bør ta ledelsen og være en pådriver internasjonalt, sier Hareide.
