Fenotyping: DNA som øyevitne

En liten mengde DNA funnet på et åsted kan fortelle oss stadig mer om utseende til den som la igjen sporet. Nye verktøy innenfor DNA-fenotyping kan hjelpe politiet å tegne et bilde av ukjente gjerningsmenn og avdøde, men den nye kunnskapen må håndteres riktig.

DNA-fenotyping er å anslå en persons ytre karakteristika, slik som utseende, alder og biogeografisk opphav, ut fra DNA-spor funnet på et åsted (se faktaboks).

– Fenotyping er nyttig i saker der man har DNA-spor til en mulig gjerningsperson, men hvor identiteten til den som har avsatt sporet er ukjent. Dette gjelder også ukjente avdøde, hvor man ved hjelp av beinrester eller andre biologiske prøver kan rekonstruere en persons utseende og bringe dem «til live igjen», sier Susan Walsh, professor ved avdeling for biologi og rettsmedisin ved Indiana University Indianapolis, som utvikler nye verktøy for DNA-fenotyping til politietterforskning.

Biter i et puslespill

Å anslå farge på øyne, hud, hår og biogeografisk opphav med høy grad av riktighet har vært mulig i flere år, og modellene forbedres og nyanseres stadig. Forskere får også mer kunnskap om hvordan genetikk påvirker utseende.

– Vi kjenner nå til flere DNA-markører som kan anslå øyenbrynsfarge, fregner, hårstruktur, hårtap for menn og grått hår. Det forskes også på modeller som kan si noe om beinstruktur, neseform og ansiktsform, men dette er kompleks genetikk. Mange små biter av informasjon må pusles sammen til en helhet, sier Walsh.

Mye av den pågående forskningen innenfor fenotyping gjøres med genomvide assosiasjonsstudier (GWAS). Det innebærer at man tester hundretusenvis av genetiske varianter for å finne ut hvilke gener som er statistisk assosiert med en spesifikk egenskap, som for eksempel fregner.

– Nyere DNA-sekvensering og bioinformatikk gjør det mulig å lese og systematisere større mengder DNA raskere. Dette gir oss flere og mer nøyaktige prediksjonsmodeller fordi vi er i stand til å se på hundrevis av flere genvarianter enn før, sier Walsh.

Åpner nye dører

En standard DNA-profil gir sikker identifikasjon, men bare dersom man sammenlikner to profiler, for eksempel et DNA-spor fra et åsted og en mistenkt. Walsh mener at fenotyping i større grad bør benyttes av rettsgenetikere i kriminalsaker, fordi analysen er lite ressurskrevende og kan gi politiet en retning i etterforskningen når det er få ledetråder.

– Ikke mange laboratoriemiljøer vet at DNA-fenotyping krever en svært liten mengde DNA og at det kan gjøres på like kort tid som en standard DNA-profil, sier hun.

En standard DNA-profil viser kjønn, men inneholder ellers ikke genetisk informasjon. Fenotyping åpner imidlertid nye dører fordi man ser på gener for å anslå hvordan noen ser ut. Men å lete etter en mulig gjerningsperson basert på utseende, er ikke ukomplisert. Derfor bør man gjøre en grundig vurdering av konsekvenser og sette tydelig rammer for bruk.

– Fenotyping kan gi politiet nye spor, men gir ikke definitive svar på hvem en gjerningsperson er. I verste fall kan fenotyping skape rasistiske reaksjoner og menneskejakt basert på øye, hår og hudfarge, slik man har sett i USA. Vi må reflektere rundt hvordan denne teknologien kan bli brukt på en konstruktiv måte og unngå at den brukes mot minoriteter, sier Mareile Kaufman, professor ved Institutt for kriminologi ved Universitet i Oslo.

Det pågår nå en diskusjon om DNA-fenotyping skal tas i bruk av norsk politi. Leif Morten Eide, politiadvokat i Kripos, mener at metoden vil kunne være et godt verktøy for norsk politi i kombinasjon med ordinær etterforskning.

– I forbindelse med for eksempel screeningprosjekter, hvor man innhenter DNA fra et stort antall personer basert på samtykke, kan man prioritere personer som passer med resultatene fra fenotypingen først. Dette vil både kunne være ressursbesparende og man unngår å ta DNA-prøver av flere personer enn det som er nødvendig, sier han.

Walsh fremhever også hvordan fenotyping kan brukes i kombinasjon med søk i kommersielle DNA-slektskapsdatabaser etter en mulig gjerningsperson.

– Flere saker har de siste årene blitt løst gjennom søk i private DNA-databaser, men det er tidkrevende for slektsforskere å gå igjennom et stort slekstre på jakt etter gjerningspersonen. Ved å bruke fenotyping vil man kunne gjøre prioriteringer, om en mulig gjerningsperson for eksempel har blå øyne kan man konsentrere seg om den delen av slektstreet hvor denne øyenfargen er vanlig, sier Walsh.

Ikke en fantomtegning

Walsh er kritisk til enkelte private amerikanske selskaper som sier de kan lage en fantomtegning basert på DNA-fenotyping og tilbyr sine tjenester til politiet i USA.

– Vitenskapen er ikke der ennå at man kan forutsi et komplett ansikt basert på DNA. Det er også lite tillitsvekkende at disse selskapene ikke deler data som ligger bak deres analyse. Det er heller ikke sannsynlig at vi kommer til et scenario hvor vi trykker på en knapp og får ut én fantomtegning, sier hun.

Fenotyping gir ikke et definitivt svar, men viser en sannsynlighet for at man har visse synlige karakteristikker. Miljø, livsstil og vekt vil også påvirke utseende.

– En bedre løsning er derfor at politiet får flere bilder som viser ulike alternativer for hvordan en mulig gjerningsperson kan se ut, sier Walsh.

Walsh forteller videre at flere egenskaper er vanskelig å anslå grunnet sammensatt genetikk.

– Høyde har man studert lenge, men det er et eksempel på en egenskap som er vanskelig å anslå fordi hundrevis av gener er involvert. Vi fanger opp de som enten er veldig lave eller høye, men utover dette vil det være feilmarginer som gjør det vanskelig å forutsi eksakt høyde, sier hun.

Det forskes også på egne verktøy innenfor rettsgenetikk som kan gi et anslag på alder. En utvikling her er at flere typer biologiske spor som spytt, sæd og bein nå kan benyttes for å anslå alder. Forhold som blant annet livsstil og sykdom gjør imidlertid at noen kan ha en høyere biologisk alder enn deres faktiske kronologiske alder, mens andre kan få motsatt resultat. Det er derfor store usikkerhetsmomenter knyttet til beregning av alder, men hvis målet er å bidra med informasjon om en persons utseende, vil biologisk alder kunne gi en indikasjon på dette.

Trump og mistro

Kaufman mener at det er uansvarlig å gå ut i media med informasjon som har kommet frem gjennom fenotyping. Hun peker også på at i USA, Storbritannia og Nederland har man sett en økning i masseprøvetaking av DNA etter fenotyping, det vil si at en større gruppe personer for eksempel testes på bakgrunn av hudfarge fordi de ligner på den antatte gjerningspersonen.

– Når vi tenker på fremtiden for fenotyping må vi være spesielt forsiktig med vitenskapelige prosjekter som knytter genetisk informasjon til antisosial oppførsel. Dette kan forenkles og utnyttes av politikere og andre som ønsker å skape mistro og hat i samfunnet. Et eksempel er Donald Trumps nylige uttalelser om at kriminalitet henger sammen med immigranters gener, sier Kaufman.

DNA-fenotyping brukes i dag i land som Nederland, Sverige, Polen og USA, mens andre europeiske land fortsatt debatterer bruk og retningslinjer. Leif Morten Eide ledet nylig en arbeidsgruppe i Kripos som utredet nytte og eventuelle rammer for bruk av fenotyping i Norge.

– Vårt forslag til retningslinjer ligger hos Riksadvokaten for vurdering. Jeg skal ikke foregripe hva som blir resultatet, men jeg tror det er viktig at man vet hvilke begrensninger som ligger i de resultatene man får, og at informasjonen benyttes i tråd med dette. God kunnskap i politiet er viktig, sier Eide.

Det ser ikke ut til å være noe direkte forbud mot bruk av DNA-fenotyping i norsk lov, men personvernhensyn gjør seg gjeldende. Dette gjelder blant annet om man kan oppnå det samme med mindre inngripende metoder.

– Det må derfor gjøres avveininger hvor behovet for oppklaring og verdien av fenotyping må holdes opp mot det potensielle inngrepet. Altså vil DNA-fenotyping være mest aktuelt å bruke i etterforskning av de mest alvorlige forbrytelsene. I tillegg bør det nok for eksempel settes begrensninger opp mot genotyper som kan predikere sykdom, sier han.