Publisert: 19. desember 2014

Mangel på norske sæddonorer fører til bruk av mer kostbare og belastende behandlingsformer for par som får assistert befruktning med donorsæd.

Av Hallvard Kvale i tidsskriftet GENialt

Embryolog og bioingeniør Ann-Helén Anvedsen mener politikerne må ta større ansvar for å sikre større rekruttering av norske sæddonorer. Foto: Privat
Embryolog og bioingeniør Ann-Helén Anvedsen mener politikerne må ta større ansvar for å sikre større rekruttering av norske sæddonorer. Foto: Privat

– Det er krevende å finne mange nok sæddonorer i haugesundområdet, og det påvirker behandlingen vi kan tilby pasientene. De siste årene har vi rekruttert rundt fire donorer årlig, mens vi ideelt sett burde fått 10–15 nye donorer hvert år, sier Ann-Helén Anvedsen.

Hun er embryolog og bioingeniør ved fertilitetssenteret på Haugesund sjukehus – ett av to offentlige sykehus i Norge som tilbyr assistert befruktning med donorsæd. Det andre er Rikshospitalet i Oslo.

«Formidabel nedgang»

I 2005 ble lovverket for sæddonasjon endret, slik at donorene ikke lenger kan være anonyme. Barna som unnfanges med donorsæd i Norge i dag, har rett til å få vite donorens identitet når de blir 18 år.

Informasjons- og rekrutteringskampanjer bidro til stor pågang av sæddonorer i Haugesund den første tiden etter denne lovendringen. De to første årene etter at sædbanken i byen ble etablert i 2005, rekrutterte de til sammen 30 donorer.

Siden har de opplevd en «formidabel nedgang», sier Anvedsen.

Konkrete konsekvenser

Hun forteller at knappheten på donorsæd får konsekvenser for arbeidet på fertilitetssenteret. Dagens pasienter får et godt tilbud, men arbeidssituasjonen for de ansatte på sykehuset er krevende.

– Vi kan ikke tilby insemineringsbehandling, kun såkalt IVF-behandling (befruktning utenfor kroppen). Dette er en langt dyrere behandling, som medfører merarbeid med kontroller, resepter, medisiner og ekstra oppfølging. I tillegg krever slik behandling hormonstimulering og egguthenting, noe som påfører kvinnene ekstra belastning.

På grunn av det lave antallet donorer kan ikke sykehuset tilby mulighet for å reservere samme donor til bruk for eventuelle søsken. For heterofile par kan det også være vanskelig å finne en donor som har fysiske kjennetegn som ligner på mannen i paret.

Politisk ansvarsfraskrivelse

Anvedsen mener politisk ansvarsfraskrivelse er en del av forklaringen på problemet.

– De som har vedtatt loven om at vi skal ha offentlige sædbanker med åpne donorer, har et ansvar for å gjøre det mulig å opprettholde et slikt tilbud. Det er imidlertid ikke satt av midler til å drive donorrekruttering, og ingen på høyere hold har hjulpet oss å profilere denne saken. Vi hadde opprinnelig en 50 prosent stilling til å drive sædbanken, dette er nå redusert til 20 prosent. Da blir det lite tid til å drive rekrutteringsarbeid.

Flere barn per donor?

Sæddonorene i Haugesund er ifølge Anvedsen oppegående og reflekterte menn, med en gjennomsnittsalder midt i 30-årene. Ofte har de opplevd fruktbarhetsproblemer i familien eller vennekretsen, og ønsker derfor å hjelpe barnløse par.

Vissheten om at de kan bli oppsøkt av sine avkom etter 18 år, får nok en del potensielle donorer til å nøle, tror Anvedsen. Hun mener imidlertid at økt oppmerksomhet om sæddonasjon kan øke antallet donorer. I tillegg foreslår hun at man bør vurdere å justere satsene for godtgjøring, som har stått stille i snart ti år.

– Vi bør også vurdere om maksimalt antall barn per donor skal økes fra åtte barn til tolv barn i maksimalt seks familier. Dette kan øke mengden tilgjengelig donorsæd og gi flere familier mulighet til å få flere barn med samme donor.

– Med tanke på de utfordringene dere opplever: Bør vi fortsatt ha offentlige norske sædbanker?

– Ja. Men ansvaret kan ikke ligge kun hos klinikkene. Noen må komme på banen og hjelpe oss med å opprettholde tilbudet.