To fastlåste ytterpunkter har preget debatten om internasjonal surrogati i fattige land: Er surrogatene handlekraftige altruister eller ofre for global utnyttelse? Svaret er langt mer nyansert, fant sosialantropolog Kristin Engh Førde ut.
Av Hallvard Kvale i tidsskriftet GENialt
For mange indiske surrogatmødre finnes det to typer babyer: Den ene er deres egne barn, ofte født hjemme, med lite medisinsk oppfølging underveis i svangerskapet. Den andre er det de kaller «medical baby», som en fertilitetsklinikk betaler dem for å bære frem for noen andre.
«Medical baby» er mer sårbar, virker det som for de indiske surrogatene som sosialantropolog Kristin Engh Førde intervjuet til sitt nylig avsluttede doktorgradsprosjekt: Den trenger jevnlig legesjekk og daglige medisiner. Surrogaten må derfor flytte inn på klinikken under svangerskapet, og la legen bestemme hva hun får lov til å gjøre. Men selv om «medical baby» er unnfanget for å gis bort til noen som ønsker seg et eget barn mer enn noe annet, føler flere av surrogatene et murrende ubehag i tiden etter fødselen: Ligner ikke noen av følelsene de har for «medical baby» på det de følte da de fødte sine egne barn? Noen av dem føder tvillinger, og fantaserer om å beholde det ene barnet selv.
Hvem er surrogatene?
Et helsevesen av høy kvalitet og tilrettelegging fra myndighetene bidro til å gjøre India til et senter for internasjonal surrogati etter årtusenskiftet. Den kanskje viktigste faktoren var imidlertid den rikelige tilgangen på fattige kvinner som var villige til å bære frem barn for andre, mot en betaling på rundt 35 000 kroner. En surrogatiprosess i India koster ned mot en fjerdedel av prisen i USA.
Foto: Ingar Sørensen.
Spørsmål om disse kvinnene har spilt en birolle i norsk surrogatidebatt i årevis: Er de del av en vinn-vinn-relasjon hvor de får penger til å kjøpe seg et nytt hus eller sende barna på skole, mens et norsk par får et etterlengtet barn? Eller blir de utnyttet til å selge kontroll over kroppen sin i ni måneder? Underveis i arbeidet med doktoravhandlingen sin var Førde i India flere ganger, og tilbragte flere måneder sammen med til sammen 27 indiske surrogater og 32 heterofile og homofile bestillerforeldre, for å forstå prosessen bedre fra begge sider.
Les også: Stenger dørene for surrogati
Handler ikke om gener
Mediedekningen av surrogatisaker handler ofte om sakene som går spektakulært galt: Barna som ender opp statsløse og ikke kan reise hjem, eller bestillerforeldrene som ombestemmer seg når de ser at barnet har en funksjonsnedsettelse. Førde understreker imidlertid at det bemerkelsesverdig ofte går bra, ikke minst sett fra bestillerforeldrenes side. Forskningen hennes utfordrer forenklede oppfatninger av hva partene i en surrogatiprosess ønsker, og hva de sitter igjen med.
Bestillerforeldre, for eksempel, karikeres ofte i mediene som personer med en usunn interesse for å føre sine egne gener videre. Førde forteller at mange av hennes informanter slett ikke var særlig interessert i gener. Derimot hadde de et sterkt ønske om et tradisjonelt familieliv, selv om de trengte utradisjonell hjelp fra en indisk surrogat for å komplettere familien.
– For mange av de homofile parene jeg intervjuet var det for eksempel ikke aktuelt med en ordning hvor de får barn sammen med et lesbisk par. Det tilfredsstilte ikke ideen deres om å ha et barn og en familie. Når de snakket om å ha et «eget» barn, mente de ikke først og fremst et barn med deres gener, men et barn som ingen andre har rettigheter til, forklarer Førde.
Fattigdom og analfabetisme
Surrogatene hadde flere ting til felles: De var fattige, noen hadde stor gjeld. Mange av dem var i praksis analfabeter, med en mann som hadde reist fra dem eller som ikke klarte å forsørge familien. De fleste av dem ville heller tatt en annen, dårligere betalt jobb, mener Førde, men slike jobber var ikke tilgjengelige.
Lønnen de fikk for et surrogatsvangerskap tilsvarte rundt fire-fem ganger en årsinntekt, men Førde understreker at det tallet ikke sier så mye:
– Det sier mest om hvor ufattelig lite de tjener. I India kan du være bankerott selv om du jobber hele tida, så en årslønn er en dårlig målestokk. Så for å si det på en annen måte: Skal du kjøpe et anstendig hus i et slumområde i Mumbai, holder det på ingen måte med ett surrogatisvangerskap. Kanskje to, hvis du sparer alt.
Førde møtte noen surrogater som ikke hadde helt akutt pengemangel, men som ønsket inntekter for å kunne investere i boligen sin eller i barnas utdanning. For de fleste forsvant imidlertid pengene på ulikt vis, slik at de lyktes bare delvis.
– Jeg intervjuet mange en stund etterpå, og da var de ofte i omtrent samme situasjon som før. Kanskje var det noen små forskjeller, som fliser på gulvet, et nytt vindu eller et kjøleskap. Det er jo en ferdighet å kunne håndtere det å plutselig få penger – særlig hvis du knapt kan lese og regne, påpeker hun.
Legene styrer hverdagen
Forholdet mellom fertilitetsklinikken og surrogatene hadde elementer av både legepasient og arbeidsgiver-arbeidstaker, men Førde understreker at det var barnets velvære som stod i sentrum for klinikken. Hvor ofte kvinnene fikk dra hjem og besøke familien, dersom de i det hele tatt fikk lov, ble bestemt av legen.
– De fleste surrogatene var innkvartert av klinikken i hele eller deler av svangerskapet, selv om det ofte var vanskelig for dem å være borte fra barna sine. Det var i tillegg et veldig medikalisert svangerskap. Mange av kvinnene fortalte at de fikk daglige sprøyter som de ikke forstod hva inneholdt, sier hun.
I ett tilfelle Førde nevner i avhandlingen sin, fikk en kvinne redusert betalingen fordi hun fikk svangerskapskomplikasjoner og fødte for tidlig.
Les også: Møtte kvinnene som føder for andre
Fortsatt desperasjon
Førde understreker imidlertid at de problematiske aspektene ved surrogati i India gjenspeiler en global økonomisk ulikhet som er med på å forme mange industrier. Det kan være lett å fordømme bestillerforeldre som ikke ønsker å vite for mye om fattigdommen surrogaten deres lever i, men hvor mange av oss vil være komfortable med å se arbeidsforholdene på fabrikkene hvor klærne våre blir sydd?
– Det er mange par som har veldig lyst på barn, og som sikkert vil bidra til å øke verdens samlede lykkenivå om de kan få barn. Men surrogati medfører så mye usikkerhet, og det er vanskelig å lage avtaler som regulerer disse usikkerhetene godt, sier Førde.
Underveis i doktorgradsarbeidet hennes ble India stengt for internasjonal surrogati. Fattigdommen som drev kvinnene til å bli surrogater består imidlertid. Har forbudet gjort dem mer eller mindre utsatt for utnyttelse? Det finnes ikke noe enkelt svar. Førdes avhandling slutter med en epilog om en tidligere surrogat som har forlatt barna sine for å jobbe som hushjelp i Dubai, hvor fremmedarbeidere ofte blir svært dårlig behandlet.
– Surrogatibusinessen er avskaffet, men desperasjonen blant de fattige er fortsatt der, understreker Kristin Engh Førde.
