Bananer er livsviktig føde for mange millioner afrikanere, men en aggressiv plantesykdom truer produksjonen. Kan genmodifisering være en del av løsningen? Bioteknologistudenten Ida Tarjem forteller hva hun lærte under høstens studieopphold i Nairobi.
Av Ida Tarjem i samarbeid med Leena Tripathi (IITA, Nairobi) og Trine Hvoslef-Eide (NMBU) i tidsskriftet GENialt
– Aldri i livet!, utbrøt drosjesjåføren mens vi stod og stanget i Nairobis beryktede trafikk-kaos. Han hadde helt uoppfordret begynt å diskutere genmodifiserte planter (GMO-er), noe han ikke ønsket i kenyanske åkre eller på sin egen middagstallerken.
Det tok altså ikke mer enn 12 timer fra jeg ankom Kenya i midten av august, til jeg ble dratt rett inn i GMO-debatten – en debatt som er mer aktuell enn noensinne i Øst-Afrika.
Trussel mot matsikkerhet
Jeg skulle være ved det anerkjente forskningsinstituttet International Institute of Tropical Agriculture (IITA) i Kenya i fire måneder for å lære de grunnleggende teknikkene som brukes for å genmodifisere banan. Bananer dekker mer enn en fjerdedel av energibehovet til godt over 100 millioner afrikanere, og er spesielt viktig i Øst- og Sentral-Afrika. I tillegg til ulike typer av de søte bananene vi spiser her i Norge, dyrker og spiser afrikanerne blant annet en rekke varianter av kokebanan, en ikke-søt variant som kokes og tilberedes omtrent som en rotgrønnsak.
Men bananproduksjonen i området er truet, særlig av den svært aggressive bakteriesykdommen visnesyke (BXW). Sykdommen gjør at plantene visner og dør, ofte så raskt som innen to til fire uker, og at bananene råtner og blir uegnet som føde for mennesker og dyr. De fleste kontrolltiltakene er lite effektive, og krever tid, penger og mye arbeid. Bøndene ser derfor ingen annen utvei enn å plante på nytt, med store tap.
I Uganda ble avlingene halvert av sykdommen i løpet av tre år, i Tanzania ble prisen for en bananklase fordoblet. Alt i alt koster visnesyken Øst- og Sentral-Afrika over 500 millioner dollar hvert år, og er en betydelig trussel mot matsikkerheten i deler av Afrika – et kontinent hvor FN anslår at befolkningen vil mer enn dobles til nesten 2,5 milliarder i 2050.
Kan GMO være løsningen?
Fordi bananer normalt formerer seg ved kloning (i likhet med våre poteter og så godt som alle typer frukt og bær), er de svært like genetisk. Dette betyr at når det kommer farlige sykdommer som visnesyke, rammer de store deler av avlingen. Det finnes ingen kjente bananvarianter som er motstandsdyktige mot visnesyke.
Mange håper nå at genmodifisering kan være til hjelp for banandyrkerne. Forskerne ved IITA har utviklet bananer som er motstandsdyktige mot visnesyke ved å overføre to paprika-gener, som forsterker plantens naturlige forsvarsmekanismer. Et femårig feltforsøk ble nylig avsluttet i Uganda, og resultatene er svært lovende. De genmodifiserte plantene var langt mer motstandsdyktige mot visnesyke enn andre bananer, resistensegenskapene ble overført til neste generasjon, og hverken planten eller frukten ble påvirket av genmodifiseringen på andre måter. Det er imidlertid en lang vei å gå fra laboratoriet og feltforsøk til kommersialisering i stor skala.
Kontroversiell debatt
Som møtet med drosjesjåføren min viste, er bruk av GMO kontroversielt i Afrika. Så langt har bare Sør-Afrika, Sudan og Burkina Faso tillatt genmodifiserte plantesorter. De fleste afrikanske land mangler enten det nødvendige lovverket, eller har ikke godkjent noen sorter ennå.
Men hva mener folk flest? Etter mange timer i bil på humpete og støvete veier ankom jeg Embu, 120 kilometer utenfor Nairobi. Her ble jeg tatt imot av en gruppe bønder, hovedsakelig kvinner. De inviterte meg under et tak av bølgeblikk, i skygge fra den stekende sola. Jeg fikk høre om de mange utfordringene de møtte i hverdagen: tørke, mangel på veier og markedsplasser, lav avkastning, utarming av jordsmonnet, plantesykdommer og økende gjeld. Det virket som listen aldri tok slutt.
På spørsmål om genmodifiserte planter ble det stille under blikktaket. Meningene var delte. Noen hadde aldri hørt om slike avlinger. Andre hadde sett bilder av planter hvor skumle substanser ble tilført med sprøyte, en ikke uvanlig feiloppfatning av hvordan genmodifisering foregår. Flere hadde blitt fortalt at GMO gir kreft, fedme, autisme, tidlig aldring og død, selv om det ikke er vist at noen eksisterende GMO-er har slike bivirkninger på mennesker. En siste gruppe hadde hørt historier om bønder fra andre land som hadde doblet inntektene sine med GMO-er. Hvordan kan vi få tilgang på disse frøene, spurte de.
Sosioøkonomiske og etiske utfordringer
GMO-debatten handler om mer enn teknologi og forskning. Et helt sentralt spørsmål er om genmodifisering kan bidra til å produsere nok mat i en verden hvor klimaendringene flere steder gjør matproduksjon vanskeligere, men det er ikke det eneste. Hvordan vil dyrking av GMO-er i fattige land påvirke bøndene – vil de få økte inntekter og større selvstendighet, eller motsatt? Vil godene gå til rike bønder med store gårder, eller kan det hende at de sosiale forskjellene utjevnes? Hvordan vil sysselsettingen påvirkes? Vil dyrking av GM-planter gjøre det vanskeligere å selge matvarene til for eksempel EU? Er infrastrukturen i landene god nok til å ta teknologien i bruk, og hvordan kan dyrking av GMO-er påvirke naturen i dyrkingsområdene?
For å få innblikk i disse og flere andre spørsmål har vi, sammen med ulike organisasjoner og kontakter som samarbeider med IITA, satt i gang holdningsundersøkelser blant afrikanske bønder, forskere, ikke-statlige organisasjoner og representanter fra myndighetene. Undersøkelsene foregår i Kenya, Uganda, Tanzania og Etiopia, og avsluttes våren 2017.
Fremtidsutsikter for GMO-er i Afrika
Resultater fra land som India, Filippinene, Argentina og Burkina Faso viser at GMO-er kan være ett av flere virkemidler i kampen mot fattigdom, sult og underernæring, særlig der hvor utfordringene fra klima, skadedyr og plantesykdommer er størst. Mange har håp om at GMO-er kan være et bidrag til global matsikkerhet, i tillegg til konvensjonell planteforedling, bedre dyrkingsmetoder, mer effektive vanningssystemer og økt bruk av natur- og mineralgjødsel. Men fattige land kan også få utfordringer med GMO-ene. Det varierer sterkt hvor godt rustet afrikanske land er til å møte eventuelle negative konsekvenser knyttet til miljø eller sosioøkonomi.
Samtidig må vi huske at problemer med matsikkerhet ikke alltid skyldes lav produksjon, men ofte også er knyttet til fattigdom og tilgang til matvarer. Alle disse aspektene må vurderes for å skape helhetlige løsninger. I tillegg har flere av landene problemer knyttet til krig og konflikt, helse og utdannelse. Landene må finne bærekraftige løsninger på slike utfordringer i tillegg til å arbeide for økt matproduksjon og bedre produkter. Hvis ikke vil Afrikas utfordringer vedvare, uavhengig av om drosjesjåføren min i Nairobi får GMO-er på middagstallerkenen eller ikke.
