Bioteknologirådet har hatt seks rådsledere før Ole Frithjof Norheim tok over i 2019. Vi spurte fem av dem, og ett rådsmedlem, om hva de husker som den viktigste saken i sin periode.
For perioden 1993-1998 ble tidligere rådsmedlem Askild Holck spurt, da daværende rådsleder, Julie Skjæraasen, gikk bort i 2012.
Viggo Mohr 1991-1993
– Bioteknologirådet (opprinnelig kalt Bioeknologinemnda) ble oppnevnt av regjeringen Harlem Brundtland i statsråd 15. mars 1991. Rådet var et frittstående organ med 23 medlemmer og hadde et mandat som dekket bioteknologi i tilknytning til mennesker, dyr, planter og mikroorganismer. I den første perioden var rådets virksomhet preget av arbeidet med å etablere opplegg og rutiner for å følge opp rådets mandat.
Den andre, viktige oppgaven var å finne en egnet arbeidsform for et organ med 23 medlemmer med svært forskjellig bakgrunn og faglig forankring. Løsningen ble å opprette mindre arbeidsgrupper som gikk inn i avgrensede problemområder, etterfulgt av brede prosesser i plenum. Denne arbeidsformen ble prøvet ut med gode erfaringer i to sentrale saker som rådet fikk på sitt bord i den første perioden: uttalelsene om genteknologiloven og rettighetene til det befruktede egg.
Askild Holck 1993-1998
– Det store i denne perioden var de genmodifiserte plantene, og det var en veldig interessant debatt. I første omgang var det soya og raps, og også en del mais. Alle de andre sakene vi behandlet om GMO-planter tok utgangspunkt i, og bygget på, behandlingen vi gjorde av disse første sakene. Det dreide seg om alle problemstillingen rundt GMO-mat, og det var politisk følsomme saker. Det var kun den blå-lilla nelliken som ble godkjent å markedsføre i Norge.
Det som var mest problematisk med GMO-plantene var at de fleste hadde fått tilsatt antibiotikaresistensgener, og det var usikkert om disse ville kunne spre seg via tarmbakterier. Det er mer fokus på medisinske tema i dag.
Torleiv Ole Rognum 1998-2000
– Revisjon av Bioteknologiloven opptok mye av tiden i Bioteknologinemnda. I 1997 fikk man saueklonen Dolly, og kloning fremsto som en mulighet for fremstilling av reservedelsorganer. Etiske motforestillinger mot forskning på menneskelige embryo førte til betydelige bevilgninger (under Bush-administrasjonen) til forskning på stamceller fra voksne individer. Det lyktes å omprogrammere celler fra voksne individer. Adulte pluripotente stamceller har samme vevstype som organmottakeren, noe som er en klar fordel. Etiske begrensninger kan gi forskningen riktig retning.
Under diskusjonen om EU’s patentdirektiv mente noen i nemnda at norsk næringsliv snarest burde starte omstillingen fra olje- og gasseksport til intelligensindustri basert på bioteknologi. Det syntes umulig å kommersialisere norske oppfinnelser i Norge, oppskalering til storskalaproduksjon var vanskelig. Norsk vaksineproduksjon ble nedlagt, men Oslo Life Science er et spennende prosjekt i disse pandemitider. Visjonene realiseres nå innen immunterapi/genterapi.
Werner Christie 2000-2004
– Det viktigste temaet for meg var nok revisjon og evaluering av bioteknologiloven. Dette skjedde som en større sak, men også gjennom en rekke enkeltsaker i perioden. Det er viktig at feltet er godt regulert, slik at medisinsk praksis er gjennomtenkt på alle plan og at prinsippene for bruk av stadig nye teknologier er grundig behandlet og avstemt i faglige, administrative og politiske instanser. Dette anser jeg for å være rådets sentrale samfunnsoppdrag. Det var et av mine oppdrag som helseminister å legge den opprinnelige bioteknologiloven frem for stortinget i 1994, og derfor også tilfredsstillende å medvirke til nødvendige revisjoner etter hvert som nye bioteknologiske metoder oppstod.
En annen viktig sak var «Forsikringsselskapenes rett til innhenting bruk og lagring av helseopplysninger» (Røsegutvalget, NOU 2000:23). Her var nemnda klart imot at genetisk informasjon skulle kunne brukes til selektering av forsikringskunder og premier: Våre grunnleggende solidaritets- og likhetsprinsipper bør ikke uthules av kommersielle hensyn.
Lars Ødegård 2004-2013
– Til tross for mange prinsipielt viktige GMO-saker i disse årene, var det de etisk krevende sakene innen humanmedisinen som fikk størst mediafokus og oppmerksomhet, som Mehmet-saken og preimplantasjonsdiagnostikk. Mye oppmerksomhet og debatt ble det også om surrogati, og om introduksjonen av HPV-vaksinen.
Likevel vil jeg fremheve nemndas anbefaling om å gi lesbiske par rett til assistert befruktning gjennom endring av lovens § 2-3 om inseminasjon. For mange av oss i nemnda var dette et enkelt valg og et innlysende prinsipp, men det store spranget denne lovendringen representerte, var at vi for første gang åpnet for at det ikke måtte være en medisinsk indikasjon for å få assistert befruktning. Det ga åpning for å gi flere par mulighet til å bli gravide med egne egg i kombinasjon med sæddonasjon, noe nemnda vektla som grunnleggende i sin begrunnelse slik at denne endringen av loven ikke skulle bli argumenter for en liberalisering i retning av surrogati. Ved slutten av min lederperiode ble også Bioteknologinemnda evaluert for første gang. Det førte både til navneendring og justering av oppnevning og sammensetting av det nye Bioteknologirådet.
Kristin Halvorsen 2014-2019
– I min periode som leder i Bioteknologirådet skiftet vi navn og ble «råd» i stedet for «nemnd». Det var et absolutt mer dekkende navn for vårt oppdrag. Vi deltok svært aktivt i samfunnsdebatten om viktige etiske spørsmål om bioteknologiloven og genteknologiloven. Det første store oppdraget vi fikk av regjeringa var å gi råd om revisjon av Bioteknologiloven. Vi jobbet oss igjennom alle vanskelige spørsmål og et knepent flertall anbefalte en forsiktig åpning for eggdonasjon, et stort flertall avviste surrogati og et flertall anbefalte heller ikke at enslige skulle få rett til assistert befruktning.
Det andre store oppdraget gav vi oss selv. Crispr-teknologien gjorde mer målrettet genredigering mulig, og vi ønsket å bidra til en mer nyansert debatt om GMO – genmodifiserte organismer. Flertallet i Bioteknologirådet foreslo endringer i genteknologiloven som innebar å differensiere regelverket ved å nivådele godkjenningskrav. Et enstemmig råd foreslo en merkeordning som skal sikre forbrukerne relevant informasjon.
