Noen fødselsannonser er mer spesielle enn andre: Den 12. august 1978 kunngjorde Robert G. Edwards og Patrick C. Steptoe i tidsskriftet The Lancet at det var født et friskt jentebarn som var kommet til gjennom befruktning utenfor kroppen. Den 10. desember 2010 får Edwards Nobelprisen i medisin for 2010 for sitt arbeid innenfor fagfeltet assistert befruktning.
Av Olve Moldestad og Sissel Rogne i GENialt 3/2010
Verdens første prøverørsbarn, Louise Brown, har nå blitt voksen og fått egne barn. Takket være grunnforskning, men også dristig eksperimentering, er over Fire millioner barn verden over kommet til verden med assistert befruktning.
Fra grunnforskning til fødsel
Veien fram til vellykket bruk av befruktning utenfor kroppen (in vitro-fertilisering – IVF) var verken kort eller enkel. Robert G. Edwards hadde helt siden sitt doktorgradsarbeid, som var ferdig i 1955, jobbet med befruktning og utviklingsbiologi. Selv om andre før ham hadde forsket på befruktning utenfor kroppen med kaniner, viste det seg at menneskers eggceller har en annen livssyklus. Edwards fant ut hvordan menneskers eggceller modnes og reguleres av hormoner, og når eggcellene er befruktningsdyktige. Men han fikk ikke de befruktede eggcellene til å dele seg i mer enn to celler i laboratoriet. Edwards kontaktet da Patrick Steptoe fordi han mistenkte at man måtte velge de mest modne eggcellene for å komme videre. Steptoe var gynekolog med spesialisering i kikkhullskirurgi, og med denne metoden var det mulig å observere kvinnens eggstokker og høste eggceller fra de mest modne eggposene. Fram til sin død i 1988 var Steptoe med på å utvikle befruktning utenfor kroppen til en vellykket klinisk metode, og fikk være med å se friske barn bli født.
De vanskelige eksperimentene
Det er den samlede vitenskapelige produksjonen til Edwards som nå blir belønnet med en nobelpris. Siden nobelpriser ikke gis til avdøde, får Edwards nobelprisen i medisin for 2010 alene. I tillegg til de mange vitenskapelige utfordringene har de etiske diskusjonene om denne forskningen gått høyt. Edwards viste tidlig at man måtte benytte egg fra mennesker for å studere menneskets reproduksjon. Skulle man ha håp om å gi barn til for eksempel kvinner med tette eggledere etter infeksjoner, måtte denne forskningen utføres på mennesker. Det var ikke kvinnene som var de mest sårbare i forskningen, men barna. Et viktig spørsmål er: Når er det forsvarlig å starte et nytt liv? Man vet jo ikke om barnet vil bli varig, alvorlig skadet, eller om det vil gå bra, før eksperimentet er utført. Men for mange var det langt mer enn risikoen for barna som stod på spill. Det var også et spørsmål om man beveget seg ut på «et skråplan» som kunne lede til «designerbabyer».
På mange måter var Edward og Steptoes metode for å få barn et paradigmeskifte innenfor reproduksjonen: Ikke bare fikk man en ny medisinsk metode, men nye grupper i samfunnet så muligheter til å få egne barn. Denne stille revolusjonen bidrar fortsatt til å endre samfunnets normer i takt med teknologiske nyvinninger.
Følgeforskning
Nobelprisvinner Edwards hadde også andre viktige bidrag til forskningen. Han var med å starte organisasjonen European Society of Human Reproduction and Embryology (ESHRE) og var dens første leder. ESHRE startet et eget tidskrift der det kunne publiseres forskningsresultater innen assistert befrukting, og det ble tatt initiativ til kurs for utdanning av personell til assistert befruktning. ESHRE er i dag de eneste som systematisk samler data om metoder for assistert befruktning og på den måten gir muligheter for å finne ut hvor effektive metodene er for å lage friske barn. Slike organisasjoner er viktige for å utvikle standarder og for å påvirke myndighetene, sykehusene og de medisinske miljøene slik at det skjer en systematisk innsamling av barnas helsedata over tid.
Norske forhold
På Kyrksæterøra bor tobarnsmoren Mona Susanne Tetlie. Hun var Norges første prøverørsbarn, født i 1988 med professor Kåre Molne som «assistent». Molne er en av nestorene innenfor assistert befruktning. Han var blant annet sentral i oppbyggingen av fagmiljøet ved St. Olavs Hospital i Trondheim, som har vært en foregangsinstitusjon innen assistert befruktning og fostermedisin i Norge.
Bioteknologinemnda besøkte fertilitetsseksjonen og Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs Hospital i september i år for å få demonstrert metoder brukt i assistert befruktning, og diskutere etiske utfordringer innen assistert befruktning og fostermedisin med fagmiljøene. Et eksempel er nedfrysing av befruktede egg som ikke settes inn i kvinnen med én gang og senere bruk av disse eggene. Et annet eksempel er nedfrysning av kjønnsceller fra pasienter som gjennomgår medisinsk behandling som kan skade testiklenes eller eggstokkenes evne til å produsere befruktningsdyktige kjønnsceller. Her var fagmiljøet selv spesielt opptatt av utfordringene rundt barn og ungdom med kreft. Det kan bli en ekstra belastning for dem å gjennomgå en uthenting av kjønnsceller i en situasjon med store påkjenninger fra før, og ofte er det foreldrenes ønske om barnebarn som står sentralt.
Profesjonsetikk
Professor Arne Sunde, som også er medlem av Bioteknologinemnda, forklarte at St. Olavs Hospital ikke tilbyr assistert befruktning med donorsæd av hensyn til donoren. Da påbudet om ikke-anonym sæddonor kom i 2003 (noe som innebærer at barna kan få vite hvem donor er når de har fylt 18 år), søkte ikke sykehuset om tillatelse til å bruke donorsæd fordi det ikke ønsket å delta i et sosialt eksperiment der en ung sæddonor ikke opplever konsekvensene av sitt valg før tidligst 18 år senere. Kan donoren virkelig avgi et informert samtykke når man vet så lite om hvilke konsekvenser det vil få for ham, spurte legene. Ved andre institusjoner har man andre synspunkter og andre konklusjoner. Det er derfor viktig at det hele tiden forgår en etisk debatt om metodene og konsekvenser ved bruken av dem for alle involverte parter.
Medisinsk fødselsregister har ansvar for å samle inn, registrere og analysere data om barn født etter assistert befruktning i Norge. Alle offentlige og private institusjoner som har konsesjon til å gjennomføre slik behandling, skal melde behandlinger som gir graviditet til registeret. Hensikten er å kartlegge hvor mange som får slik behandling og å fastslå om behandlingen fører til en økt risiko for helseproblemer i svangerskapet fram til en uke etter fødselen. Hvordan det går med barna videre, vet vi ikke helt. Men i land som Sverige og Finland vet man mer, for der har man krysset helseregistre fra sykehus og helsestasjoner. Det er vist at det er liten ekstra risiko forbundet med assistert befruktning utover det at foreldrene gjerne er eldre og at det har vært født flere tvillinger og trillinger ved denne metoden.
I Norge ønsker fagmiljøene som arbeider med assistert befruktning også bedre oppfølging av barna gjennom forskning. De ønsker å etablere et kvalitetsregister etter modell fra andre land, der alle klinikkene må sende informasjon om påbegynte behandlinger, svangerskap og fødsler. Dette vil også kunne være en nyttig kilde for myndighetene når de skal føre tilsyn med om pasientene får den beste behandlingen.
En suksess
I dag er befruktning utenfor kroppen blitt hverdagsmedisin. Med de gode erfaringene fra 1978 fram til i dag er dette en suksesshistorie. Til nå har 4,3 millioner sterkt ønskede barn etterfulgt Louise Brown, og de er som barn flest. I Alfred Nobels testamente står det at: «ränta årligen utdelas som prisbelöning åt dem, som under det förlupne året hafva gjort menskligheten den största nytta». Sjelden kan man vel si at en nobelprisvinner har gjort titalls millioner mennesker lykkelige slik tilfellet er for Robert Edwards.
Kilder:
- www.nobelprize.org
- www.mfr.no
- Steptoe, P. C. og Edwards, R. G. (1978) Birth after the reimplantation of a human embryo. Lancet 2 (8085), 366.
Kontaktperson:
Direktør Sissel Rogne, sissel.rogne[at]bion.no, tlf. 24 15 60 21/907 32 123
Last ned pdf av artikkelen slik den stod på trykk i GENialt 3/2010.
