Norsk politi vurderer nå å ta i bruk nye DNA-metoder som har vist seg å løse drapssaker i andre land.
– Dette stiller krav til lovgiver om et bevisst forhold til den enkeltes privatliv, sier Datatilsynet.
Politiet i USA og Sverige har brukt DNA fra åsteder til å gjøre søk i databasene til private slektsforskningsselskap. Kombinasjonen av slektsforskning og søk i kommersielle DNA-databaser er en av de mest aktuelle nye metodene som norsk politi vurderer.
– Vilkårene for politimyndigheters bruk av DNA-profiler bør være like strenge som om de hadde samlet dem inn selv, sier Jan Henrik Mjønes Nielsen, juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet.
Tester hvor man oppdager slektninger og geografisk avstamning er populære, og kjøpes ofte på nett fra internasjonale selskaper. Dette har gjort at flere private selskaper har bygget opp enorme DNA-databaser. Bare ett av firmaene som selger denne tjenesten har over 80 millioner slektstrær lagret.
Spores via slektninger
Norsk politi gjør i dag kun søk i egne DNA-register, og politiets innsamling og bruk av DNA er strengt regulert. Politiets identitetsregister består av personer som er idømt frihetsstraff, og har i overkant av 100 000 registrerte. Til sammenligning har rundt 320 000 nordmenn tatt en privat gentest, ifølge Forbrukerrådet. Forskere ved Oslo universitetssykehus har beregnet at det ikke skal mer til enn prøver fra to av firmenningene dine for at du kan oppspores. Det innebærer at tilnærmet alle i Norge kan bli funnet gjennom DNA-slektsgranskning.
Et dobbeltmord i Linköping i Sverige var uløst i 16 år, før søk i en kommersiell slektskapsdatabase gav et gjennombrudd i 2020. DNA-sporet fra åstedet ledet til fjerne slektninger fra 1800-tallet, og over 700 personer ble kartlagt før drapsmannen ble ringet inn. Så kom Datatilsynet i Sverige, Integritetsskyddsmyndigheten, på banen i vår og sa at denne typen DNA-søk fra politiet var i strid med svensk lov. Deres tilrådning til politiet er at metoden bør utredes nærmere før den eventuelt kan tas i bruk igjen.
Metoden er tenkt forbeholdt alvorlig kriminalitet som drap, drapsforsøk og voldtekt.
Politiadvokat Leif Morten Eide, Kripos
Et informert samtykke
Biometriske data er kjennetegn som er unike for deg som enkeltperson, for eksempel fingeravtrykk eller DNA. Friheten til selv å velge hvordan slike personopplysninger skal brukes er beskyttet av både norsk og internasjonal rett. Ikke alle selskap som selger DNA-slektskapstester utleverer opplysninger til politiet, det er opp til hvert enkelt selskap.
– Når det gjelder biometriske opplysninger, så kreves det et uttrykkelig informert samtykke som er spesifikt og mulig å trekke tilbake like lett som det ble gitt. Det er tvil om samtykke som er utformet av noen av de internasjonale DNA-databasene oppfyller dette kravet. Forbrukermyndigheter i flere land er kritisk til praksisen, sier Jan Henrik Mjønes Nielsen fra Datatilsynet.
DNA vil i tillegg kunne gi mye mer informasjon utover identifikasjon, blant annet om etnisitet eller risiko for arvelig sykdom. Et annet viktig spørsmål er derfor hvilke opplysninger politiet bør ha tilgang til.
– Dette stiller krav til lovgiver om et bevisst forhold til den enkeltes privatliv og maktbalansen i samfunnet ved å utforme klare begrensninger for myndighetenes innhenting, påpeker Mjønes Nielsen.
Bioovervåkning
Mareile Kaufmann forsker på digital kriminologi ved Universitetet i Oslo. Hun etterlyser en vurdering av om nytten er proporsjonal med det inngripende tiltaket det vil være å ta i bruk kommersielle slektskapsdatabaser.
– Funn av DNA betyr ikke nødvendigvis at noen er skyldig, og mange åsteder har heller ikke brukbart DNA. Hvor mange forbrytelser kan egentlig løses, spør Kaufmann.
Leif Morten Eide, politiadvokat i Kripos, er en del av arbeidsgruppen som utreder bruk av nye DNA-metoder i politiet. Han mener det kan dreie seg om «ganske mange saker».
– Metoden er tenkt forbeholdt alvorlig kriminalitet som drap, drapsforsøk og voldtekt. Det skjer rundt 30 drap i året i Norge, og de fleste blir oppklart. Antallet voldtekter er rundt 2000 i året, men her er oppklaringsandelen langt lavere, forteller Eide.
Datatilsynet advarer om at dette i et større perspektiv handler om et stort overvåkingspotensial ettersom innsamlingen av data er så total.
– Vi ser dette som en del av en større trend, hvor politimyndigheter i økende grad vil ha tilgang til data samlet inn av private aktører. I en verden hvor datainnsamlingen om den enkelte nærmest er grenseløs, så vil overvåkingspotensialet være stort, sier Jan Henrik Mjønes Nielsen.
Samtidig er det en avveining mellom nytten ved å løse alvorlig kriminalitet, spesielt med ofre og etterlatte i tankene, og den enkeltes personvern. Hvor går balansen mellom fellesskapets sikkerhet og privatlivets fred?
Politiet har tidligere gjennomført masseundersøkelser hvor DNA-prøver tas av alle som har vært innom et sted, i et bestemt tidsrom. Men denne metoden har sine svakheter ettersom den er svært ressurskrevende, og politiet må vite hvilke personer som er aktuelle for en test. Og selv om undersøkelsen er frivillig er det en form for underliggende «tvang» ved at man blir mistenkeliggjort hvis man ikke avlegger en prøve.
En mulig større utredning
En annen mulig metode er søk i politiets registre etter DNA-treff som inkluderer treff på familiemedlemmer. Nå søker politiet kun etter den spesifikke DNA-profilen fra åstedet, men slektssøk vil gjøre det mulig å spore langt flere personer. Riksadvokaten mener det vil kreve en lovendring.
DNA-spor kan også brukes for å skissere en mulig gjerningspersons utseende, dette kalles DNA-fenotyping. Gjennom DNA vet man kjønn, og man kan anslå hårfarge, øyenfarge og etnisitet. Rettsgenetisk senter ved Universitetet i Tromsø forsker på bruk av DNA-fenotyping. Men det kan by på utfordringer om DNA-spor antyder at en mulig gjerningsmann tilhører en etnisk minoritet.
– Hvis politiet går ut med denne antagelsen offentlig, kan det føre til mistenkeliggjøring og diskriminering av en hel etnisk minoritet, sier Mareile Kaufmann.
Hun mener at det vil være nyttig med en større utredning om hva som er god bruk av nye metoder for DNA i politiet. Tidligere har både Bioteknologirådet og flere fagmiljøer bedt om en offentlig utredning. Eide sier at Kripos i første omgang skal utrede alle aspekter ved nye DNA-metoder, blant annet retningslinjer for bruk.
– Kripos arbeider med å ha en anbefaling klar til høsten til Riksadvokaten. Så får man se om det åpnes opp for en større utredning eller begrenset bruk, forteller Eide.
Jan Henrik Mjønes Nielsen, juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet, mener at friheten til selv å velge hvordan opplysningene skal brukes, om det er å oppsøke helsetjenester eller finne slektskap, er noe den enkelte må kunne bestemme selv uten at det innebærer en forpliktelse til å gjøre opplysningene tilgjengelig for politimyndigheter.
