Politiets kriminalteknikere bygger bro mellom bioteknologi og politiarbeid når de skal etterforske dødsfall og forbrytelser. Men hvordan bruker politiet DNA i etterforskningen?
Av Sohila Rezzouk Rossow (13)
SmåGENialt har intervjuet politioverbetjent Nils Jarle Gjøvåg, som er leder for avsnitt for kriminalteknikk i Vest politidistrikt.
– Når du kommer til et åsted; hvor begynner du å lete etter DNA?
– Det kommer an på saken vi står overfor. Først må vi se for oss hva har skjedd, når har det skjedd, og hvem som har vært der. Så begynner vi gjerne å lete etter DNA. Er det noe blod, så kan det være DNA der. Noen ganger så ser vi etter epitelceller. Det er celler fra huden som vi mister hele tiden. De kan vi ikke se, så da ser vi etter plasser hvor epitelceller kan sette seg fast. Vi prøver så se for oss hvor det er naturlig at de har havnet, hva har noen tatt på, for de kommer gjerne fra hendene. Er det for eksempel en kniv involvert, da ser på skaftet. Hvis det har vært et slagsmål, noen har tatt i noen, så kan vi ta en prøve og se om man finner epitelcellene fra den som tok for eksempel på en skulder.
– Hvis åstedet er hjemme hos noen, hvordan unngår dere å blande spor etter de som bor der med spor fra en gjerningsperson?
– Da må vi tenke; hva gjør du vanligvis i hjemmet ditt, og så må vi se på hva som har skjedd og hvor kan vi finne spor på ting du ikke vanligvis tar på. Så har vi ingen garanti for at du ikke har tatt der, så derfor tar vi da det vi kaller referanse-DNA, det vil si at vi samler inn DNA-et fra de som vanligvis bor der. Når vi begynner å analysere sporene, så kan vi utelukke deres DNA.
– Hvordan samler dere inn spor på et åsted?
– Først dokumenterer vi hvordan det ser ut når vi kommer. Vi tar masse bilder, og i alvorlige saker bruker vi også 3D-scannere. Da kan vi i ettertid bygge modeller av hele hus, eller rom. Så ser vi på hva som har skjedd, og det er gjerne DNA vi begynner med. Jo mer vi beveger oss rundt i et rom, og tar på ting, så kan vi flytte på DNA. Derfor må vi alltid sikre DNA-et først.
– Hvordan går du fra DNA til en bestemt person?
– Vi må ha noe å sammenligne med. I Norge har politiet et DNA-register hvor vi søker etter treff, og i dag er det ca. 128 000 straffedømte i det registeret. Vi har også et sporregister med spor fra andre åsteder, så vi kan forsøke å finne en forbindelse til andre saker. Hvis vi har konkrete mistenkte, så kan vi ta en DNA-prøve av dem og sammenligne den prøven mot DNA-et vi fant på åstedet.
– Hva gjør du hvis det ikke er noen å sammenligne med?
– Da må vi legge DNA-profilen inn i sporregisteret. Det kommer stadig vekk nye spor, og med tiden så får vi kanskje svar om at her er det noe som samsvarer med spor fra et annet åsted. Det kan vi da bruke i etterforskningen.
– Det finnes også DNA-tester som kan si noe om hvor noen er fra. Kan dere bruke sånne tester?
– De testene vi bruker til vanlig sier ingenting om hvordan du ser ut, eller hvor du kommer fra eller sånne ting. Da må vi gjøre andre analyser av DNA-et. Sist vi gjorde det er for noen måneder siden, da vi fant en død person som vi ikke aner hvem er. Det er umulig å si hvordan personen så ut eller hvor den kommer fra, og vi mistenker at det er fra et annet land enn Norge. Da har vi brukt DNA for å se på øyefarge, etnisitet, hårfarge og den type ting for å få mer informasjon.
– Hvordan unngår du at ditt DNA blir blandet med det du finner på et åsted?
– Vi har spesielle rutiner for hvordan vi kler oss. Vi tar på oss munnbind først, så hårnett, så tar vi på oss ett par hansker, så tar vi på oss en frakk eller overtrekksdress, så tar vi på ett par hansker til. Det har man gjennom forskning funnet ut er den beste måten å unngå å blande vårt DNA med sporene. Men det kan likevel skje, så vårt DNA ligger inne i en database så vi kan se hvilke spor som eventuelt kommer fra kriminalteknikerne. Alt utstyret blir rengjort før og etter, både det vi har med på et åsted, og alt vi bruker i lab-en. Vi tester også lab-en, for å se om det er noe bakgrunns-DNA som ikke skal være der. Metodene innen DNA blir bare bedre og bedre, og da må vi være mer og mer nøye på hvordan vi gjør ting.
– Hva har skjedd på feltet siden du begynte som kriminaltekniker?
– Politiet begynte med DNA-teknologien på 80-tallet, og først var det kun blod og sæd. DNA-registeret vårt kom i 1998. Jeg begynte i 1999, og det har skjedd veldig mye siden da. Dette med epitelceller, som man ikke en gang kan se, det jobbet vi ikke med da. Derfor har vi hatt en del spor fra gamle saker, der vi senere har kunnet kjøre nye analyser. Men da er det viktig å tenke gjennom hvordan vi jobbet den gangen, og hvordan vi oppbevarte materiale. Det kan være et problem i ettertid. Birgitte Tengs-saken er et slikt eksempel, hvor man stiller spørsmål ved hvordan bevis har blitt oppbevart og håndtert. I 2008 kom DNA-reformen i Norge, da fikk man bedre utstyr og rutiner for hvordan vi oppbevarer og pakker ting.
– Hvordan blir man kriminaltekniker?
– I Norge begynner man med en bachelor på Politihøyskolen, så har du gjerne noen år med etterforskning og vanlig politiarbeid, og så begynner du å spesialisere deg. Det er et ganske langt løp, med modulbasert etterutdanning, på politihøyskolen. Det tar gjerne fem år etter utdanningen før en kan kalle seg spesialist. Erfaring er viktig, da ingen saker er like.
