En avtale om ansvar og erstatning ved skade forårsaket av genmodifiserte organismer, Nagoya-Kuala Lumpur-tilleggsprotokollen, kom endelig påplass under det femte partsmøtet for Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer i fjor høst. Vi ser også en forsiktig optimisme når det gjelder utvikling av samfunnsmessige vurderingskriterier.
Av Casper Linnestad i GENialt 1/2011
Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer er en avtale som regulerer handel og bruk av levende genmodifiserte organismer (GMO). Målsettingen med protokollen er å sikre at genmodifiserte organismer ikke skader biologisk mangfold eller helse. Under det siste partsmøtet under protokollen i oktober 2010 i japanske Nagoya kom partene endelig til enighet om en tilleggsavtale om ansvar og erstatning for skade som forårsakes av genmodifiserte organismer. Dette hadde vært et uavklart tema helt siden protokollen ble vedtatt for ti år siden. Under partsmøtet flagget Norge at samfunnsmessige vurderinger av genmodifiserte organismer naturlig bør inngå i beslutningsgrunnlaget når man skal ta stilling til import av en genmodifisert organisme. Norge understreket dette ved å gi økonomisk støtte til en internasjonal workshop om sosioøkonomiske vurderinger.
Morkonvensjonen om biologisk mangfold
FN-konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992 er den første globale avtalen som omfatter vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Konvensjonen har som mål at godene som produseres på bakgrunn av genetiske ressurser skal fordeles på en rettferdig måte. Dette er en rammekonvensjon som forutsetter at man utarbeider protokoller med mer detaljerte regler.
Genmodifiserte organismer og føre var
Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer ble vedtatt i år 2000 etter lange forhandlinger. Norge spilte den gang en sentral rolle og har senere arbeidet for å utvikle avtalen videre. Etter at femti land hadde ratifisert, trådte protokollen i kraft i 2003. I dag er hele 160 land parter. Hovedhensikten med Cartagena-protokollen er å gi rammer, mekanismer og iverksette tiltak som sørger for at biologisk mangfold og helse ikke skades ved handel, håndtering og bruk av genmodifiserte organismer. Cartagena-protokollen slår fast at føre-var-prinsippet skal legges til grunn og at landene som importerer genmodifiserte organismer skal samtykke før genmodifiserte organismer transporteres over grensene. Importland kan kreve at en eksportør utfører og betaler for en risikovurdering.
Forurenser betaler
Artikkel 27 i Cartagena-protokollen ga partene i oppdrag å framforhandle regler om ansvar og erstatning for skader som skyldes genmodifiserte organismer. Først under det femte partsmøtet i fjor høst lyktes det partene å komme til enighet om et slikt regelverk. Tilleggsprotokollen har fått navn etter Kuala Lumpur (flere forhandlingsmøter) og Nagoya (selve vedtaket). De norske innspillene underveis i prosessen har vært i samsvar med genteknologiloven og bygger på forurenser-betaler-prinsippet.
Tilleggsprotokollen gir partene rettslig bindende regler for ansvar og erstatning etter skade forårsaket av genmodifiserte organismer, og etablerer også det som kalles en administrativ tilnærming. I det ligger det at myndighetene kan pålegge en aktør eller operatør å utføre tiltak som kan avverge, begrense eller gjenopprette eventuelle skader på naturmangfoldet. Myndighetene kan også iverksette tiltak i stedet for operatør og for vedkommendes regning, dersom pliktene ikke oppfylles.
En problemstilling som ikke ble løst under forhandlingene, er i hvilken grad også avledete produkter fra levende genmodifiserte organismer omfattes av tilleggsprotokollen. Slike produkter kan gjennom sine iboende egenskaper (som for eksempel tilstedeværelse av et insektgiftstoff) også skade biologisk mangfold og helse, selv om de ikke er levende genmodifiserte organismer som reproduserer seg eller er i stand til å overføre arvemateriale. Dersom man definerte avledete produkter til klart å være omfattet av tilleggsprotokollen, ville man gått lengre enn definisjonene og virkeområdet til selve Cartagena-protokollen. Kompromisset ble å utelate begrepet avledete produkter i avtaleteksten, men erkjenne at partsland har ulik forståelse av regelverkets virkeområde. Dersom det for eksempel kan slås fast at det er en klar årsakssammenheng mellom import av en levende genmodifisert organisme og en skade som er forårsaket av et ikke-levende avledet produkt som mel eller olje, er teksten nå formulert slik at man kan holde en operatør ansvarlig og søke erstatning.
Kompetanse og kapasitet
Det er en utfordring at u-land og land med overgangsøkonomier ofte har dårlige forutsetninger for å etablere og håndheve nasjonale regelverk for import og utsetting av genmodifiserte organismer. I strategisk plan for Cartagena-protokollen fram mot 2020 er de to høyest prioriterte oppgavene nettopp vitenskapelig og teknisk veiledning og kapasitetsbygging. Viktige tiltak her er opplæringskurs, seminarer, konferanser, internett-fora og utvikling av veiledningsdokumenter. Norge har flere løpende aktiviteter, ikke minst gjennom GenØk – Senter for biosikkerhet i Tromsø, som driver forskningssamarbeid og kursvirksomhet. Under Cartagena-protokollen er det også opprettet en egen liste over eksperter (Roster of experts) som kan benyttes til å bistå u-landene i oppbyggingen av institusjoner og lovverk.
Utvikle bedre risikovurderinger
Når partsland tar importbeslutninger om genmodifiserte organismer, skal vitenskapelige risikovurderinger være sentrale. Partene har forpliktet seg til å samarbeide om å identifisere genmodifiserte organismer eller spesifikke egenskaper ved genmodifiserte organismer som kan ha spesielt skadelige virkninger på biologisk mangfold eller helse. Partslandene har nedsatt en egen ekspertgruppe som lager veiledningsdokumenter for risikovurderinger av genmodifiserte organismer.
Vurderinger av samfunnsmessige konsekvenser
Fra norsk side ble det under partsmøtet i Japan markert tydelig at vi anser at også samfunnsøkonomiske hensyn er en sentral og berettiget del av beslutningsgrunnlaget for å ta inn eller avvise genmodifiserte organismer. Norge er ett av få land som har inkludert samfunnsøkonomiske forhold som eget vurderingskriterium i nasjonal genteknologilovgivning. Selv om Cartagena- protokollen åpner for at partene kan ta hensyn til samfunnsøkonomiske forhold når beslutninger fattes (artikkel 26), er temaet omstridt.
Under partsmøtet i Japan tok Norge til orde for at det skulle satses på å utvikle kriterier og metoder for samfunnsnyttevurderinger, blant annet ved å nedsette en ad hoc-ekspertkomité under protokollen. Selv om Norge fikk støtte, i første rekke fra u-land, var det mange som motsatte seg forslaget. Også EU innrømmet at dette var et vanskelig tema å enes om blant deres medlemsland. Norge måtte derfor søke en løsning som faktisk sikret at mer arbeid på sosioøkonomiske vurderinger blir gjort under protokollen. I tillegg til et internettbasert forum for erfaringsutvekslinger, som det var enighet om, fikk Norge tilslutning for at det snarlig skal arrangeres en workshop om sosioøkonomiske vurderinger av genmodifiserte organismer. Fra vår side ble det i plenum lovet 75 000 amerikanske dollar til formålet, noe som ble svært godt mottatt. Norge ga klare føringer på at dette må være en workshop som streber etter mer enn bare å utveksle erfaringer og synspunkter. Den skal også utvikle veiledning og begynne på arbeidet med å vurdere hvilke kriterier som kan legges til grunn.
Positiv samarbeidsånd
Det femte partsmøtet under Cartagenaprotokollen var jevnt over preget av en god samarbeidstone og konstruktive diskusjoner. Under tidligere partsmøter har land som produserer genmodifiserte organismer, ofte klaget på rigide og omfattende dokumentasjonskrav og hevdet at tøffe risikovurderinger og samfunnsnyttevurderinger i praksis er handelshindringer. Andre land har presisert at de ikke vil finne seg i å bli pådyttet genmodifiserte organismer og tilhørende risiko mot sin vilje. Etter partsmøtet i Nagoya kan det virke som om en ny fase i internasjonal regulering av bioteknologi er i emning, hvor man heller konsentrerer seg om å samarbeide om å finne løsninger og utvikle felles rammer for risikovurderinger enn å bruke tid på diskusjoner om hvorvidt genmodifiserte organismer er løsningen eller årsaken til all verdens problemer. Flere land som tidligere har vært kritiske til bruk av genteknologi og genmodifiserte organismer, som Kenya, tok nå faktisk til orde for at en varsom og gjennomtenkt bruk kunne hjelpe dem i å nå mål som økt matvaresikkerhet og raskere utvikling.
FAKTA – Biosafety Clearing House
Den viktigste mekanismen for informasjonsutveksling under Cartagena-protokollen er det nettbaserte verktøyet Biosafety Clearing House (BCH). Dette er en sentral portal (database) som drives av sekretariatet i Montreal, Canada. Partslandene har selv et ansvar for å legge inn og oppdatere informasjon om genmodifiserte organismer som gjelder deres eget land. Norge og svært mange andre partsland har også opprettet nasjonale BCH-portaler, og på den norske nettsiden finnes informasjon både på norsk og engelsk. Den sentrale portalen finner du på http://bch.cbd.int/ og det norske nettstedet på http://bch.dirnat.no/.
Kilder
Rapporter fra det femte partsmøtet under Cartagena-protokollen (2010):
Casper Linnestad er seniorrådgiver i Miljøverndepartementet og nasjonalt kontaktpunkt for Cartagena-protokollen i Norge.
