Bør surrogati være tillatt i Norge?
Surrogatidebatten har delt Bioteknologirådet i et flertall og et mindretall. Argumenter som helserisiko for surrogatmoren, kvinners rett til å bestemme over egen kropp, at den som føder barnet er barnets mor og å sikre trygge rammer for noe som i dag skjer i utlandet ble diskutert og veid opp mot hverandre.
Hvorfor konkluderte flertallet og mindretallet av Bioteknologirådets medlemmer som de gjorde? Og hvorfor ønsker et knapt flertall også å innføre straff for de som får barn ved hjelp av surrogatmor i utlandet?
I denne episoden av Biotekpodden får du høre mer om argumentene for og mot surrogati, og for og mot straff, når to av medlemmene i Bioteknologirådet tar surrogatidebatten live. Debattantene er Hans Ivar Hanevik, overlege ved Fertilitetsavdelingen, Sykehuset Telemark og forsker ved Folkehelseinstituttet og Mathias Barra, Seniorforsker Helsetjenesteforskning ved Akershus Universitetssykehus.
Programleder: Mette Risa
Illustrasjonsfoto: iStock
**Episoden ble spilt inn under Arendalsuka 2024**
Les hele samtalen
Mette Risa, programleder, Biotekpodden
Bør surrogati tillates i Norge? Nei, mener et flertall av medlemmene i Bioteknologirådet. Ja, mener mindretallet. Argumenter som helserisiko for surrogatmoren, kvinners rett til å bestemme over egen kropp, hva morskap er, og å sikre trygge rammer for noe som i dag skjer i utlandet, ble diskutert, veid opp mot hverandre, og det ble til slutt konkludert. I tillegg kom en diskusjon om straff. I dag er surrogati forbudt i Norge, men flere norske familier har fått barn ved hjelp av surrogatmor i land der surrogati er tillatt. Skal de kunne straffes for det i Norge? Ja, mener et knapt flertall. Nei, mener mindretallet. Her får du høre mer om argumentene når to av medlemmene i Bioteknologirådet tar surrogatidebatten i Biotekpodden.
[intromelodi]
Mette
Velkommen til Biotekpodden og til denne episoden som vi har spilt inn under Arendalsuka 2024. Vi har nettopp avsluttet et åpent møte om surrogatidebatt, og for å gå litt nærmere inn i problemstillingene der, har jeg fått med meg to av medlemmene i Bioteknologirådet. Hans Ivar Hanevik, som er fertilitetslege ved Sykehuset i Telemark og Mathias Barra, som er forsker på prioritering i helsevesenet ved Akershus universitetssykehus. Hans Ivar, du representerer flertallet i Bioteknologirådet i denne sammenhengen, og Mathias representerer mindretallet. Så vi skal ta en liten kortversjon av surrogatidebatten her. Og da begynner jeg med deg, Hans Ivar. Hvorfor vil du og resten av flertallet at vi fortsatt skal ha et forbud mot surrogati i Norge?
Hans Ivar Hanevik
Jo, det er sånn at jeg jobber hver eneste dag med folk som sliter med ufrivillig barnløshet, og som har vansker med å oppnå dette med å skulle bli foreldre og få barn. Så i bunnen hos meg ligger det et veldig sterkt ønske og en veldig dedikasjon for at de som er i den situasjonen skal få muligheten til å få hjelp til å få barn i Norge. Men akkurat når det kommer til surrogati, synes jeg nok at vi begynner å ha strukket strikken veldig langt når det gjelder å skulle oppfylle de ønskene som voksne folk har. Man møtes ofte med argumentet om at dersom jeg som kvinne sier at jeg vil tillate at noen bruker meg som surrogatmor, så må vel jeg få lov til det. Men til det vil jeg gjerne si at det er nok ikke bare kroppen din som er involvert i en surrogatiprosess. Det er også sånn at det er et barn som skal komme til verden i forbindelse med dette her. Og selv om du sier at du vil ta på deg risikoen som er involvert, og at du gjerne vil kunne gi fra deg dette barnet og skrive under en avtale som du skal forholde deg til i den forbindelse, vil jeg nevne at jo, men stopp en hal. Det er barnet her også som har noen rettigheter. Og du har tenkt å gi fra deg dette barnet med en gang det er født. Så selv om du får bestemme over din egen kropp, så skal ikke du få bestemme over dette barnet her. Så jeg mener at en god grunn til å opprettholde forbudet mot surrogati er at vi ikke skal gjøre barnet til en vare som noen kan bestille og få levert. Og så mener jeg også det er en god grunn til å opprettholde forbudet, med at det er for mye risiko involvert, både for den surrogatmoren og for barnet som blir til, til at det rettferdiggjør at man skal kunne oppfylle et ønske som voksne har om å få barn.
Mette
Men du trekker inn dette med at surrogati handler om en surrogatmor, men også om et barn. Er det noe grunnlag for å si at barn som har blitt til med hjelp av en surrogatmor har det vanskeligere eller dårligere?
Hans Ivar
Du har helt rett i det, at det er veldig lite vitenskapelig basert forskning som vi har å støtte oss på når det gjelder å uttale seg om dette her. Det finnes studier som sier at de barna som er blitt født inn i surrogatfamilier og har vokst opp der, de har en like fin eller like dårlig oppvekst som alle andre barn. Men det man alltid må tenke på når det foreligger lite data, er hvem som blir spurt og hvem som faller utenfor disse undersøkelsene. Da kommer man ned på historie- og anekdotenivå. Og selv om historiene finnes om at dette er fint og går bra, og det skal man være glad for, at det noen ganger går bra, så finnes det også historier om at parene som har bestilt barn ikke er fornøyd med det barnet de har fått, og ønsker å levere det tilbake. Det finnes vanskelige situasjoner der de parene som har bestilt barn, har blitt alvorlige syke eller sågar dødd, og dermed blir barnet som blir født stående i en limbo, der man har blitt ønsket født av en som bare ønsker å gi barnet fra seg med en gang etter fødselen. Så ja, det er bra når det går bra, og det er fint når det er fint, men vi har nok også et ansvar for å ta innover oss at det ikke alltid er det med surrogati som er så rosenrødt som det noen ganger kan fremstilles.
Mette
Og du, Mathias Barra, du var i mindretall i rådet som mente at det kanskje er på tide å til å begynne med åpne for ikke-kommersiell surrogati i Norge. Hva er begrunnelsen for det?
Mathias Barra
Det er veldig viktig, som Hans Ivar sier, at det er særlig to aktører i en slik prosess som er de vi bekymrer oss mest for. Vi bekymrer oss lite for foreldrene til barnet som skal til gjennom surrogati, men vi har ulike bekymringer for barnet som blir til og for den som skal være surrogatmor og som skal bære barnet frem. Jeg tror jeg vil begynne med å svare på spørsmålet fra avslutningen din. For det er helt sikkert både rosenrøde historier og skrekkhistorier om surrogati, både for mor og for barn. Men det er det jo for alle mennesker som blir til. Så for meg er det ikke et tungtveiende argument mot surrogati at det finnes skrekkeksempler eller at det finnes gode eksempler. Det som må være viktig, tenker jeg, er at det ikke er mange flere skrekkeksempler enn når barn blir til på vanlig måte. For det hender også at mor får uhelbredelig kreft eller at far faller bort. Dette kan skje med alle barn. Og vi vet i Norge da hva som skjer med et slikt barn. Det blir tatt hånd om av storsamfunnet og kanskje av annen slekt. Og nå har ikke vi diskutert detaljplanleggingen, men når jeg hører på Hans Ivar, tenker jeg det er en naturlig ting at man får befestet i et slikt regelverk at de intenderte foreldrene, som også ofte er genetisk opphav til barnet. Ikke alltid, men ofte. At det er familien som vil bære ansvaret for dette barnet dersom en annen kvinne har gått med på å bære det frem, men ikke har ansvaret for barnet etterpå, tenker jeg. Det er vi enige om. Det finnes lite som tyder på at disse barna som kommer til ved surrogati har jevnt over dårligere eller bedre liv enn andre barn. Så det tenker jeg er en grunn til at vi i det minste burde utrede mulighetene for surrogati. I fravær av sterke indikasjoner på at det burde være forbudt, synes jeg det blir en rimelig konklusjon at vi kan se nøyere på det. Og så er det det med hensynet til den som skal bære frem barnet. Mye av fokuset har nok vært på negative konsekvenser for surrogatmoren. De har delvis ulike temaer for hva det er som kan gå utover mor. Det kan være at hun blir sittende med et barn hun ikke ville ha, når det er for dårlig regulert, men det kan også være traume eller psykologiske traumer ved å måtte gi fra seg barnet. Og det tror jeg vi skal være så åpne på, også vi i den dissensen som ønsker å utrede, at det kan vi nok aldri gardere oss 100 prosent mot. Det vil nok være en illusjon. Jeg tror vi kan få på plass, både ved å se spesifikt på problemstillingen til surrogati, men også mer generelt hva vi vet om informert samtykke, som blir en lang og vanskelig, at man så langt det lar seg gjøre kan sikre at dette er kvinner som er både psykologisk rustet og ressurssterke nok til at man kan tørre å tro på dem hvis de sier at dette er noe de er forberedt på å gjøre.
Mette
Og da har jeg en liten utfordring, for her sitter jeg som en kvinne og spør menn om kvinner skal få lov til å være surrogatmødre i Norge. Det er litt ironisk. Nå ble det sånn denne gangen. Det var ikke intensjonen å gjøre det sånn. Men burde kvinner få bestemme dette selv, Hans Ivar?
Hans Ivar
Som mannlig gynekolog er jeg ikke helt fremmed for den situasjonen at jeg uttaler meg om kvinnekroppen selv om jeg ikke har en kvinnekropp selv. Det synes jeg at jeg kan uttale meg om med en viss tyngde, selv om jeg selvfølgelig ikke har kjent på de samme hormonsvingningene som kvinner har. Og det er helt utvilsomt at kvinner skal få lov å bestemme over egen kropp. Noe annet er ikke til å tenke på. Og det er en rettighet som står seg. Så dreier surrogatidebatten seg ikke bare om kvinnens egen kropp. Den dreier seg også om det samfunnet rundt som skal ta seg av eller være med på kvinnens valg. Og så dreier den seg om det barnet som blir til på denne måten. Da er vi egentlig inne på en ganske spennende debatt om når dine valg, Mette, slutter å være dine valg, og egentlig også blir litt mine. For jeg synes det at selv om du tar valg om kroppen din, er det helt relevant at samfunnet rundt skal si noe om hvilke valg det skal være mulig for deg å ta. Det er sånn lover generelt er bygd opp. Det er noen ting som er forbudt, og da er det ofte hensynet til andre enn deg som veier tungt, og sånn mener jeg også at man kan tenke rundt surrogatidebatten.
Mette
Mathias, dette med kvinners selvbestemmelse var ett av de vesentlige argumentene for mindretallet.
Mathias
Det var et helt vesentlig argument. Jeg synes det er betimelig at du problematiserer at vi sitter to hvite, heteroseksuelle menn her, tror jeg. Ja. Skal ikke anta noen ting, men det er en betimelig kritikk. Til det tror jeg at jeg vil si at det for meg er noe av grunnen til at jeg mener det bør være tillatt. Jeg er ikke kvinne. Jeg har ikke anlegg for å bære frem barn, og jeg har ikke båret frem barn. Vi beveger oss nå inn i det ikke helt generelle, om det skal være tillatt eller ikke tillatt. Men én ting jeg har tenkt mye på, og som jeg var inne på, dette med å kunne være i stand til å gi et informert samtykke til å være surrogatmor … ser man til andre lands lovgivning på feltet, er det veldig ofte et krav til en surrogatavtale, at for at den skal være lovlig og lovlig inngått, må surrogatmoren ha båret frem egne barn før hun kan være surrogat. Og det tror jeg vil være veldig viktig. Så en indirekte måte å svare på spørsmålet ditt på, med fare for å tråkke noen på tærne, tror jeg at det å snakke med meg og Hans Ivar er som å snakke med hvem som helst som ikke har båret frem barn. Men jeg synes at hensynet til selvbestemmelsesretten og tilliten til kvinner, personer, som har båret frem barn før, at de kan avgjøre om de er i stand til, emosjonelt og fysisk … helst i samråd med en lege som kan vurdere hvordan svangerskapene deres forløpt, om det er høy eller lav risiko og så videre. Men hvis du har en kvinne som har båret frem barn, som er vurdert til å ha et normalt svangerskap, da tenker jeg at beslutningen til syvende og sist bør plasseres hos kvinnen og hos kvinnen alene.
Hans Ivar
Bare for å kommentere, så snakker vi nå veldig mye om surrogatmoren og surrogatbarnet. Og jeg er helt enig med Mathias at det er de to vi kanskje skal snakke mest om i denne debatten. Samtidig er det viktig at vi også tenker litt rundt hvem vi skal tilby dette til. Da er det vel tre grupper man kan se for seg. Den ene er kvinner som ikke har livmor av en eller annen grunn, som kan få gjennomført surrogatibehandling. Den andre gruppen er homofile menn, der det ikke er noen med livmor i parforholdet, eller enslige menn for den saks skyld. Og så er det en tredje gruppe som også benytter seg av surrogati internasjonalt, som er kvinner som av en eller annen grunn ikke har lyst til å bære frem et barn. Jeg synes noen ganger at de som er surrogatitilhengere i veldig stor grad kanskje tenker mest på den første gruppa mest, disse stakkars kvinnene som ikke har livmor. Det blir ofte snakket om hvis det hadde vært søstera eller dattera mi som var i den situasjonen, så kunne jeg båret fram barnet for henne. Men da skal vi huske på at det med livmortransplantasjon kanskje har kommet lenger enn man skulle tro. Så hvis du, Mette, ville vært surrogatmor for … ikke vet jeg om du har søster eller datter eller hvordan det er, men du ville vært det, og så kunne du operert ut livmoren din når du var ferdig med den, og gitt den bort til dattera di. Det er en mulighet. Og så må vi også tenke på at disse kvinnene som av en eller annen grunn ikke har lyst til å bære frem et barn, der finnes det selvfølgelig mange sterke grunner til det, men det finnes vel kanskje også noen svake grunner til det, for eksempel at man ikke har lyst til å få de endringene i kroppen som et svangerskap veldig ofte gir. Så vi må også vise frem det, at vi ikke bare snakker om surrogatmoren og surrogatbarnet, men også de som ønsker seg dette. Og det mener jeg er relevant når man skal se på hvor stor risiko man er villig til å ta for barn og surrogatmor, der man også ser på hvilke ønsker man oppfyller i andre enden av den ligningen der.
Mathias
Jeg må bare få utfordre deg litt på ett punkt. For du snakker mye om risiko, og det er du som er medisineren, så jeg får ta din informasjon for god fisk. Men er det faktisk slik at den samlede risikoen for to kvinner som skal utføre en livmortransplantasjon er mindre enn for en kvinne som skal bære frem et barn etter et problemfritt svangerskap?
Hans Ivar
Den sammenligningen tror jeg ikke er gjort, så det kan jeg ikke svare helt sikkert på. Men det jeg kan si, som jeg er enig med deg i, er at vi ikke skal overdrive risikoen ved et svangerskap i Norge i dag. Det er nå sånn at både mødredødeligheten og mødresykeligheten i Norge er veldig lav. Så livmortransplantasjon er nok en helt annen klasse enn surrogati når det gjelder risiko. Det vil jeg tro. Når det er sagt, tar ikke det vekk fra poenget om at vi kan kvantifisere disse risikoene til å være store eller små. Men poenget mitt er at hvis noen noen gang får en alvorlig komplikasjon etter et surrogatisvangerskap, må vi være veldig nøye med på hvilken bakgrunn vi har satt i gang dette surrogatisvangerskapet. Og det synes jeg kanskje surrogatitilhengerne kan være litt mer åpne på å diskutere.
Mette
Men da må vi innom et poeng til før vi tar diskusjonen om forbrytelse og straff. Mathias, du var også i et mindretall i mindretallet, som mente at vi ikke bare skulle snakke om ikke-kommersiell surrogati, men at vi rett og slett bør snakke om om det skal være tillatt med kommersiell surrogati i Norge også.
Mathias
Det stemmer.
Mette
Hva ligger bak det?
Mathias
Det ligger en tanke om at … og da har vi vendt tilbake til hensynet til surrogatmoren, den som bærer frem barnet, at en viktig og vektig, og antakelig høyst reell motforestilling mot surrogati er at den som aksepterer å bære frem barnet og aksepterer en risiko, om den er veldig høy eller lav, og på hvilke grunnlag, at hun kan være utsatt for et utilbørlig press. At samtykket på en eller annen måte ikke er godt nok informert eller at det er fattet på et autonomt grunnlag. Det er en veldig viktig frykt. Og der har nok mindretallet i mindretallet tenkt som så at dette vil være et stort spørsmål å utrede. Vi har tenkt at det ikke umiddelbart er noen grunner til at et ønske om en større økonomisk vinning vil være mer problematisk enn et veldig sterkt ønske om å få barn hos for eksempel en slektning eller en venninne, eller andre altruistiske motivasjoner for å bære frem dette barnet. Noen ganger kan det være slik at en relasjon blir ryddet litt opp i av at man fastsetter hva den økonomiske kompensasjonen for dette er. Der finnes det mye interessant litteratur om gavenes sosiologi og hvilke gjensidige skyldnerforhold man setter seg i når vi beveger oss i personlige relasjoner. Og i den grad ikke-kommersiell surrogati fordrer en godvilje personlig mellom surrogatmoren og de intenderte foreldre, så har vi i hvert fall tenkt at om dette skal utredes, er det ingen grunn til å legge bort kommersiell surrogati som noe helt eksepsjonelt. Og hvis jeg skal gi litt til den siden av Bioteknologirådet som vil forby surrogati, tenker jeg at det å fremsette ikke-kommersiell surrogati som noe vi nå skulle utrede fordi det nærmest er uproblematisk, det skjuler litt at det har veldig mye mer til felles enn det har forskjeller. Så det er tanken der. Vi sier at hvis vi skal utrede dette, bør vi utrede både kommersiell og ikke-kommersiell. Og at det er risiko og kanskje fordeler som er ulikt fordelt mellom de to formene.
Mette
Da skal vi over til del nummer to når vi skal snakke om bruk av surrogati i utlandet bør være … ikke at det bør være forbudt, for det er det i dag, men om det også bør straffes. Temaet nå er om man bør straffe foreldre eller intenderte foreldre som bruker surrogati i utlandet. Og der, Hans Ivar, var du i flertallet igjen, og dere ønsker at dette skal kunne straffes. I dag er det sanksjonsfrihet for foreldre som gjør dette, men du vil ha en endring på det. Hvorfor?
Hans Ivar
Det stemmer, at i dag kan de som bestiller et barn via surrogati i utlandet, slippe å bli straffet for det når de tar med seg barnet til Norge. Og det er til forskjell fra helsepersonell, sånne som meg, for hvis jeg hjelper til med å skulle skaffe et barn via surrogati, kan jeg bli straffet. Det ønsker jeg å ha en forandring på, og jeg synes en rimelig retning på den forandringen ville være at de som bestiller dette barnet, de skal kunne få samme straff som de som eventuelt hjelper dem med å skaffe det til veie. Så er det noen problemer ved det, helt åpenbart. Blant annet er det dette med at det å skulle straffe en norsk borger for noe vedkommende har gjort i et land der det er lov, det er det ikke så veldig mange eksempler på. Når det er sagt, synes jeg nok at surrogati er et spesialeksempel på der det burde kunne la seg gjennomføre. Tross alt dreier dette seg om virkelig store ting. For eksempel at man nå, som jeg sier, bestiller et barn. Du leverer kjønnsceller i januar og henter det i september. Og om den varen du bestiller er lagd i utlandet eller i Norge, kan ikke jeg helt skjønne at er det som er utslagsgivende på om det skal være straffbart eller ikke. Så en straff på samme nivå som den som helsepersonell i dag får ved å bidra til en sånn surrogatitransaksjon, synes jeg kan være greit å få på plass.
Mette
Hvilken straff er det vi snakker om? Hvis du som fertilitetslege skulle gjort dette i dag, det ble oppdaget og du ble straffeforfulgt, hva risikerer du?
Hans Ivar
Så vidt jeg vet er ikke dette noen rettssak hvor dette har vært gjort. Enten fordi det ikke har vært oppdaget, eller fordi det faktisk ikke har forekommet. Men det vil nok ligge på nivå med at man kan få en bot hvis noe sånt skulle bli oppdaget. Det er vel det som er mest realistisk.
Mette
Og du, Mathias, mener at vi skal fortsette som i dag, og at det skal være forbudt, men du blir ikke straffet for det som foreldre hvis du gjør dette i utlandet.
Mathias
Ja. Det som det i essensen dreier seg om, og de er ikke helt likt inndelt. Det var vel 9–6 i disfavør av å tillate surrogati, og 8–7 for å straffe det dersom det forblir forbudt. Så da opererer vi under antakelsen om at det fortsatt er forbudt, og nå ønsker vi å vurdere om vi skal gjøre en endring i dagens lov, der de som benytter seg av surrogati ikke straffes. Det er straff-frihet for å benytte seg av det, men det er straffbart å i en viss forstand utføre det eller tilby det. Jeg kjenner heller ikke til at det har vært prøvd noen saker på det, og vet heller ikke hvor de ville sette grensen for å være en privatperson eller helsepersonell. Det er vel uklart om en lege som hentet ut eggene ville straffes, eller om det var idet han mer aktivt agerte som surrogatbyrå. Dette vet vi egentlig ikke. Men det forslaget går ut på at det skal være mulig å straffe foreldrene spesifikt, hvis vi holder oss til det. Også andre, men hvis vi ser på foreldrene, så er det vel i det tilfellet hvor vi henter argumentasjonen vår. Og da vil jeg også arrestere deg litt på språkbruken. Jeg vil tro du ikke ubevisst bruker uttrykk som å bestille barn og levere kjønnsceller. Og du får korrigere meg hvis jeg tar feil, men i de tilfellene der man mangler livmor hos mor, men hun har kjønnsceller, og far har kjønnsceller og det ikke er noe i veien med kvaliteten på de embryoene du da kan lage ved IVF, er vel i hvert fall første etappe på vei mot å bli foreldre til et barn båret frem med surrogat, udistingverbar fra et par som har vansker med å unnfange. Man kan også male det som en prosess som foreldrene også deltar i, der de må gå gjennom hormonsykluser og uthenting av egg. Dette er ikke helt risikofritt for kvinnen. Dette er første skritt på å få barn når du ikke får det til på gamlemåten. Så har de ikke noen livmor å sette det inn i i dette eksemplet. Jeg er helt enig med deg i at det kan finnes andre grunner, men det kan vi la ligge akkurat nå. Så reiser de til Storbritannia, for eksempel, der det er en kvinne som har sagt seg villig til å bære frem det barnet. Veldig ofte henter de nok heller ikke barnet. Veldig ofte følger de svangerskapet. Veldig ofte har de kontakt med surrogatmoren. Ofte har de avtalt at de vil ha en viss kontakt fremover også, kanskje litt lignende den vi ser når donorbarn kan kjenne til identiteten til biologisk genetisk opphav, selv om de ikke skal ha en foreldrerolle i deres liv. Her finnes det mange ulike måter å gjøre det på. Men for å hanke dette inn igjen til det du egentlig spurte om, så kommer de tilbake igjen til Norge, og så har de med seg et barn. Og de er kanskje endog foreldrene til dette barnet begge to.
Mette
Og da snakker vi biologiske foreldre?
Mathias
Da snakker vi biologisk, hvis man skulle snakke biologisk. Hvis noen for eksempel skulle betvilt det, hvis de ikke hadde sagt noen ting … det er vel ikke engang sikkert at noen kunne ha avdekket det hvis de sa at de bare hadde født i utlandet. Hva skulle man gjort da? Da ville man kanskje gjort en gentest og funnet ut at jo, dette er begge de biologiske foreldrene, så det er vel greit.
Hans Ivar
Genetiske foreldre tror jeg vi skal kalle det.
Mette
Ja. Genetiske. Utfordringen er vel fødselsattesten?
Mathias
Utfordringen er fødselsattesten, men det er ikke alltid man har en fødselsattest heller. Og så skal denne familien begynne på sitt nye liv. Og de har strengt tatt ikke gjort noe ulovlig i det landet de var. De kan godt ha gjennomgått hele denne prosessen i Storbritannia. I debatten i dag ble det påpekt at ofte vil en del av de handlingene som er knyttet til hele forløpet, være gjort på norsk jord, og det er et godt poeng som jeg anerkjenner. Men det er slett ikke sikkert at det må være sånn. Skal man da straffe dem for å ha gjort noe der alle presumptivt har samtykket? Der ingen lover er brutt? Jeg tenker nei, og jeg tror at mange som delte mitt synspunkt på det i rådet har gjort et lignende resonnement.
Mette
Da må vi runde av her, Hans Ivar. Du får en helt kort replikk på det Mathias sa på slutten.
Hans Ivar
Ja. For det første vil jeg si at det er artig å bli arrestert på språkbruk når vi snakker om straff. For det andre vil jeg si at nå har jeg blitt anklaget for en slags svartmaling, men det er ingen tvil om, når vi nå skal diskutere dette videre i offentligheten, at språket vi bruker er av stor interesse. Om vi kaller det å bestille et barn og få levert det, eller om vi snakker om voksne som får oppfylt sin største drøm, det er ikke uvesentlig når man skal se hvordan dette lander i offentligheten. Og mitt håp er at vi kanskje kan finne en middelvei der vi beskriver surrogati på en nøytral måte, sånn at ikke språket vi legger på det er med på å forme meningene rundt det.
Mathias
Jeg er enig med deg i det. Og så er det nok slik at begge delene er sant. Du har både de som bestiller det og for dem som det er helt annerledes. Og jeg er enig i at vi i den offentlige debatten bør finne et sted imellom.
Mette
Det er en oppfordring vi nå tar videre til politikerne og andre interesseorganisasjoner som ønsker å ta denne debatten videre. Jeg må si tusen takk til Hans Ivar Hanevik, fertilitetslege ved Sykehuset i Telemark. Takk for at du var med. Og takk til Mathias Barra, forsker på prioritering i helsevesenet ved Akershus universitetssykehus. Mitt navn er Mette Risa, og vi kommer tilbake med en vanlig episode uten bakgrunnsstøy neste måned. Takk for at du hørte på, og på gjenhør.
[outromelodi]