Celler som husker

Hvor langt tilbake husker du? Husker du den første skoledagen? Noe fra barnehagen? Dine første skritt? Hva med dagen du ble født?

De fleste av oss husker mindre og mindre jo lenger vi prøver å spole tilbake i vårt eget liv. Men selv om vi ikke husker begynnelsen av vårt eget liv, så finnes det deler av kroppen vår som gjør det. Cellene våre.

I denne episoden av Biotekpodden snakker vi om celler som husker, stamceller og om to forskere som har gjort banebrytende oppdagelser på dette feltet – John Gurdon og Shinya Yamanaka. Med molekylærbiolog Caroline Bianchi Strømme og cellebiolog Stine Hufthammer Indrelid, begge seniorrådgivere i Bioteknologirådets sekretariat.

Programleder: Mette Risa

Foto: NexTser/iStock

Les hele samtalen

Mette Risa, programleder, Biotekpodden

Hvor langt tilbake husker du? Husker du den første skoledagen? Noe fra barnehagen eller kanskje da du tok ditt aller første skritt? Hva med dagen du ble født? De fleste av oss husker mindre og mindre jo lenger vi prøver å spole tilbake i vårt eget liv. Men selv om jeg ikke husker begynnelsen av mitt liv, så finnes det deler av kroppen min som gjør det. Cellene mine. Alle cellene i kroppen, fra hudceller til nerveceller, stammer fra den samme befruktede eggcellen. I den ene cellen lå all informasjonen som skulle bli til meg. Og selv om cellene våre etter hvert spesialiserer seg til ulike typer, bærer de fortsatt med seg et slags minne om hvor de kom fra.

[intromelodi]

Mette

Velkommen til Biotekpodden. Jeg heter Mette Risa, og i denne episoden skal vi utforske nettopp dette. Hvordan celler kan huske hvor de kom fra, og hvordan vi kan gjøre nytte av det. Vi skal snakke om stamceller, celleminnet og om to forskere som har gjort banebrytende oppdagelser på dette feltet, John Gurdon og Shinya Yamanaka. Med meg i studio har jeg to kolleger fra Bioteknologirådet. Cellebiolog Stine Hufthammer Indrelid. Velkommen.

Stine Hufthammer Indrelid

Takk.

Mette

Og molekylærbiolog Caroline Bianchi Strømme. Velkommen.

Caroline Bianchi Strømme

Tusen takk.

Mette

Vi må begynne med oss selv. Vi tre som sitter her nå har hver vår kombinasjon av forskjellige celletyper. Cellene i for eksempel stemmebåndet mitt blir ikke plutselig til tannkjøttceller. Vi sier gjerne at cellen har fått en identitet og at den har spesialisert seg, men hva betyr egentlig det, Caroline?

Caroline

Det at cellen har fått en identitet betyr egentlig at den har fått en helt bestemt struktur og funksjon. Hvis man tenker helt i starten av menneskets utvikling, når man har det befruktede egget som skal utvikle seg til å bli et menneske, da har dette ene befruktede egget potensial til å bli alle celletyper i kroppen. Og det som skjer etter hvert som embryoet og fosteret videreutvikles, er at disse ulike cellene blir spesialiserte slik at de får hver sin egen funksjon. Noen blir hjerteceller, noen blir leverceller, og noen blir celler i stemmebåndet ditt. Cellene i starten av utviklingen kaller man pluripotente, de som kan bli til flere ulike celletyper. Og etter hvert som de blir spesialisert, får de denne identiteten, og så går de ikke naturlig tilbake igjen til denne pluripotente tilstanden.

Mette

Hva er det som gjør at dette skjer? Hva er det som styrer at for eksempel noen av cellene blir til nerveceller og at noen av cellene blir til noe annet?

Caroline

Vi har noe som heter epigenetikk, som er informasjon som kommer i tillegg til den genetiske informasjonen som står skrevet i DNA. Og epigenetikk er ulike merkelapper som settes på DNA-et eller rundt DNA-et, som avgjør hvordan genene våre avleses. Man kan si at alle celler i kroppen vår, om det er en hjertecelle eller en levercelle, har akkurat samme genetisk informasjon, men det er ulike gener i disse cellene som er skrudd av og på. Og det er det som definerer den identiteten. Den personen som først kom frem med ordet epigenetikk, Conrad Waddington, han så for seg denne spesialiseringen og utviklingen, nesten som en klinkekule som var på toppen av en bakke, og som da kunne trille ned i ulike daler. Så denne klinkekulen hadde potensialet til å trille ned alle disse ulike banene, men sånn som han så for seg det da, var at den ikke automatisk ville trille tilbake igjen til toppen. Men disse ulike banene skulle forestille eller beskrive de ulike celletypene som én celle kan få.

Stine

Ja, og hvordan vi har sett på cellespesialisering har også endret seg litt over tid. Hvis vi tenker tilbake igjen på den tiden som Caroline snakker om, kanskje på 1940- og 50-tallet, så mange utviklingsbiologer for seg at når cellen først har spesialisert seg, så har den gått en slags enveiskjøring. Waddington så for seg klinkekuler. Vi kan også se for oss en kampestein som ruller nedover en bakke. Og når den har nådd bunnen, er det veldig vanskelig å dytte den tilbake igjen. Så man så for seg at det kanskje skjedde noe irreversibelt med genomet til en celle når den spesialiserte seg og ble til en tarmcelle, en hjertecelle eller en stemmebåndcelle, som var irreversibelt. Og hvis det var riktig, ville det også bety at en celle som har bestemt seg for hva den skal bli, aldri kan reverseres til å bli en stamcelle. Og i dag vet vi at sånn er det faktisk ikke.

Mette

En av de som viste at denne klinkekuleteorien eller kampesteinteorien ikke stemte, det var forskeren John Gurdon. Og Gurdon gikk bort nå i oktober i 2025, men forskningen hans preger fortsatt dagens vitenskap. Hvem var John Gurdon, Caroline?

Caroline

John Gurdon var en britisk biolog, og han har vært helt sentral i å legge grunnlaget for hvordan vi forstår celleidentitet og spesialisering, som vi snakket om innledningsvis. Og han er særlig kjent for sine forsøk på 50- og 60-tallet da han var doktorgradsstudent ved University of Oxford. Og vi skal nok komme nærmere inn på hva han gjorde der, men det er disse eksperimentene som har dannet grunnlaget for mye av det vi vet om celleidentitet i dag, og også hvorfor han fikk Nobelprisen senere, i 2012.

Mette

Men det er ganske utrolig at én person kan finne ut av dette, og at han begynte som doktorgradsstudent. Var han helt unik, et geni?

Caroline

Når man ser hvordan han jobbet under doktorgraden, og når folk beskriver ham da, så var han utrolig hardtarbeidende når man ser beskrivelsene der. Men som elev på skolen gikk han på Eton College, som er en veldig fin britisk skole. Og der scoret han veldig dårlig i biologifaget, som ikke helt stemmer overens med det at han har fått nobelprisen i medisin og fysiologi. Der skrev læreren at han var helt håpløs, og at han aldri ville bli en forsker. Jeg tror det sto i dette brevet jeg leste i sted. Det står på Nobelpriskomiteens hjemmesider, og der står det blant annet at denne gutten ønsker å bli en forsker, men det kommer aldri til å skje. Så det er litt interessant at han da sto ved og ble doktorgradsstudent ved University of Oxford, og han tok tak i ganske vanskelige eksperimenter og lyktes med det. Og så har tiden vist hva han egentlig var kapabel til å gjøre.

Mette

Og hva var det han viste da? For han klarte å tilbakevise den teorien om at når klinkekulen først har forlatt den pluripotente statusen, så er det blitt en spesialisert celle, og det er ingen vei tilbake. Hvordan klarte han å vise det?

Stine

Det gjorde han gjennom et ganske banebrytende eksperiment. Utgangspunktet for eksperimentet hans er det vi vet i dag, at cellekjernen er delen av en celle som inneholder DNA og den genetiske oppskriften til cellen. Så det Gurdon gjorde var at han hentet cellekjernen fra en tarmcelle hos et rumpetroll, og så satte han den inn i et kjerneløst froskeegg. Altså, et egg som ikke har egen genetisk oppskrift. Og det som skjedde da var at egget begynte å dele seg, det begynte å utvikle seg, og det ble til en komplett levende frosk. Så det hans forsøk viste var at de endringene som skjer med celler når de spesialiserer seg, for eksempel for å bli til en tarmcelle, de er ikke irreversible. Cellen har allerede all informasjon den trenger for å lage et komplett nytt individ.

Mette

Så den tarmcellen fra rumpetrollet husket rett og slett all informasjon som var nødvendig for å bli seg selv helt på nytt?

Stine

Ja. Den måtte kanskje bare minnes litt på det av noe i froskeegget.

Mette

Hva var det som gjorde de eksperimentene til John Gurdon så revolusjonerende?

Stine

Én ting er at det endret hvordan vi ser på celledifferensiering og spesialiseringsprosessen. Men det har også lagt grunnlaget for noen ganske store senere gjennombrudd i biologien innenfor andre biologiske fagfelt. Og den teknikken eller metoden som Gurdon brukte, det kalles for somatisk kjerneoverføring. Og det er den samme metoden og teknikken som ble brukt nesten 30 år senere, for å klone frem sauen Dolly, for eksempel. Og etter det til kloning av mange andre arter. Og den samme metoden er også viktig hvis man vil genmodifisere et dyr, for eksempel. Og så har Gurdons arbeid vært helt avgjørende for stamcelleforskning, som har vist hvordan celleidentitet kan endres og styres.

Caroline

Og så kan jeg også bare legge til at det også har hatt kjempebetydning for epigenetikkfeltet, fordi det viser litt at denne celleidentiteten som vi snakket om, at den ikke er permanent, og bare genetisk betinget. Så epigenetikk kan forklare hvorfor celler beholder eller kan endre den identiteten med samme genetisk informasjon.

Mette

Alt dere forteller nå viser hvor opplagt det kanskje var at han fikk nobelprisen i medisin eller fysiologi i 2012 for sine oppdagelser. Men han fikk den sammen med en annen forsker, en japansk forsker som heter Shinya Yamanaka. Og Yamanaka var ikke engang født da denne første klonede frosken ble til. Hvem er Yamanaka, og hvordan tok han dette feltet videre, Stine?

Stine

Som du sier er han en japansk forsker. Han ble født i 1962, fire år etter at John Gurdon gjorde sitt første vellykkede froskeeksperiment. Og inspirert av Gurdon sine forsøk tenkte Yamanaka seg at det må finnes en eller annen form for magisk faktor i froskeegget. Noe som kan være med på å endre skjebnen til kroppscellekjernen, sånn at den kan tilbakestilles til en embryonal tilstand og kan bli til et nytt individ. Yamanaka sin teori var at det var noen genprodukter. Noe som er til stede tidlig i utviklingen, som da kan gjøre den samme jobben som cytoplasmaet i froskeegget kan gjøre. Så sammen med sin postdoktor testet Yamanaka ut en rekke kombinasjoner av ulike sånne faktorer, og så satte han disse genene i hudceller, og så kom han frem til en kombinasjon av bare fire faktorer som er tilstrekkelig til å få hudcellene til musene til å glemme at de er hudceller, og danne celler som ligner på embryonale stamceller, og som har hele potensialet som er nødvendig for å bli til alle andre ulike kroppscelletyper.

Mette

Så han har rett og slett funnet ut hva som skal til for å lage en tidsmaskin for cellene?

Stine

Ja. Han har funnet en måte å gjøre en helt vanlig kroppscelle om til en stamcelle med det samme potensialet som stamcellene i et tidlig embryo.

Mette

Dette høres også ut som et ganske stort og nobelprisvinnende gjennombrudd. Hva var det som gjør dette så betydningsfullt?

Stine

Det gir oss en måte å lage pluripotente stamceller fra helt vanlige kroppsceller. Tidligere var den eneste kilden man hadde til stamceller som kan bli til alle kroppscelletyper, et tidlig embryo. Men nå, ved hjelp av Yamanaka sin metode, er det mulig å lage stamceller fra for eksempel hudcellene til en pasient, og det med alle de mulighetene som det gir oss, både for forskning og for medisin.

Mette

Og dette med bruk av embryonale stamceller har også vært litt kontroversielt, for hva skjer når du bruker dem?

Stine

Ja, da må du ødelegge et embryo, for å få tilgang til disse embryonale stamcellene. Det gjør også at bruken av dem har vært litt begrenset, selv om det er ulike syn på det tidlige embryoet. Det er også ulike regelverk i ulike land, så det har nok bidratt til at man ikke har tatt det i bruk så mye som man kunne gjort.

Mette

Men hva er det som skjer i cellens DNA når man gjør en sånn spesialisert celle til en pluripotent stamcelle?

Caroline

Det er et interessant spørsmål, for det skjer ikke noe i selve DNA-et, og det er det som er litt av poenget, at selve den genetiske informasjonen forblir den samme. Men der det skjer store endringer, er hvordan den genetiske informasjonen avleses. Hvilke gener som er skrudd av og hvilke gener som er skrudd på. Så den store endringen som skjer er epigenetiske endringer hvor gener som er viktig for pluripotens kommer frem, mens andre gener blir slukket. For eksempel, hvis det skulle vært en hjertecelle vi snakket om, så ville genene som er spesifikke for hjertecellens funksjon bli slukket. Så det handler om en reorganisering av hvordan DNA-et avleses på grunn av epigenetiske endringer.

Mette

Men hvor langt har vi kommet i å kunne styre denne prosessen, og hvor langt kan vi eventuelt gå i å styre den identiteten som celler har?

Stine

Yamanaka viste at vi faktisk kan skru tiden tilbake for kroppsceller og gjøre dem om til pluripotente stamceller. Men vi har også faktisk lært ganske mye om hvordan vi går den andre veien. Hvordan vi med utgangspunkt i disse induserte, pluripotente stamcellene, som Yamanaka kalte dem, kan gi stamcellene direktesignalene til å bli til for eksempel en tarmcelle eller en levercelle, ved å etterligne de samme prosessene og betingelsene som er til stede under embryonal utvikling. Og i forskning brukes dette prinsippet som utgangspunkt til å utvikle alt fra enkle til ganske avanserte forskningsmodeller, som for eksempel organoider, som er tredimensjonale stamcellebaserte strukturer, som etterligner struktur og funksjon til ekte vev eller organer, eller til og med til tidlige stadier av embryo og embryonal utvikling.

Mette

Og det er dette vi på litt mer folkelig vis kanskje kaller minihjerner eller miniorganer?

Stine

Miniorganer kan man kanskje kalle det. Men ett spørsmål som ennå må besvares er hvor like disse induserte pluripotente stamcellene faktisk er de embryonale stamcellene, og hvor like kroppscellene man lager fra er cellene i kroppen. Svaret på det vil ha betydning for hva vi kan bruke dem til og hvordan vi kan bruke dem.

Caroline

Jeg kan bare også føye til at disse Yamanaka-faktorene og det som Stine nevnte innledningsvis, og det å skru tiden tilbake, har også nå blitt relevant i forbindelse med aldringsforskning. For det man har sett når man har studert aldringsbiologi, hva som skjer når vi eldes og når cellene våre eldes, er at de får epigenetiske endringer som de samler opp over tid. Det skjer i alle oss mennesker og alle cellene våre. Det noen forskere prøver på nå er å bruke disse Yamanaka-faktorene, kanskje tweake litt på dem og endre på den cocktailen av fire faktorer, for å prøve å skru tiden litt tilbake, nesten som en celleforyngelse. Det å bruke det som en liten foryngelses-cocktail. Det jobber man på, og da har man prøvd å for eksempel gjøre hudceller yngre og se om de kan få tilbake noen tapte funksjoner. Man har prøvd å gjøre nerveceller i øyet yngre ved bruk av disse faktorene. Så det er bare for å illustrere litt at spekteret her er kjempestort, og jeg tror nok ikke det er det siste vi vil se av bruk av disse faktorene i ulike sammenhenger.

Mette

Men hvilke muligheter åpner dette innen medisin? Hva er det folk kan forvente å se på sykehuset som resultat av det som Gurdon og Yamanaka har funnet ut av?

Stine

Her kan man se for seg at man kan hente for eksempel hudceller eller blodceller fra en pasient, og så kan man bruke dem til å lage stamceller som har pasientens egne genetiske bakgrunn. Det kan vi se for oss kan brukes til å teste ut legemidler til pasienter. Vi kan også se for oss at det kan brukes i behandling til å erstatte skadet vev eller organer. På sikt kan det også kanskje brukes til å bygge helt nytt vev eller organer til en pasient. Det har vi også snakket mer om i en tidligere episode av Biotekpodden.

Mette

Og den episoden finner du på samme sted som du finner denne. Den handler da om stamceller. Men det høres ganske dramatisk ut, at man kan få en celle eller et minne til å gå helt tilbake til det den var. Men vil cellene kunne bli forvirret? Jeg merker at jeg blir litt forvirret når vi snakker om stamceller og induserte, pluripotente stamceller. Det er mange begreper. Men cellene som gjør dette her, kan de bli forvirret over hva de er?

Stine

Det er det som er veldig viktig. Hvis man skal bruke sånne celler i en medisinsk behandling, for eksempel, er det helt avgjørende at vi klarer å utvikle riktig celletype, og at cellene oppfører seg sånn som de skal etter at de har kommet inn i kroppen. Og én ting som er viktig å være sikker på, er at de ikke endrer identitet etter at de har kommet inn i kroppen. Og én bekymring knyttet til akkurat pluripotente stamceller er nettopp det at de er veldig gode på å dele seg. Og det er en egenskap som de deler med kreftceller. Så en risiko kan være at de kan danne svulster i kroppen. Så før man tar i bruk sånne celler, eller celler som er utviklet fra pluripotente stamceller i medisinsk behandling, må vi være helt sikre på at de er stabile og trygge i kroppen. Det er det forskerne nå jobber med å avklare.

Mette

Er det noen etiske dilemmaer med å bruke de nye mulighetene som kommer med denne typen oppdagelser?

Caroline

Jeg tenker at vi nå jobber med veldig mange ulike teknologier her i Bioteknologirådets sekretariat, og det vi ser ofte er at med alle mulighetene som kommer med ny teknologi, så kommer det også flere etiske dilemmaer. Så ja, jeg vil si det er en rekke. Hvis man bare tenker på det opprinnelige eksperimentet som dannet grunnlaget for for eksempel å klone dyr, det skapte veldig mye debatt på grunn av etikken rundt det å klone et dyr, og potensielt også et menneske, som vi til og med diskuterer veldig mye i dag.

Stine

Ja. Både Gurdon sine eksperimenter og Yamanaka sin metode åpner for helt nye muligheter, og de største etiske dilemmaene handler kanskje ikke så mye om akkurat metoden i seg selv eller selve reprogrammeringen. Det er ikke det som er så kontroversielt, men hva man kan bruke denne kunnskapen og disse metodene til. Gurdon klonet frosk, og som Caroline sier er det igjen grunnlaget for at man nå kan klone pattedyr, inkludert noen av våre nære slektninger, andre primater, som igjen åpner for at det i hvert fall kan være teknisk mulig å klone mennesker med de etiske utfordringene som det medfører. Og så har Yamanaka sin metode åpnet for forskning på strukturer som ligner på både embryo, minihjerner og også muligheten for at vi kanskje på sikt også kan lage kjønnsceller i laboratoriet. Så det åpner også noen helt nye etiske problemstillinger.

Mette

De problemstillingene kommer vi til å følge videre, og det har også blitt diskutert av Bioteknologirådet i forskjellige rådspapirer. Men én ting jeg sitter litt igjen med nå, er at det har kommet en nobelpris i 2012 for to personer som jobbet så langt fra hverandre i tid. Det sier noe om hvordan forskning fungerer, at man bygger videre på hverandres arbeid og bygger stein på stein.

Stine

Det er det som er så spennende. Disse oppdagelsene kan potensielt legge grunnlaget for helt nye oppdagelser langt frem i tid, som vi ikke ser rekkevidden av i dag.

Caroline

Ja, og så synes jeg også det sier litt om fri forskning og grunnforskning, i det at man ikke alltid vet hva den oppdagelsen kan bringe frem for verden og for samfunn når man gjør det eksperimentet. Men det kan ha veldig stor betydning. Så det synes jeg dette er et veldig fint eksempel på, hvor viktig grunnforskning er.

Mette

Med det sier vi takk for denne gang for denne episoden. Tusen takk til Caroline Bianchi Strømme, molekylærbiolog i Bioteknologirådets sekretariat.

Caroline

Tusen takk.

Mette

Og takk til Stine Hufthammer Indrelid, cellebiolog også i Bioteknologirådets sekretariat.

Stine

Takk.

Mette

Mitt navn er Mette Risa. Vi kommer tilbake med en ny episode av Biotekpodden neste måned. På gjenhør da.

[outromelodi]