Donorunnfangedes rettigheter
Stadig flere mennesker får hjelp til å få barn ved hjelp av en egg- eller sæddonor i Norge, men tar vi nok hensyn til barna som blir til med donor?
Det var spørsmålet Bioteknologirådet stilte på vårt åpne møte om donorunnfangedes rettigheter under Arendalsuka. Denne episoden av Biotekpodden er et opptak av dette møtet.
Du får høre:
Petter Frost, direktør i Bioteknologirådet, ønsker velkommen
Anne Marit Ryen, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, snakker om dagens situasjon med:
*Raymond Egge – Leder av Foreningen for donorunnfangede Norge,
*Ayo Wahlberg – Professor i sosialantropologi ved København Universitet og medlem av Etisk Råd Danmark
*Lise Boeck Jakobsen – Leder av foreningen Ønskebarn
Marianne Aasen, leder i Bioteknologirådet, diskuterer veien videre med:
*Kamzy Gunaratnam – Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet
*Inger Noer – Leder av helsepolitisk nettverk, Venstre
Les hele samtalen
Mette Risa, programleder, Biotekpodden
Stadig flere mennesker får hjelp til å få barn ved hjelp av en egg- eller sæddonor. Men tar samfunnet nok hensyn til de som blir til med donor? Det var spørsmålet vi stilte under Arendalsuka. I Norge har vi begrensninger på hvor mange personer én donor kan være opphav til. Men de aller fleste som ble til med donor i Norge, ble til med importert egg eller sæd som også er brukt i mange andre land. Bør det settes en internasjonal grense for hvor mange barn én donor kan bli opphav til? Og bør vi legge til rette for at de som har blitt til med samme donor skal kunne finne hverandre?
[intromelodi]
Mette
Velkommen til Biotekpodden. Denne episoden er et opptak av et åpent møte vi i Bioteknologirådet arrangerte under Arendalsuka med tittelen «Donorunnfangedes rettigheter».
Petter Frost, direktør i Bioteknologirådet
Velkommen til Bioteknologirådet sitt møte om donorunnfangedes rettigheter. Mitt navn er Petter Frost. Jeg er direktør i Bioteknologirådet sitt sekretariat. Stadig flere barn blir til med donerte kjønnsceller, både sæd og egg. Både i Norge og i våre naboland. De aller fleste donerte sædceller, spesielt, som brukes, kommer fra noen få internasjonale sæd- og eggbanker, og mange krysser landegrenser før de blir brukt. I år vil det bli født ti ganger så mange donorunnfangede som det ble for 20 år siden. Den gangen det ble forbudt med anonym sæddonor i Norge. Samtidig gjør slektsskapstester på nett at en rekke donorunnfangede finner ut både at de er donorunnfanget og at de har flere titalls halvsøsken, inkludert fra perioden da sæddonasjon var anonymt, før 2005. I lys av denne utviklingen har Bioteknologirådet i flere ulike vinkler satt søkelyset på donorunnfangedes situasjon. Så i første del av møtet i dag skal seniorrådgiver Anne Marit Ryen lede en samtale med noen spennende gjester som skal belyse situasjonen fra litt ulike vinkler. Og så, i andre del av møtet, skal Marianne Aasen, leder i Bioteknologirådet, høre hva noen av dagens politikere tenker rundt denne situasjonen. Så da gir jeg ordet til deg, Anne Marit.
[applaus]
Anne Marit Ryen
Takk, Petter. Da vil jeg ønske velkommen på scenen Raymond Egge, leder av foreningen for donorunnfangede. Ayo Wahlberg, professor i sosialantropologi ved København Universitet og medlem av Etisk Råd i Danmark. Og Lise Boeck Jacobsen, som er leder av foreningen Ønskebarn. Velkommen.
[applaus]
Anne Marit
Raymond, du oppdaget som voksen at du var donorunnfanget. Hvordan var det for deg?
Raymond Egge
Det kan best beskrives som at det var og er skjellsettende. Det er en situasjon hvor du møter deg selv i døra, men den du møter i døra er plutselig faktisk en annen. Nå har jeg gått i detalj med den historien i en NRK-podkast som er mulig å søke opp, så jeg trenger på en måte ikke å dra hele den litterære historien. Den er fortalt. Men da jeg fikk vite det, var det ganske mange ting som dukket opp igjen fra barndommen av opplevelser og situasjoner som jeg ikke hadde tenkt noe særlig på før, men som plutselig fikk mening og som ble sanne. Som tiåring vet jeg at jeg formulerte tanken at jeg kan ikke stamme fra dette, etter en krangel med faren min. Og den har nok mange hatt. Men så ble den plutselig sann. Så det er jo skjellsettende, og det fortsetter å påvirke meg etter hvert som man får vite mer og møter flere i samme situasjon.
Anne Marit
For du fant frem til donor eller din biologiske far. Hvordan gjorde du det?
Raymond
Da jeg først fant ut av det, så er jeg ikke av typen som er nysgjerrig på slekt eller sånt. Så det ga meg mer en «food for thought». Jeg fikk mye tid til å tenke og reflektere over meg selv og min egen situasjon. Men så møtte jeg andre donorunnfangede, og så fikk vi et møte med den som på den tid var leder for Bioteknologirådet … nå glipper det for meg. Det er i 2018. Men flere av oss møttes, og en av de jeg møtte der var hellig overbevist om at vi var i familie, og anbefalte meg om å ta en kommersiell DNA-test. Så da gjorde jeg det fordi det var spennende å møte nye mennesker. Kanskje jeg plutselig har noen flere søsken? De var allerede ti. Men vi var ikke i familie. Men så er det sånn med disse kommersielle testene at noen av de bruker samme laboratorium, det selges og de er interesserte i at dette skal vokse. Så jeg kunne laste opp mine resultater på en annen tjeneste, og da fikk jeg treff på det som var enten halvbror, onkel eller bestefar, som var litt rart, for det var en mann i 60-årene. Men så viser det seg at hans sønn har tatt test på den tredje tilbyderen og lastet opp sine resultater derfra. Så via via traff jeg på min donors ekte sønn, min halvbror, på hans profil. Men etter litt googling, og siden dette var en profil med en e-postadresse, så sendte jeg av gårde en e-post og spurte: «Kan det hende at du er mitt opphav?» Og så tror jeg det tok 45 minutter, så fikk jeg svar, og det kunne da hende. Så det skjer veldig brått når du først får vite det. Heldigvis av en sånn type nysgjerrig innstilling til livet, som også kan virke genetisk arvelig, så det gikk bra. Det var hyggelig og et spennende møte.
Anne Marit
Og dere har fortsatt kontakt, du og donoren?
Raymond
Ja, vi sender SMS-er og bilder av hans barnebarn og så videre. Og vi har jevnlig kontakt.
Anne Marit
Ja. Men du har ikke bare funnet biologisk far. Du har også funnet flere på dette slektskapstestfirmaet.
Raymond
Ja, det første som dukker opp er at han har fire egne barn. Hvordan skal vi forholde oss til det? Dette er ikke noe han heller egentlig var forberedt på. Så da ble vi enige om at jeg skriver et brev og presenterer meg selv, og så gir han det til sine barn. Og så går det vel tre eller fire år, så dukker det plutselig opp en søster i påsken, som bare hadde tatt testen for gøy. For de hadde vært på en hyttetur og tenkt at det kanskje er noen italienere i slekta eller noe sånt, som ikke hadde noen anelse om det i det hele tatt. Og så hadde jeg sluttet å betale abonnementstjenesten på MyHeritage, for den er ganske dyr. Og da gidder ikke de å sende deg beskjed når det er noe i innboksen der. Så på den hytteturen i påsken satt hun og svettet og lurte på om jeg ikke ville ha kontakt eller noe sånt. Men hun tok mot til seg og tok kontakt. Hun googlet, og siden jeg har vært åpen i media, var hun trygg på at det var greit. Etter fire litt svette dager for henne, fikk vi kontakt. Og rett før sommeren dukker det plutselig opp en ny bror i Fredrikstad, som endrer familiedynamikken helt, for i mellomtiden har det blitt noen onkelbarn i Bodø som også har dukket opp, men ikke så mye kontakt med far der, men nå har så godt som alle plutselig vært på familietreff i Fredrikstad i juni. Så nå er vi åtte. Fire er donors egne, og fire donorunnfangede. Og det kan jo vokse. Basert på det jeg vet og hva donor husker, kan det teoretisk sett være opp mot 50 stykker. Men magefølelsen sier nok at det er 10 til 15. Men vi er ikke nødvendigvis slektsgranskere, for jeg kjenner til grupper som nå er 18. Og det som er typisk for alle de 18, er at de i tidlig alder blir interessert i slektsgranskning. Så de finner ut av det den veien.
Anne Marit
Ja, for det er veldig viktig for mange å finne biologisk opphav og halvsøsken. Vi har hørt lignende historier fra andre i din forening. Vil du si litt om det, at det kan være viktig å finne ut av det her med halvsøsken?
Raymond
Ja, og det er et spørsmål som dukker opp. Hvorfor er det viktig å finne hverandre? Så har jeg slitt litt med å svare på det, for jeg tror jeg har overproblematisert det. For det er så åpenbart for meg hvorfor det er viktig. Det er nesten litt som hvorfor det er viktig å drikke når du er tørst. Vi mennesker er flokkdyr, og vi vokser opp i familiære situasjoner, og alle ritualer vi driver med i omtrent alle kulturer handler om disse slektsbåndene. Og det går ikke an å teoretisere seg ut fra at genetikken og biologien er med å spille inn der. Så når det blir en realitet for deg, oppleves det veldig viktig. Og de relasjonene jeg har med de nye søsknene mine er veldig raskt veldig nære og tillitsfulle, og jeg har ingen kvaler med å si at de er søsken. Det som er rart med å si at de er søsken er at jeg var enebarn i 36 år, så jeg har ikke noen erfaring med det. Så det er rart. Men det emosjonelle er ikke så vanskelig, det å snakke om at det er søsknene mine.
Anne Marit
Men Ayo, det med å bruke slektskapstester er ikke unikt for Raymond og hans halvsøsken?
Ayo Wahlberg
[dansk]
Anne Marit
Foreningen for donorunnfangede har jo løftet det at det er noen donorunnfangede som opplever at de har veldig mange halvsøsken når de tar den typen tester.
Raymond
Ja. Internasjonalt er det noen sjokkhistorier. Netflix lagde jo denne dokumentaren om mannen med 1000 barn, som teoretisk sett godt kan være 3500. Men det skal ikke mye fantasi til for å sette seg inn i at det er vanskelig å forholde seg til. Det er mange kulturer som har storfamilier, men det er måte på. Men jeg er i den pre-2005-situasjonen, hvor vi ikke har rettighetene til å finne donor og sånt. Men det som også var realiteten i Norge på den tiden er at donorene som ble funnet gjerne var rekruttert i nærheten av sykehusene. Og jo mer vi vet at det er en god del av personlighet og interesser og sånt som følger genetisk, og jeg er for eksempel i kontakt med leger rundt omkring på norske sykehus, som har gått videre og forsket, og må gå og se seg selv over skulderen, fordi de kanskje jobber sammen med sitt opphav. Og det er ikke «far-fetched» å tenke seg det. For på 80-tallet var det stort sett leger som ble rekruttert. Og leger som ble utdannet på 80-tallet … altså, skomakerne blir ved sin lest. Og i et system som Norge, hvor de aller fleste reiser inn til studiestedene … selv om man har hatt en idé om at man prøver å spre genetikken og ha kontroll, så trekkes befolkningen til de samme sentrene. Så min søster bodde tre steinkast unna meg i et års tid i Oslo, vi har barn i samme alder og samme interesser. Og frekventerte de samme stedene. Vi hadde ikke møtt hverandre, men hadde vi bodd der litt lenger, så hadde vi garantert gjort det. Så det er en reell bekymring, også i og med at den 1.1. i år, er det forbudt for søskenbarn å gifte seg. Og mine barn kjenner nå min søster sine barn. Det er også mange historier nå nylig om at single mødre, for eksempel, savner noen å ha noen med, finner andre single mødre i samme situasjon som har hatt donorsæd, og så er de søsken i norske småsteder. Der har vi også historier fra andre steder i verden, så det er ikke flertallet, men det skjer.
Anne Marit
Ja, for dette er ikke noe norsk fenomen, Ayo, det at man finner veldig mange halvsøsken. Det skjer også ute i verden.
Ayo
[dansk]
Anne Marit
For det er jo mange som ønsker å ha en relasjon til halvsøsken. Men når man da må forholde seg til så mange, kan det være vanskelig for noen.
Ayo
[dansk]
Anne Marit
Men når den søskenflokken kanskje er 50 til 70 personer, er det kanskje vanskeligere å finne ut av det med relasjoner også.
Ayo
[dansk]
Anne Marit
Ja, for Lise, du representerer Ønskebarn, som er en interesseorganisasjon for ufrivillig barnløse. For det er et veldig stort ønske for mange å få barn.
Lise
Ja, og det tror jeg ikke er noe spesielt for oss som har vært eller er i Ønskebarn. Det er familien som er det naturlige i et samfunn. De fleste vil tenke at det er det som skal skje. Man har et utdanningsløp, man får en utdanning, man får kanskje en kjæreste, jobben, og så går det sin gang, og så skal man selvfølgelig etablere en familie. Så det som er med ufrivillig barnløse er at det som egentlig går helt normalt og greit for de aller fleste, det gjør ikke det for de ufrivillig barnløse. Og det er et sjokk å oppleve. Det er så mange som hvert sjette par som kan omtales som ufrivillig barnløs når man har forsøkt i ett år å få barn, men ikke får det. Og det tallet er man nok i ferd med å tenke at det begynner å bli hvert femte par. I Danmark er man litt nærmere å si det enn det vi gjør her i Norge. Så man ser at infertiliteten av ulike årsaker kan være i ferd med å stige, også den mannlige infertiliteten.
Anne Marit
Kan du si litt om den situasjonen som er for de som har behov for donor av dine medlemmer?
Lise
For de som har behov for donor er det et løp. De fleste starter ikke der. Da har de vært gjennom flere forsøk med assistert befruktning, der man ikke har lyktes med sine egne egg- eller sædceller. Så det å få barn ved hjelp av donor er en veloverveid beslutning. Jeg er selv en av dem, og det er ikke noe du kom til over natten. Og det å tenke på barnet, selv om det for noen som oppdager det brått kan virke at foreldre ikke gjør det, så gjør veldig mange det. De tenker på hvordan barnet skal få det. Hvordan skal man leve med historien sin? Hvilken tilknytning får man? Så alle disse spørsmålene er man opp og i mente før man velger ned at man tenker at man velger å bruke enten en egg- eller sæddonor. Så akkurat de tankene der rommer mye. Det gjelder uansett om man har en medisinsk grunn til at man ikke kan få barn, eller om man er singel mamma eller likekjønnede par.
Anne Marit
Ja, for stadig flere får hjelp til å få barn med assistert befruktning med donor i Norge.
Lise
Ja. Så må vi huske på at det fødes rundt 30 000 barn hvert år, og i 22/23 var det 650 barn som ble født ved donasjon. Bare så vi har tallene med oss.
Anne Marit
Det er langt flere gjennom vanlig IVF.
Lise
Vanlig IVF er det også langt flere som får, og så blir det færre med donasjon. Og igjen, for å få det må du ha en medisinsk begrunnelse. I 2009 utvidet man det i Norge til likekjønnede par, og i 2020 ble det tillatt med eggdonasjon og behandling for single kvinner. Så det var nok ganske mange av disse gruppene som hadde reist ut før den tid. At tallene har steget ganske kraftig i etterkant er nok også at det rett og slett var en lang politisk kamp over flere år før det ble tillatt. Så mange ventet, for de fleste ønsket å gjennomføre dette her i Norge. Det har vært et ønske hos de aller fleste. Det er ikke alle som har ønsket å reise ut. Så det gjorde nok at tallene har hatt en ganske kraftig kurve. Og så er de vel i ferd med å få en viss utflating, så vi vet ikke hva som er normalen. Det kan godt hende at vi er nærmere normalen nå, at det er der det kommer til å ligge. Det vil tiden vise. Det er en del forsinkelser i tallene som gjør at vi ikke helt vet det. Men det kan se ut som at det kanskje har kommet til et nivå.
Anne Marit
Ja. Du var inne på det, Ayo. Hvilken veiledning får mor og far som har fått barn med donor i dag, Lise?
Lise
De skal få en veiledning fra klinikken sin side. Men vi vet også i forhold til at klinikkene også har en plikt til å snakke om blant annet de emosjonelle sidene ved det å gjennomføre assistert befruktning, for det er ganske tøffe tak når det står på. Så vet vi at tiden og kanskje også kunnskapen ikke nødvendigvis strekker så godt til denne veiledningen. Så vi som Ønskebarn ser at det er et stort potensial her. Det er flere elementer. Det er det at det nå finnes forskning som sier en del om hvordan barn født ved donor har det og har hatt det. For de har hatt det ganske lenge i Sverige, så de har en del å vise til. Amerikansk og britisk forskning sier stort sett at det går bra, men ett av kriteriene for at det skal gå bra er som regel at man har visst det. Man får vite det tidlig. Det har vært gjeldende politikk i Norge siden 2005. Så det er en viktig del av det, og så tror jeg også en del av den veiledningen bør handle om at barn, som også Raymond opplever, skal eie sin egen historie. Det tror jeg er viktig. Og da vil det være forskjeller. Da vil det for noen være viktig å kjenne til sitt genetiske opphav. For andre vil det ikke det. Og alle disse vurderingene tror jeg det er fint om er en del av den veiledningen som foreldre skal få. Nå holdt jeg på å si at jeg tror det er en del av veiledningen til oss i samfunnet også. I samfunnsdebatten, for jeg tror den også kan være med og bidra til det bildet av at barn må få eie sin egen historie, og det må bli deres valg hva de velger å gjøre. Så at vi i en samfunnsdebatt ikke bare trekker frem det som er rart og annerledes, men at vi er med på å prøve å normalisere at det faktisk fødes barn ved hjelp av donor i Norge. De fødes inn i en familie. Der får de kanskje sine søsken. De har tanter, onkler og søskenbarn, og så kan det finnes flere sett utenfor der. Men de er altså født inn i en familie. Det er på en måte grunnlaget for barnet. Så de elementene der tenker vi det er viktig at debatten reflekterer, men også veiledningen, ikke minst. Og så har vi gitt noen forslag til Helsedirektoratet på hvordan den veiledningen kan styrkes, for det mener vi er viktig.
Anne Marit
Ayo?
Ayo
[dansk]
Raymond
På det feltet tenker jeg vi er helt enige. Jeg prøver også å være veldig bevisst på at min historie som pre-2005-er ikke nødvendigvis er helt sann i dagens samfunn. Men jeg ser en god del foreldre som vurderer om de skal ha donorer eller som har donorunnfangede barn selv, som også kontakter oss, nettopp fordi de ikke finner noen grunnleggende informasjon om hva de skal si eller hva dette er. For her tror jeg det er den overbygningen i medisinen, hvor du får assistert befruktning. Når du er gravid, er det avkutt, og så går du over i barsel. Og der er ikke det lenger et tema. Så systematisk blir det glemt, og Familievernkontoret og den typen ting har heller ikke fått en kompetanse på det. Så det er den overbygningen der, at vi også få en kunnskap om de sosiale aspektene rundt det, og først og fremst ivareta foreldrene først, for det er foreldrene til de barna. Og det er heller ikke vi motstandere av.
Anne Marit
Og så må vi rekke det siste temaet her, for i dag eksporteres donorsæd og -egg over landegrensene, og det er ikke noen regler for hvor mange barn en donor kan være opphav til. Så Bioteknologirådet og Det etiske råd i Danmark, hvor Ayo er medlem, sammen med kollegaene i Sverige og Finland, har nylig gått sammen om å lage en felles uttalelse hvor dere ber om at man innfører internasjonale begrensninger. Hvorfor er det så viktig, Ayo?
Ayo
[dansk]
Anne Marit
Og Lise, i Norge er det sånn at fire av fem barn som unnfanges ved norske klinikker, de blir til med importert sæd og egg, så det er veldig relevant. Hva tenker dere i Ønskebarn om det?
Lise Boeck Jacobsen
Det er en av grunnene til at vi ønsket at disse behandlingene for single og eggdonasjon skulle bli tillatt i Norge. For da får du mer oversikt. Da er det også lettere å kunne rekruttere norske donorer. Vi har lenge også ivret for nettopp det å kunne snakke åpent om at donasjon finnes og hva det innebærer. Da vil det også være enklere å få tak i de som ønsker å donere. I andre land er det enklere enn det har vist seg å være i Norge. Og så har det også vist seg å være enklere hos de private klinikkene enn det er i det offentlige. Sånne ting må vi finne ut av, sånn at vi får til en økt rekruttering. Og så er det sånn at de som blir benyttet i norsk behandling, må treffe de samme kravene som om de hadde vært en norsk donor. De må skrive under at de er for åpenhet. Så det som det gjør, er at antallet kan bli større. Nå bruker faktisk ikke vi benevnelsen halvsøsken. Vi sier barn unnfanget med samme donor. Grunnen til at vi gjør det er ikke for å være spissfindige, men det er fordi ordet halvsøsken kan indikere noe som ikke nødvendigvis kommer til å finnes. Det kan hende at det finnes, men det er ikke sikkert at det gjør det. Og da tenker vi at man kan finne ut av det, litt som Raymond har beskrevet selv, og så bruker vi et mer nøytralt begrep. Men det å komme frem til en internasjonal aksept og enighet for at dette er noe vi må redusere, er vi for. Vi er selv med i et europeisk nettverk av europeiske pasientorganisasjoner, på samme måte som Ønskebarn, som også jobber for det, for å kunne få det til. Og så må man se hen til om man skal prøve å få de enkelte regelverkene i landene til å lande litt på det samme, for eksempel, ved å inspirere hverandre. Det gjenstår å se hvordan man kan få det, men vi tenker at det er fornuftig.
Anne Marit
Ja. Hva tenker du, Raymond, om internasjonale begrensninger for antall barn?
Raymond
Det er et internasjonalt initiativ overfor FN også, og den er ganske streng, og tar også med seg surrogatifødte. De setter en maks på fem familier, pluss at man ønsker at det skal være åpenhet og mulighet for meningsfulle relasjoner mellom alle parter. Men jeg tror også, litt det samme som Lise sier, at det å sette en begrensning og også det å gi donor rettigheter … for hvis du som donor har rettigheter og vet hva du går inn i, må det være mye enklere å donere, og kjøpe historien om at du er med og hjelper noen andre. Ikke bare at du skal være så frivillig, og så er det der, og så har du ingen kontroll lenger. Så alt vi vet vi er deltakere av, tror jeg er en styrke for alle.
Anne Marit
Nå har vi dessverre gått tomme for tid, men jeg vil bare si tusen takk til Raymond Egge, Ayo Wahlberg og Lise Boeck Jakobsen. Takk.
[applaus]
Anne Marit
Så nå skal vi høre fra de som bestemmer reglene, så da gir jeg ordet videre til Marianne Aasen, som er leder av Bioteknologirådet.
Marianne Aasen
Takk skal du ha, Anne Marit. Vi hjelper stadig flere til å få barn. Men tar vi nok hensyn til barn som blir til? Og bør vi i større grad sikre donorunnfangedes rettigheter? Da har vi med to politikere som skal utdype litt synspunkter på dette. Det er Kamzy Gunaratnam, stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Velkommen.
[applaus]
Marianne
Og så er det Inger Noer som representerer Venstre. Hun er leder for helsepolitisk nettverk i det partiet. Velkommen.
[applaus]
Marianne
Så da starter vi med dette spørsmålet. For politikere har opp gjennom årene åpnet opp for at stadig flere får hjelp til å få barn, og senest nå med enslige som har kunnet få hjelp til det. Men har vi tatt nok hensyn til de barna som blir til? Hva vil dere svare på det? Skal vi begynne med Kamzy, kanskje? Vær så god.
Kamzy Gunaratnam
Det kan vi gjøre. Gitt det vi har hørt i dag, kan man si at det har vi ikke. Men nå har jeg i fjor bidratt til å lande en ny abortlov. For det prinsippet om at kvinner selv bestemmer om de ønsker å bære frem et barn eller ikke, det skal stå seg. På samme måte har vi gjennom historien ønsket at mennesket skal få lov til å få barn på ulike måter, og så har grensene blitt pushet gradvis fordi det er noe samfunnet kan bidra til, dersom det er medisinsk og etisk forsvarlig. Og i denne kampen og den politiske pushingen, kan det være at vi ikke har tatt nok hensyn til barn. Jeg vil si at det har vært etiske diskusjoner hele tiden. Derfor har man ikke duret frem. Men de erfaringene vi hører herfra i dag, viser at dette blir viktig når vi nå evaluerer Bioteknologiloven, og når vi skal følge opp evalueringen når den tid kommer.
Marianne
Hva tenker du, Inger?
Inger Noer
Jeg tenker at Venstre har vært for det regelverket vi har nå, og Venstre har vært ganske tidlig ute med å være for eggdonasjon, donasjon til likekjønnede par og til enslige, men akkurat for dette har ikke Venstre noen ferdig politikk. Og jeg tenker at dette er spørsmål som kaller på en viss ettertenksomhet og ydmykhet. Jeg tror at man må snakke om dette med innestemme, og så tror jeg man må ha åpne ører. Det har vært veldig interessant å høre dere. Jeg har tenkt litt på forhånd på hva jeg har av erfaringer som kan hjelpe meg å reflektere over dette. Jeg kan si det litt fort. Jeg er fastlege, og har ikke egentlig noen pasienter som er donorunnfangede. Men jeg har en del pasienter som er adopterte, og også en del eldre mennesker som er norsk-adopterte. Og det er veldig forskjellig hva folk tenker om det. Noen bryr seg ikke, mens for andre er dette noe som er veldig viktig, og som de tenker mye på. Og så har jeg en bekjent som ble unnfanget etter et ganske flyktig forhold mellom to unge mennesker, der faren forsvant. Etter hvert døde faren, og da fikk hun plutselig vite at hun hadde en halvsøster. Så 55 år gammel var hun plutselig ikke enebarn lenger. Og hennes reaksjon på det var litt sånn som deg. Hun sa: «Så hyggelig det hadde vært å ha den halvsøsteren tidligere». Og så kjenner jeg en venninne av min datter i USA, som har en far som har gjennomgått et kjønnsskifte, som selvfølgelig ikke har egne sædceller, og som er donorunnfanget. Og hun har oppdaget at hun har 60 halvsøsken, og synes det er veldig vanskelig å håndtere og å vite hvordan hun skal leve med det. Så det er vanskelige spørsmål. Nå kan man si at Venstre ikke har noen politikk for dette, men det bør Venstre skaffe seg. For skal dette endres er det politikk som regulerer disse lovene. Så det å finne den rette måten å regulere dette på, tror jeg vi må ha en samtale sammen om.
Marianne
Og det har vi her i Arendal, så det er veldig bra. Da har jeg lyst til å gå videre og spinne litt på at det nå er private slektskapstester som egentlig er de hjelpemidlene de som er berørt har. Nå har Bioteknologirådet enstemmig kommet med en uttalelse hvor vi mener at det skal være en rettighet å få tilgang til hvem som er potensielle søsken. Så gjelder det både Arbeiderpartiet og Venstre, og sikkert også mange partier som ikke er her i dag, at man ikke nødvendigvis har detaljert partiprogram på den typen spørsmål. Men vil dere være enige i det, og er det noe dere kunne tenke dere å ta opp i deres partier? Kamzy?
Kamzy
Hvis jeg bare kan fortsette videre på det at vi ikke har dette her i partiprogrammet, tror jeg også det er en god og fin kutyme i Norge at når noe er under evaluering, så venter vi på den evalueringen. Og det gir også den muligheten til å være her og lytte til dere, blant annet, som en del av den prosessen. Så vi skal ikke kimse av det. For det er også noe med at Norges befolkning som skal stemme på dette og vite om dette skal fortsette eller ikke, skal også være med på den modningsprosessen som flere har hatt på ulike nivåer. Men ja, jeg har enorm sympati for barnets rett til å vite, og levde meg veldig inn når du snakket. Kanskje litt for mye også, for det var litt sånn: «Herregud, hva hvis det var meg?» Det tror jeg flere her gjorde. Så den har jeg veldig sympati for. Uten å konkludere synes jeg at den rettigheten skal stå sterkt. Vi har en norsk tradisjon for at barnets beste er noe som trumfer når vi regulerer og lager lovverk.
Marianne
Inger, er dette noe du synes virker fornuftig å gjøre?
Inger
Ja, det er det. Jeg må bare reflektere litt løpende. Men det er klart at man kan risikere at dette med halvsøsken eller denne personen født av samme donor ikke er klar over at man er donorunnfanget. Og man vet heller ikke om vedkommende ønsker kontakt. Nå gjelder det også for donorer. Men i utgangspunktet er det veldig lett å føle sympati med det behovet for å treffe mennesker som er genetisk halvparten lik seg selv. Det er ikke noe vanskelig å forstå det. Så det er veldig mange gode argumenter for det.
Marianne
Men så er det sånn at politikerne, og dere representerer disse i dag, har vedtatt forbud mot søskenbarnekteskap. Er det ikke sånn at dette aktualiserer denne problemstillingen ytterligere?
Kamzy
Jeg kan svare på det, fordi jeg kjørte den saken i Justiskomiteen. Nå skal det sies at forbudet mot søskenbarnekteskap, for å være helt ærlig, ble aktualisert fordi man så at veldig mange familiegjenforeninger fra enkelte land var arrangert/tvangssøskenbarnekteskap, og dette var rett og slett siste utvei og siste tiltak man måtte bruke, fordi det forebyggingsarbeidet rett og slett ikke fungerte. Og her er det både elementer av vold i nære relasjoner, altså tvang, og helsekonsekvenser når nære slektninger får barn sammen. Så ja, dette aktualiserer temaet. Det var kanskje ikke det jeg tenkte på da jeg frontet saken, men det aktualiserer det i aller høyeste grad. Helsekonsekvensene er vel så viktige i dette tilfellet.
Marianne
Og så er det nasjonale regler i mange land, men når det gjelder eksport av kjønnsceller er det mindre regulert. Og som dere hørte har de nordiske landenes etiske råd og bioteknologiråd gått sammen om å henstille til Nordisk Råd og Europarådet ønsker om at man tar opp denne problemstillingen og legger begrensninger internasjonalt. Og da er spørsmålet direkte til dere, og da begynner jeg med deg, Inger. Er dette noe dere kunne tenke dere å ta opp i internasjonale fora hvor Norge er representert?
Inger
Ja, det tenker jeg er veldig enkelt. Vi har en lovgivning i Norge som vi har vedtatt og som vi synes er bra. Og det er ingen grunn til at vi ikke da skal tenke at det også bør gjelde internasjonalt. Spesielt fordi at 80 prosent er importert, så blir det nesten helt meningsløst å ha en nasjonal lovgivning når vi har så stor lekkasje til andre regimer. Så det synes jeg er ganske åpenbart.
Kamzy
Ja.
Marianne
Kamzy?
Kamzy
Jeg er helt enig, og det er sjeldent at Norge stiller seg avvikende i forhold til det nordiske broderskapet.
Marianne
Ja. Men vi trenger initiativ, for vi har dyttet litt på det og kommet med den uttalelsen, og henstilt det. Dere står jo på hver deres side av det som er blokkene i norsk politikk. Er dette noe dere virkelig vil foreslå i Stortinget? Tar dere hansken? Nå sitter ikke du på Stortinget. Kamzy kommer antakeligvis inn. Det er vel nesten sikkert at du kommer inn på Stortinget, for du er på Oslos liste. Er dette noe du kunne tenke deg å foreslå i Stortinget?
Kamzy
Ja. Hvis dette her også er konklusjonen i den endelige sluttrapporten fra evalueringen, og med den dialogen vi har med de nordiske landene, er det ganske naturlig med en eller annen form for regulering. Det vi har til felles som parti er at vi er ganske progressive, men også har troen på regulering i sin beste form. Så en eller annen form for regulering må det være. Ellers får vi kommersielle aktører som tyter inn der de offentlige ikke tar ansvar.
Marianne
Og Venstre?
Inger
Jeg er enig i dette. Det er klart at dette er et felt hvor terrenget løper litt foran kartet, hvor det har skjedd veldig mye på grunn av disse kommersielle DNA-testene, og hvor reguleringen løper litt etter, eller går litt langsomt etter. Så jeg tenker at det for Venstre kan være veldig aktuelt å ta opp dette.
Marianne
Og da er tiden vår ute. Da takker jeg dere så hjertelig for at dere kom, for dette vedtas av politikere, og jeg setter veldig pris på dere som bidro til å aktualisere debatten før disse svarte. Og så takker jeg alle som har kommet hit i ettermiddag og hørt på dette viktige temaet for mange mennesker. Tusen takk.
[applaus]
[outromelodi]