Kreftens genetikk
Kreftceller er seg selv nok. De gjør som de vil, uten å ta hensyn til andre celler. De lager sine egne nye blodårer, deler seg uten begrensning og invaderer resten av kroppen. Ikke vil de dø heller. Men hva er det som skjer inne i celler som gjør at de blir til kreftceller? Og hva kan kunnskap om kreftcellenes genetikk brukes til?
Biotekpodden har besøk av professor Stian Knappskog fra Haukeland Universitetssykehus og Universitetet i Bergen og lege Eirik Joakim Tranvåg, seniorrådgiver i Bioteknologirådet.
Programleder: Mette Risa, kommunikasjonssjef i Bioteknologirådet.
Les hele samtalen
Mette Risa, programleder, Biotekpodden
Tenk deg at du sitter med et gruppearbeid hvor alle skal bidra med forskjellige oppgaver for å lage et best mulig endelig produkt. Så kommer det en ny person i gruppen som ikke gidder å lytte til andre, som ikke respekterer deling av oppgavene og ikke gjør sin del, og som i tillegg snakker over alle andre i diskusjoner. Litt sånn er det i kroppen når kreftceller utvikler seg. Men hva er det som skjer i cellene når de blir kreftceller? Og hvordan kan vi bruke kunnskap om kreftceller i behandling og forebygging av kreft?
[intromelodi]
Mette
Velkommen til Biotekpodden. I denne episoden om kreftens genetikk skal vi snakke om kreft, kreftceller og genetikken i kreftcellene og utvikling av kreft. Og for å snakke om dette har jeg i dag med meg Stian Knappskog, professor ved Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen. Velkommen.
Stian Knappskog
Hei, hei. Takk for at jeg fikk komme.
Mette
Og jeg har med meg lege Eirik Joakim Tranvåg, min kollega som er seniorrådgiver i Bioteknologirådet. Velkommen.
Eirik Joakim Tranvåg
Takk, Mette.
Mette
Og mitt navn er Mette Risa. Eirik, vi begynner med deg for å få litt grunnleggende bakgrunn her. Jeg har allerede nevnt ord som celler, genetikk og gener. Hvordan er det egentlig vi mennesker er bygget opp?
Eirik
Kroppen vår består av 30 billioner celler. Og 30 billioner celler er det samme som 3000 milliarder celler. Det er ufattelig mange celler, som på mange måter er ganske like i oppbygningen, men som utøver helt ulike funksjoner i kroppen, som gjør at kroppen blir til kroppen vår. En av de tingene som er felles, er at i kjernen av nesten alle disse cellene ligger DNA. Og DNA er arvestoffet vårt. Det er en oppskriftsbok eller en instruksjonsbok som forteller de ulike cellene hvordan de skal være. Og den boka er skrevet med fire bokstaver. A, C, G og T. Og til sammen er det over tre milliarder sånne bokstaver, som egentlig er kjemiske basepar, og de gir oppskriften til 21 000 forskjellige gener. Og selv om alle cellene har den samme boka i kjernen, er det ulike kapitler som er relevante for ulike celletyper, og det er det som gjør at noen celler ender opp som hjerneceller og andre som muskelceller, for eksempel.
Mette
Noen av disse cellene som vi har i kroppen, de kan utvikle seg til å bli kreftceller. Men hva er egentlig kreft?
Eirik
Man kan svare på det spørsmålet på veldig mange forskjellige måter. Det er en veldig kompleks og fascinerende sykdom. På Norges samfunnsnivå er det en sykdom som rammer omtrent 38 000 mennesker hvert år. Litt flere menn enn kvinner. Veldig mange flere eldre enn yngre, og så er det heldigvis sånn at flere overlever enn de som dør av sykdommen. På cellenivå er kreft celler som er ute av kontroll. Kroppen er ufattelig fint justert, og samspillet mellom billioner celler deler man opp i organer, vev og ulike funksjoner, og alle sammen samarbeider til det beste for organismen, for kroppen, så den skal fungere godt som en helhet. Og du nevnte gruppearbeid. Det går an å se på kroppen som en stor by, Mexico City eller Tokyo, som må ha masse forskjellige funksjoner på plass for at byen skal gå rundt. Du må ha renovasjon, avløp, energi, holde orden, planlegging, og alt må koordineres. Og sånn er kroppen. Det er veldig mange ulike celletyper som jobber sammen. Og her kommer kreftcellene inn, som heller enn samarbeidsvillige, god dialog med naboen, forholder seg til offentlige etater, så kjører de sitt eget løp. De deler seg som de vil, de går ikke av med pensjon når det er på tide å pensjonere seg. De rydder ikke opp etter seg. De lager sine egne forsyningskjeder helt på siden av det som er det vanlige veinettet og avløpsnettet, og de invaderer andre nabolag og trenger seg inn der de ikke hører hjemme. Så de lager trøbbel i byen.
Mette
Og Stian Knappskog, du er ekspert på kreftceller og kreftens genetikk. Men hva er det som gjør at vanlige kroppsceller som vi alle har i dag, blir til kreftceller?
Stian
Hvis vi ser på det genetiske i kreftcellene, er det nesten bare fantasien som setter grenser for hva som kan gå galt. Når vi gjør analyse av disse kreftcellene, finner man mange tusen forskjellige genfeil som har skjedd underveis i løpet av utviklingen fra en normal celle til kreftcelle. Og det er disse fire byggesteinene, A, T, C og G, som veldig ofte blir byttet ut. Det er den vanligste formen for genfeil, at en A for eksempel blir til en C der det ikke skulle vært en C. Eller at en T blir til en A, eller en ren baseendring som vi kaller det. Men det er bare det vi ser oftest og det som folk er mest vant til å tenke på som mutasjoner. Det er masse andre ting som går galt i kreftceller også, dessverre. DNA-molekylet er en lang tråd som av og til bare knekker opp i ulike biter. Og når cellene prøver å reparere det, så blir gjerne feil ender limt sammen, sånn at man har store strukturer og store gen som gjerne blir knekt og limt sammen med et annet gen, og så havner de på helt feil plass i arvematerialet. Så mange sånne ting ser vi også når vi analyserer kreftceller. Og rare ting som vi aldri hadde forutsett eller greid å tenke på før vi faktisk analyserer en tilfeldig pasient der vi ser et eller annet nytt fenomen. Så det er veldig masse rart i DNA-molekylet og genene som går galt i kreftceller.
Mette
Men ofte når vi snakker om mutasjoner eller genfeil hos individer, vil du ofte si at da vil det individet eller cellene dø ut fordi det viser seg at det ikke er egnet lenger. Men det skjer ikke med kreftcellene.
Stian
Nei, ikke de vi analyserer når vi har en pasient med en diagnose, men da tenker jeg litt på samme måte som man ser i generell biologi i evolusjonen av ulike arter og sånt. Vi ser det som har overlevd, men det er sannsynligvis masse rare genfeil som har oppstått i løpet av historien som vi ikke ser, fordi arter har dødd ut underveis. Og det er litt sånn det sannsynligvis er med kreftceller også. Det er sannsynligvis et vilt kaos av veldig mange genfeil som skjer underveis i utviklingen av en kreftsvulst. Men de cellene som får de rareste genfeilene og som ikke har noen fordel av dem, dør kanskje. Kanskje gjør de ingenting, kanskje blir de bare sittende helt stille og sove. Kanskje blir de spist av immunforsvaret vårt. Men det er sannsynligvis mange kreftceller som er forsvunnet underveis. Når vi tar en prøve som vi analyserer, så ser man på en måte bare de som har overlevd.
Mette
Vi ser ofte avisoverskrifter som sier at dette og dette skal du ikke gjøre. Det kan gjøre at du kan få kreft. Blant annet er det advarsler om at vi ikke skal bruke for mye solarium, og vi skal ikke røyke, men hva er det med den typen aktiviteter som forårsaker mutasjoner eller som gjør at det øker risikoen?
Stian
Noe av det begynner vi å vite veldig mye om. Noe vet vi litt om. Noe tror vi at vi vet, og noe vet vi at vi ikke vet, så det er hele spekteret her. Men for å ta de mest ekstreme som du snakker om, med røyking og UV-lys, så er det en del ting vi ser når vi analyserer genene, og da er vi nede på det biokjemiske nivået. Disse basene vi snakker om er biokjemiske strukturer. Det er biokjemiske molekyler som kan ta skade av kjemikalier eller fysisk påvirkning av et eller annet slag. Og da vet vi veldig godt at hvis du for eksempel setter ultrafiolett stråling, UV-lys, på DNA-molekylet, skader man ofte disse C-ene. Og når cellene prøver å dele seg etterpå, og å replikere seg som vi sier, blir de skadde C-ene ofte til T i stedet. Så hvis man har én enkeltendring, er det vanskelig å si noe sikkert. Men i en kreftsvulst finner man mange tusen, og da kan man sette opp et mønster. Hva er de vanligste genendringene? Hva er de vanligste påvirkningene som har skjedd her? Og da kan vi si veldig tydelig om en celle for eksempel har vært utsatt for ultrafiolett lys eller ikke. Og da er det at vi kan knytte det veldig tett til krefttyper. Tar vi for eksempel føflekkreft og analyserer cellene fra det, ser vi den ultrafiolette mutasjonsprofilen, som jeg snakket om, veldig tydelig. Så det er veldig lett å identifisere at her har vi en føflekkreftsvulst som har hatt sin opprinnelige skade fra ultrafiolett lys fra sola. Og så har vi en helt annen profil der det er veldig mange C-er som blir ødelagt og gjort om til A. Har vi den profilen veldig tydelig, passer det veldig fint med kjemisk påvirkning av en del stoffer vi kaller benzopyren-forbindelser. Det er forbindelser det finnes mye av i tobakk, så den profilen ser vi veldig tydelig i lungekreft. Så når vi analyserer en lungekreftpasient, ser vi rett og slett at genene er skadet av tobakk. Og så er det en del profiler vi tror vi kan identifisere til en eller annen form for livsstil eller påvirkning, men UV-lys og tobakk er kanskje de aller sterkeste som vi vet mest om.
Eirik
Det er litt interessant, for det er vel ikke sånn at alle mutasjoner skaper kreft. Så hvis jeg skal bake en kake, og en P blir til en B, så blir vel kaka rimelig bra. Men hvis en desiliter blir til en liter, så blir det kliss i systemet. Så en C til en G kan skje, men av og til skaper det kreft.
Stian
Ja. Det er veldig viktig. Og det er veldig viktig å ha med seg, kanskje spesielt for sånne som meg, som jobber med dette i dagen, for vi ser på tusenvis av sånne genendringer. De fleste er nøytrale i et evolusjonsperspektiv, at de ikke gir cellene noen fordel eller ulempe. De er litt passive mutasjoner som bare skjer og som er der. Men av de mange tusen i kreftcellene, er det kanskje en håndfull, et sted mellom 5 og 30 genendringer som faktisk gjør at cellene blir ondartede, og som driver kreftveksten fremover. Så det å identifisere de virkelig farlige mutasjonene som virkelig gjør kreftcellene til kreftceller, og å skille dem fra alt det andre som nesten er litt støy, det er en egen business som vi jobber mye med og som ofte er forferdelig vanskelig.
Mette
Men rent praktisk, går du da inn og henter ut celler fra en pasient sin kreftsvulst, for eksempel, og så blir de satt inn i sekvenseringsmaskin? Eller hvordan gjør dere det?
Stian
Ja, det er egentlig det vi gjør. Vi tar det vi kaller biopsier på sykehusspråk, små vevsprøver, fra kreftsvulsten. Dette kan enten være gjort under en operasjon, for mange pasienter blir operert for kreft, men også gjerne før operasjonen ved at man gjør en ekstra minioperasjon, eller at man bruker en nål og stikker for å ta en sånn liten sylinderprøve. Så tar vi vevsprøven til laboratoriet, isolerer ut DNA-molekylene derfra, og så bestemmer vi sekvensen av disse baseparene i hele det materialet. Da kan vi kartlegge hele arvematerialet i kreftcellene. Og så er det litt teknisk vanskelig. Vi slipper ikke så billig unna, for som mennesker er vi forskjellige. Hvis vi hadde tatt friske celler fra oss tre som sitter her nå, hadde vi også sett mange forskjeller. Og det er ikke sikkert at vi skulle definert det som mutasjoner. Jeg tror ikke vi i dagligtale skulle kalt noen av oss tre for mutanter. Så det vi ofte gjør er at vi tar en normal vevsprøve i tillegg, og for å spare pasienter for litt ubehag og smerte, tar vi gjerne bare en blodprøve som er enkelt å få tak i, og så gjør vi en tilsvarende analyse på den. Da har vi pasientens normaltilstand, det normale, friske genmaterialet i den blodprøven, og så tar vi alt vi finner i kreftsvulsten og filtrerer mot blodprøven, sånn at vi kan sitte igjen med de mutasjonene som er unike for kreftcellene. Da har vi det som er kreftunikt for den pasienten. Så vi må alltid gjøre en dobbel analyse av både friske celler og av kreftceller fra samme pasient.
Mette
Dette høres ganske avansert, tidkrevende og kanskje litt utstyrskrevende ut også. For ti år siden holdt man ikke på med dette?
Stian
Nei. Det er helt riktig. For ti år siden, eller kanskje 12 til 13 år siden, bestemte vi oss for at vi måtte i gang med dette i kreftmiljøet her i Bergen. Og da var det egentlig ingen som gjorde dette i Norge. Så jeg reiste til England for å lære. Jobbet i England et år for å lære om den typen analyser og ta teknologien tilbake til Bergen. Og de siste 10 til 15 årene har det vært en enorm revolusjon innenfor dette arbeidet. Det er veldig mange grupper over hele verden som har begynt å jobbe med den typen teknologi, og det er en storskala kartlegging. Og det er i stor grad teknologidrevet. Teknologien var veldig dyr til å begynne med, og fremdeles er den nok ganske dyr, men den har i alle fall blitt billigere med årene. Så dette er ting som blir mer og mer tilgjengelig. Og på sikt tenker jeg at dette kommer til å bli en standardanalyse som kreftpasienter kommer til å få. Per i dag er det mest innenfor forskningsstudier og kliniske studier at en sånn fullskala analyse blir tilbudt. Men den er på vei inn i rutinen i helsevesenet også, så det kommer nok til å komme i ganske nær fremtid.
Mette
Dere ser ikke bare på genetikken heller. Dere ser også på det som kalles epigenetikk, og på hvilke gener som er slått av eller på. Det er enda mer avansert igjen. Hvordan finner dere ut av det, og hva finner dere ut?
Stian
Epigenetikk er på en måte et ekstra informasjonslag som ligger oppå disse genene. Epigenetikk handler om at genene rett og slett kan være slått av når de ikke skal være slått av, eller de kan være slått på når de ikke skal være slått på, uten at det nødvendigvis er en feil i DNA-molekylet eller en baseparendring. Så genet kan se helt perfekt ut. Alle C-ene skal være C, A er A og så videre, men det er noe som skjer i av-og-på-bryteren som har låst seg i feil posisjon. Rent biokjemisk er dette ofte ting vi plukker opp ved å se på små metylgrupper. Vi kaller det for metylering av DNA, og det er ofte C-ene i DNA som får en sånn metylgruppe klistret på seg. Og da tolker cellene det ofte som at når en sånn av/på-bryter har metylgruppe på seg, så skal genet ikke uttrykkes eller brukes. Dette analyserer vi også i laboratoriet. Veldig kort fortalt gjør vi en kjemisk modifisering av DNA. Vi bruker et fancy stoff som vi kaller bisulfitt, som gjør at alle C-er blir tvangsmutert til å bli T-er, kjemisk i laben. Men de C-ene som har en sånn metylgruppe på seg, de er motstandsdyktige mot den endringen. Så hvis vi først gjør den endringen, og så sekvenserer vi, så kan vi se at alle plasser der det var C som nå har blitt til T, har vært umetylert i utgangspunktet, mens alle C-ene som har overlevd behandlingen vi har gjort, var metylert i utgangspunktet. Så sånn kan vi lese hvilke gener som er slått av eller på ved hjelp av epigenetikk.
Eirik
Det med epigenetikk er sentralt i normalfungerende celler. Det er med på å skille en muskelcelle fra en hjernecelle. Så må du gjøre det samme igjen for friskt vev hos pasienten, og så sammenligne med kreft, eller hvordan vet du at epigenetikken er sykdomsgivende eller bare normal?
Stian
Vanligvis analyserer vi egentlig bare kreftceller på den måten. Det vi gjør da er at vi går litt mer målrettet til verks, og så har vi våre favorittgener. Vi har noen hundre gener vi vet er viktige i kreft. Noen er pro-kreftgener som vi ønsker å holde kontroll på. Noen er anti-kreftgener som vi ønsker å opprettholde uttrykkelsen av. Og så vet vi at av/på-knappen i en frisk celle skal være påskrudd for gen A, men avskrudd for gen B, og så kan vi på en måte se hva som er tilstanden i disse kreftcellene og hva som egentlig har gått galt. Som regel er det reparasjonsgener, anti-kreftgener, som av og til blir slått av med feil metylering, at metyleringsmaskineriet er litt for aktivt. Så det er ofte det vi ser etter. Men nå og kanskje i årene som kommer, kommer det nok til å bli en del fokus på det motsatte gener. Gener som normalt sett skal være låst ned og bundet fast i cellene, men som blir sluppet løs i kreftceller. Og det handler av og til om litt viruselementer. Alle mennesker har rester av gamle retro-virus og sånt, som ligger i arvematerialet vårt. Og det skal være låst ned sånn at cellene skal ha kontroll på dem. Men det vi ser i kreftceller er ofte at sånne virus blir sluppet fri, nettopp fordi denne epigenetikken kommer ut av kontroll. Og så er det sånn at de genene som skulle vært låst ned, de blir plutselig tatt i bruk, og så begynner viruset å hoppe rundt i kreftcellene. Så det begynner vi å vite en del om nå, og jeg tror vi kommer til å bruke mye tid på å studere den typen ting i fremtiden også.
Mette
Nå har vi snakket litt om mutasjoner og epigenetiske endringer. Men noen kreftformer, da snakker vi om at det er medfødt eller arvelig, og at man har dette utgangspunktet allerede før man er født. Kan dere se forskjell på dette når dere studerer det, eller hvordan vet dere hvilken type det er?
Stian
I noen tilfeller kan vi se det veldig tydelig. Når vi finner mutasjoner i hele arvematerialet i alle cellene i kroppen til en pasient, så kan vi av og til si at den er så farlig at her er det ganske garantert at den varianten har forårsaket kreften. Men ofte er det litt diffust. Det er ikke så veldig mange genvarianter der vi kan si det sikkert, men vi kan si noe om genvarianter som er farlige på den måten at de øker risikoen ganske mye. Det kan være varianter som øker risikoen med én prosent, 50 prosent eller 70 prosent. Men på individnivå er det likevel vanskelig å si at det var den mutasjonen som gjorde at det ble kreft. Det eneste vi kan si er at den har økt risikoen i en viss grad. Så jeg tenker at det er veldig få pasienter der vi med sikkerhet kan si at det er arv som gjør at man har fått kreft. Og på motsatt side av skalaen er det veldig få pasienter der vi med 100 prosent sikkerhet kan si at det er miljø, eller livsstilpåvirkning og sånt. Det er helt ekstreme tilfeller hvis man har blitt utsatt for massiv radioaktiv stråling eller et eller annet sånt. For de aller fleste pasienter befinner man seg en eller annen plass imellom, der det er en viss komponent av arvematerialet man har med seg, og en viss komponent av livsstil. Men ratioen for hvor mye som har «skylden», er ofte veldig vanskelig å beregne. Men i praktisk språk, for å bruke det litt historisk, er det kanskje tre til fem prosent av krefttilfellene der man ser at det er en tung arvelig komponent, med et litt avansert språk.
Mette
Og når dere studerer genetikken ved forskjellige kreftsvulster eller kreftformer, har dere funnet likheter eller forskjeller mellom forskjellige krefttyper som dere ikke var forberedt på?
Stian
Ja. Det begynner å dukke opp litt sånne ting, og vi er vant til å tenke på kreft definert ut fra hva slags organ de har oppstått i. Og det er definitivt fremdeles den viktigste faktoren for å bestemme behandling, for eksempel. Men det begynner å poppe opp litt molekylære likheter, at vi ser sånne mutasjonsprofiler som jeg snakket om i stad. Det er ulike krefttyper som har lignende profiler. For eksempel en subgruppe av brystkreft har ofte en lik profil som en spesiell subgruppe av eggstokkreft. Og det er sånne ting som man egentlig ikke forstår helt. Men det likheten består i er at det er noen av de samme molekylære mekanismene som gjør at det har blitt kreft i de organene. Og så er det noen lignende medikamenttyper som vil fungere i de to krefttypene, men ikke i andre krefttyper. Så det er en del sånne likheter som begynner å komme opp. Men som sagt, vi er vel fremdeles der at det viktigste for å bestemme behandling, for eksempel, er hvilket organ kreften oppsto i i utgangspunktet.
Mette
Hvordan er det at det dere finner ut om kreftens genetikk påvirker hvilken behandling dere velger å bruke?
Stian
Noen ting er ganske direkte. Noen ting er at man har én mutasjon som gjør at ett enzym blir hyperaktivt. Og så har man funnet medikamenter som blokkerer det enzymet. Og da kan man hindre at det enzymet er hyperaktivt i en kreftsvulst, og så fungerer det ganske effektivt basert på én enkeltmutasjon. De andre eksemplene som begynner å komme mer og mer nå, er at man ser på disse mutasjonsprofilene igjen, og sånne mutasjonssignaturer, og så kan man si noe om at her er det en eller annen reparasjonsmekanisme i cellene som er defekt, og som gjør at vi kanskje kan ta ut noen andre reparasjonsmekanismer i tillegg, og dermed skade cellene så mye at de går til grunne. Så det er på en måte ikke at man prøver å reparere det som gjør at det blir til kreftceller, men man prøver heller å forsterke det for å ødelegge cellene helt fullstendig. Så det krever ganske mye molekylær innsikt å designe medikamenter og finne sånne mønstre for å kunne kjøre kreftcellene helt i dørken og få dem til å dø fordi man tar ut flere funksjoner eller de samme som de allerede har defekte. Men jeg tror dette bare er begynnelsen. Vi har en del konsepter nå som er på vei til å sige inn i klinisk bruk. Men jeg tenker at fremtiden i veldig stor grad vil være basert på den typen medikamenter.
Eirik
For det du beskriver nå er persontilpasset medisin, og det første eksemplet er vel det som begynner å nærme seg ganske vanlig behandling for vanlige pasienter i dag, mens det du forteller om etterpå med mutasjonsprofiler og sånt, er litt lenger frem i tid?
Stian
Ja, det er litt lenger frem i tid. Den profilen vi snakket om i stad som vi ser er likt i noen subgrupper av subgrupper av brystkreft og eggstokkreft, har allerede et medikament som passer til den profilen. Men det er litt «proof of concept», på godt norsk. Det er det første som virkelig er tatt i bruk med det konseptet. Men jeg tror fremtiden ligger mye der. Men det krever at man gjør ganske storskala genanalyse på forhånd, for å bestemme hvilken behandling som er mest effektiv for en gitt pasient. Så det henger litt sammen med teknologiutvikling også. Vi må ha både tid og kompetanse og penger til å gjøre avanserte analyser for å kunne muliggjøre bruken av nye og moderne medikamenter. Men jeg tror dette definitivt er fremtiden. For som du sier, det handler om persontilpasning. At vi gjør en genanalyse for å naile hva som er det beste medikamentet for å ta akkurat denne kreftsvulsten.
Mette
Hvor mange pasienter er det som får nytte av dette i dag? Finnes det behandling, eller snakker vi fremdeles kliniske studier eller hva vi ønsker å gjøre, eller er det pasienter som får behandling som er så persontilpasset per i dag at det er akkurat din svulst?
Stian
Til dels er det det med mindre genpaneler. Vi analyserer et lite antall gener for å finne mulige mål. Det er allerede implementert i rutinene i behandling for en del krefttyper. Men det store volumet er det som vil komme i årene som kommer, og det som vi ser nå som er på vei inn i kliniske studier. Det er sånn at kliniske studier ofte er et brekkjern for å få til nye ting. Og mange pasienter har veldig nytte av å være med i kliniske studier, for da får man tilgang til de mest moderne medikamentene og konseptene. Så det er mange ting som foregår, både internasjonalt, men også her i Norge, som nå er på vei til å bane vei til å få nye typer tester og nye typer medikamenter inn i rutinebehandlingen.
Mette
Er det sånn at i en kreftsvulst, så vil alle kreftcellene ha samme type mutasjoner?
Stian
Nei, det er det ikke. Og det er en del av hodepinen her. For vi kan alltids greie å ta kverken på noen kreftceller, men det hjelper ikke hvis det er mange som står igjen. Og det vi ser har blitt en egen gren innenfor kreftforskningen som vi også hos oss har jobbet ganske mye med. Det er det å se på det vi kaller subklonalitet, altså hvilke subgrupper av kreftceller som finnes i en svulst. Og det er ofte forbasket mangfoldig. Og det er grunnlaget for at det ofte er vanskelig å behandle også. For hvis vi finner en mutasjon, så kan vi si at den er til stede i kreftsvulsten. Men hvis det er bare ti prosent av kreftcellene som har den mutasjonen, er det ikke sikkert at det hjelper å rette et medikament mot den mutasjonen, fordi 90 prosent av kreftcellene da vil gå fri. Så mangfoldet og heterogeniteten i en kreftsvulst er ofte vanskelig å håndtere. For man gir et medikament, og så ser man etter en stund at det er andre subgrupper av kreftceller som har overlevd, for de tålte dette medikamentet helt glimrende. Så det er en hodepine som vi jobber med. Og de aller fleste kreftsvulster er mangfoldige. Det er veldig sjeldent at alle celler har samme mutasjon.
Mette
Men hvis vi gjør det litt ekstra folkelig her. Hvis du har en kanon som virker, burde man ikke like gjerne bare skyte spurven med kanonen, selv om du treffer litt bredt?
Stian
Jo, og de kanonene er på mange måter de gammeldagse cellegiftbehandlingene, som man har brukt over mange tiår. Da tar man alle celler, i hovedsak celler som deles fort, som blir rammet hardest av cellegift. Og det er derfor man får disse synlige bivirkningene med hårtap og sånt, fordi man angriper celler som deler seg fort. Men vi ønsker egentlig å gå litt vekk fra det, nettopp på grunn av alvorlige bivirkninger. Vi har såpass god kreftbehandling nå, i alle fall i Norge og lignende land, at store tall av pasienter blir helbredet og lever lange, gode liv etter at de er blitt behandlet for kreft. Men da er det også viktig at vi prøver å behandle dem såpass skånsomt at de faktisk har et godt liv etter kreftsykdommen. Og disse cellegiftbehandlingene som vi har holdt på med i mange tiår, de er ofte ganske harde. Det gir en del bivirkninger, både akutt mens man står på behandlingen, og det gir også langtidseffekter som vi ønsker å komme vekk fra. Så å skyte alt med kanonene, som du sier, lar seg gjøre, men det har ofte store bivirkninger. Så vi ønsker å være mer snikskytteraktig og treffe presist akkurat på kreftcellene, for å spare pasientene for bivirkninger.
Mette
I dag kan vi også lage noe som heter organoider, som vi både har skrevet en del om i GENialt, og snakket litt om i podkast også, der du lager miniversjoner av forskjellige organer. Du kan lage minihjerner, minilever og andre organer, der du kan studere hvordan de utvikler seg og sånt. Er det noe man gjør med kreftceller også? Kan man lage mini-kreftsvulster?
Stian
Ja. Det gjør man. Og det er en veldig fin måte å studere hvordan kreftcellene oppfører seg på, i en litt mer tredimensjonal struktur, som ligner litt mer på virkeligheten enn å studere bare enkeltceller. Veldig mange gode data og mange gode studier som kommer ut av å studere enkeltceller også, men dette med organoider gir en ekstra dimensjon, for man kan se litt hvordan kreftcellene interagerer med naboene og hvordan de oppfører seg som et kollektiv. Men det har også sine begrensninger, for det er fremdeles et slags kunstig organ. Det er fremdeles et slags kunstig miljø disse organoidene lever i. De representerer ikke kroppen helt og fullt. Og kanskje spesielt nå i disse tider der vi har hatt et ganske fint momentum eller en fin utvikling innenfor dette med immunterapi, så er det veldig mange organoidemodellsystemer vi bruker i laben som ikke har noe immunsystem rundt seg, og som derfor gjør at en del av disse nye immunterapiene er veldig vanskelige å studere. Det må nesten gjøres i hele leveren og organismer for å få det til å representere virkeligheten.
Mette
Da må du forklare. Hva er egentlig immunterapi?
Stian
Immunterapi er en samlesekk. Det er en betegnelse på mange ulike typer behandlinger der fellesnevneren er at man bruker kroppens eget immunforsvar til å angripe kreftcellene. Dette skjer naturlig i veldig stor grad. Immunforsvaret vårt er nok flinkt til å rydde unna farlige celler hele tiden, men i en etablert kreftsykdom bruker man immunterapi for å hjelpe immunforsvaret til å angripe kreftcellene. Det som er det mest vanlige nå, og som har hatt stor suksess for mange krefttyper, er det vi kaller «immune checkpoint»-inhibitorer, på et litt fint språk. Det handler om at en del kreftceller greier å stikke ut molekyler som er bremseklosser for immuncellene. Så kreftcellene holder på en måte oppe et flagg som sier «ikke spis meg» til immuncellene. Og så tar immuncellene dette for god fisk og går forbi. Og en del av disse nye medikamentene som vi bruker nå, blokkerer dette molekylet. De blokkerer dette «ikke spis meg»-flagget. Så når kreftcellene holder opp det flagget, så kommer medikamentene og dekker til flagget, og så kan immuncellene bare spise kreftcellene direkte. Så det er det mest vanlige, og som er i bruk nå. Spesielt i føflekkreft, men også i en del andre krefttyper begynner dette å bli mer og mer suksessfullt. Men det er også andre typer immunterapi, som CAR-T-teknologien, som også har fått veldig mye oppmerksomhet de siste årene, der man rett og slett tar immuncellene fra pasienten, og så gjør man en genetisk modifisering av dem og setter dem inn igjen, sånn at de er flinkere til å angripe kreftceller.
Mette
Men hvis vi går litt tilbake til dette med selve kreftcellenes genetikk, det dere finner ut nå og fremover, kan dere bruke det til å finne ut hvordan vi kan unngå disse mutasjonene eller unngå de epigenetiske endringene som gjør at kreftceller utvikler seg?
Stian
Ja. Det tror jeg absolutt, og jeg er veldig optimist på det. Når vi gjør den typen genanalyse, prøver vi alltid å ha to ting i hodet samtidig. Det ene er hva vi kan finne ut for å få bedre behandling, og det andre er akkurat det du tar opp nå, hva vi kan gjøre for å forhindre at kreften oppstår i utgangspunktet. Mange av disse avtrykkene, disse mutasjonsprofilene og sånt som jeg snakket om tidligere, der har vi sterke mistanker om hva som gjør at en del av de mutasjonsprofilene oppstår, og i den grad kan knyttes til livsstil eller miljøforurensning av stoffer vi omgir oss med i det moderne samfunnet vi lever i. Da er veien kort til å komme med anbefalinger om hva man bør gjøre personlig med sin livsstil for å unngå kreft, hva vi som samfunn bør gjøre for å regulere for eksempel utslipp av forurensning av stoff A, B eller C, avhengig av hvordan dette innvirker på genetikken i kreftceller som vi kan plukke opp nå. Så jeg er veldig optimist med tanke på fremtiden, at vi sannsynligvis kan finne ut mange av de farlige tingene vi omgir oss med, og så prøve å redusere eksponeringen for de tingene i samfunnet.
Mette
Så ved å studere genetikken til kreftceller, kan du finne mer egnet behandling per i dag, men også kanskje finne ut mer om hva som øker risikoen for kreft. Men hva er det som er viktig for at dere skal komme videre i den forskningen dere holder på med nå?
Stian
Jeg tror vi som forskere nå har et veldig momentum på å gjøre disse analysene i hele verden, så jeg tror det er en veldig optimisme i forskningsverdenen. Vi har mange gode ideer, tror vi i hvert fall selv, som vi har lyst til å jobbe med. Men rent praktisk i det daglige er det ressurser som er mangelvare. Vi opplever budsjettkutt på universiteter og sykehus og sånt, som gjør at det er økonomisk vanskelig å gjøre disse tingene. Mange av analysene vi gjør er veldig, veldig dyre. Det koster mye penger å gjøre denne typen studier. Så det er kanskje det mest praktiske problemet. Og så er det ofte et problem i utlandet, at det er litt tungrodd å få rekruttert nok pasienter og sånt. I Norge er det veldig gode holdninger blant pasientene, synes jeg. Pasienter er veldig flinke og positive til å stille opp på forskning. Men vi sitter med et populasjonsproblem. Vi er et lite land. Det er bare fem millioner innbyggere her, så vi mangler ofte litt statistisk styrke til å gjøre store studier. Så selv om vi synes vi selv har gode ideer i Norge, må vi ofte gjøre litt foreløpige studier, og så må vi gjerne overlate det til store europeiske land å gjøre bekreftelsesstudier på at tingene faktisk er riktige i større populasjoner også.
Mette
Men dere er altså helt avhengige av at faktiske kreftpasienter er villige til å være med og la sine kreftsvulster bli studert?
Stian
Absolutt. Alt vi gjør er prisgitt at pasienter har lyst til å stille opp. Og vi er veldig takknemlige for at pasienter har lyst til å være med på forskningsprosjektene våre. Jeg tenker at de nye ideene som kommer, og som vi som forskere faktisk tør å ta ut i en klinisk studie og sette i sving, det er ofte ganske gjennomtenkte ting som er ganske sikkert, og som gjør at de pasientene som er med får det aller nyeste og den aller beste typen behandling. Så jeg tror pasientene tjener på å være med i en klinisk studie. Da får de det mest moderne som er mulig å få. Men av og til ber vi pasienter om å avgi en ekstra vevsprøve, for eksempel, som kan være ubehagelig og kanskje smertefullt av og til. Så det er av og til at vi må be dem om å gjøre et offer også, for å få være med i en studie. Så det er ikke gitt at alle pasienter er med. Men som sagt, i Norge opplever vi at vi har en veldig god holdning til forskning fra pasienter. Vi opplever at pasienter har lyst til å bidra, selv i studier der de ser at de kanskje ikke har noe nytte av det selv, men kanskje deres barn eller barnebarn vil ha nytte av at de var med i en forskningsstudie. Så jeg opplever at det er veldig gode holdninger, og vi som forskere er selvfølgelig veldig glade for det.
Mette
Da tror jeg vi skal sette strek for denne episoden om kreftens genetikk. Tusen takk for at du var med i dag, Stian Knappskog, professor ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssykehus.
Stian
Takk for at jeg fikk komme.
Mette
Og tusen takk til deg, lege Eirik Joakim Tranvåg, som er seniorrådgiver i Bioteknologirådet.
Eirik
Takk.
Mette
Vi i Bioteknologirådet kommer tilbake med en ny episode av Biotekpodden neste måned. På gjenhør.
[outromelodi]