Kveik – ein bevaringsverdig norsk genressurs

Kveik, ein gjærsopp som truleg har vore brukt til å bryggje øl på Vestlandet i over 1000 år, har fått status som bevaringsverdig genressurs i Noreg. Men kva er eigentleg kveik? Og korleis har molekylærbiolog og genetikar Hans Geir Eiken (Nibio) og historikar Atle Ove Martinussen (Vestnorsk Kulturakademi) arbeidd for å kartleggje genetikken og historia til denne mikroorganismen? Det får du lære meir om i denne episoden av Biotekpodden.

Programleiar: Mette Risa

Foto: Svein Isungsæt Støve/Bioteknologirådet

 

Les hele samtalen

Mette Risa, programleder, Biotekpodden

For første gang har en mikroorganisme, gjærsoppen kveik, fått status som bevaringsverdig genressurs i Norge. Men hva er egentlig kveik? Hvorfor er kveik bevaringsverdig, og hvordan har man jobbet for å finne ut av dette?

[intromelodi]

Mette

Velkommen til Biotekpodden. Mitt navn er Mette Risa, og med meg i studio i dag har jeg Hans Geir Eiken, molekylærbiolog, genetiker og seniorforsker ved Nibio, Norsk institutt for bioøkonomi. Velkommen.

Hans Geir Eiken

Takk.

Mette

Jeg har også med meg Atle Ove Martinussen, historiker og daglig leder av Vestnorsk kulturakademi. Velkommen.

Atle Ove Martinussen

Takk skal du ha.

Mette

Kveik er et ord som er godt kjent blant ølbryggere, både i inn- og utland, og det er nok også en del øldrikkere som kjenner til det. Men for de fleste av de som lytter til oss, tror jeg vi trenger litt nærmere forklaring. Så vi begynner med det rent biologiske først, Hans Geir. Jeg sa at kveik er en mikroorganisme og en gjærsopp, men hva betyr egentlig det? Hva er kveik?

Hans Geir

Kveik er en gjærsopp, den aller enkleste eukariote, og den hører til arten Saccharomyces cerevisiae. Det som er «baker’s yeast» eller bakegjær er den vanlige gjæren vi er vant til. Men det man fant ut er spesielt for kveik, var at kveikgjæren utgjorde en egen genetisk gruppe eller «cluster» innenfor denne arten. Og det er det vi blant annet har forsket på, ved hjelp av genomikk og bioinformatikk.

Mette

Men kan jeg se kveik?

Hans Geir

Ja, du kan se gjæren synlig når den gror i laboratoriet og i ølbrygging, og du kan også stryke gjæren ut på agarskåler og vekstskåler, og se hvordan kolonier av gjæren vokser. Og så kan du se den i mikroskopet som encellet gjær, eller det man kaller «budding yeast». Den vil dele seg vegetativt. Den deler seg bare på to, og så blir det to nye, og så videre. Så i denne typen sopp er kjønnet formering omtrent ikke-eksisterende, og det er vegetativ formering. Det har med domestiseringsnivået, og det gjelder all ølgjær. Men kveik er en egen gruppe innenfor arten Saccharomyces cerevisiae. Det er kanskje verdt å merke seg at det er mange arter med Saccharomyces og mange arter gjær som også fermenterer alkohol. For eksempel Saccharomyces pombe i Afrika, som brukes til å lage hirseøl, og Saccharomyces bayanus som brukes en del i Europa til ølbrygging, men det er altså en egen gruppe.

Mette

Så må vi over til det enda litt større. Atle Ove Martinussen, du er historiker. Hva er kveik i historisk sammenheng?

Atle Ove

Hvis du går tilbake til middelalderen, var kveik et lim i samfunnet. Det ble brukt til rituell øldrikking, og når du skulle kjøpe eiendom ble avtalen avsluttet med å drikke øl, så det var mange sammenhenger i samfunnet. Og vi tenker om kveiken at den kanskje kan gå tilbake til når landbruket begynte på vestlandet, som er for 4000–5000 år siden. Vi har ikke helt bevist det. Men når kornet kom, så kom også ølbryggingen. Og det er noe vi må forske mer på for å finne ut av. Men per i dag er det i hvert fall helt sikkert at den er over 1100 år, og da er vi tilbake i vikingtiden. Da var den i bruk både som påbud. Du måtte brygge etter kristenretten fra 1024, og det var en måte å kristne landet på, at det var lettere å få de gamle hedenske skikkene inn i en religiøs sammenheng, og da kom disse lovene. Du måtte brygge to ganger i året. Det ene var sambæringsøl, allehelgensdag, 1. november, da tre bønder skulle brygge øl sammen. Det var til ære for innhøstingen, den grøden du hadde fått, og da skulle du drikke det til ære for Kristus og Maria. Men før det drakk de til Odin. Og så skulle du brygge til jul, og julefeiringen flyttet kristendommen fra januar og ned til 24. desember, og på samme måte skulle det feires til Kristus’ ære. Men før var det til Odin. Og det het «å drikke inn jóla». Og «jól» er aliaset til Odin. Han har over 200 alias, og ett av dem er Jólnir. Og du drikker til ære for Jólnir. De våget ikke å gjøre noe med det da de innførte kristendommen. Men det som var med loven var at hvis du ikke brygget, kunne du faktisk miste gården din. Først fikk du bøter til kirken og kongen tre ganger. Og hvis du fremdeles ikke ville brygge øl, tok de gården fra deg, og så ble du landsforvist. Men hvis du sa at du gjerne ville døpe deg, så slapp du det hele. Men da måtte du begynne å brygge igjen. Og det som gjelder rent historisk med julebryggingen og bryggingen til jul, var at det skulle være innenfor familien. Det var ikke et sambæringsøl. Da var det innenfor familien, og da skulle du brygge vekten av mannen og kona i malt. Så var de spinkle og tynne, ble det lite øl. Men var de godt i stand, fikk de mye øl til jul. Så ølet var utrolig viktig i samfunnet, både når det gjaldt dåp, innvielse til voksenlivet, bryllup og gravferd. Så egentlig var det mye viktigere enn vi egentlig er klare over.

Mette

Når vi snakker om kveik, snakker vi gjerne om vestlandet og om Vest-Norge. Vet vi noe om det ble brukt i andre deler av Norge, eller hadde de andre typer ølgjær?

Atle Ove

Det vi vet er det vi har forsket på, og kveiken vi har samlet inn har sitt utspring fra Sunnmøre, Hornindal, Nordfjordeid, Sogn, Hardanger og Voss. Ingen andre steder har vi funnet det foreløpig. Der kan gjerne du si litt også, Hans Geir, for det er i hvert fall det som er grunnstammen, og der finnes den i dag.

Hans Geir

Ja. Vi har testet gjær som er brukt i gårdsbrygging og tradisjonsbrygging fra andre deler, fra Øst-Norge og fra Trøndelag. Det er ikke kveikgjær. De går som regel i gruppen ølgjær eller vanlig brødgjær. Så vi har ikke funnet det, men vi har også undersøkt mange historiske prøver. Jeg går ut fra at vi skal snakke litt om det. Hos noen av disse historiske prøvene tilbake til 1700-tallet har vi også funnet kveikgjær, men på vestlandet. Så vi vet ikke, og det er veldig spesielt at kveikgjær er endemisk og regionsbestemt til indre vestland. Og vi finner den heller ikke andre steder andre steder i verden. Det har vært undersøkt kanskje nesten 2000 ulike genomer fra Saccharomyces cerevisiae, denne gjæren. Og ingen av dem er like kveikgjær-gruppen. Så den er unik for indre vestland, og vi har nå cirka 50 ulike typer som vi har samlet inn i genressursprosjektet, som er et prosjekt vi har jobbet med siden 2023.

Mette

I min ungdom og kanskje også i deres ungdom, jeg tror ikke vi er så veldig langt unna hverandre, så var det et helt annet utvalg med øl. Du gikk og kjøpte en øl, og så fikk du det de hadde. Og det har vært en veldig oppblomstring av forskjellige typer øl, mange forskjellige typer å brygge på, mange flere av de bittesmå bryggeriene som lager sine egne ting, og kveik har blitt populært og folkeliggjort samtidig som dette har skjedd. Men det er en ganske spesiell type. Den har noen egenskaper som gjør at den er ganske annerledes enn andre typer gjær.

Atle Ove

Ja, den har det. For det første tåler den veldig høy temperatur. Du kan brygge og gjære ølet på 135 og 140 grader. Det går fort, den er utgjæret på cirka 48 timer. Den gir tropiske fruktsmaker, så det er et veldig fruktig øl. I dag er kveiken spredt ut i verden, og gjennom ulike gjærlaboratorier som selger gjær over natten. Og hvis du kjenner til denne «social beer drinking»-appen som heter Untappd, der sjekket jeg i går, og nå er det registrert 4531 øl som er brygget med kveik. Kveiken har nådd ut til utrolig mange, men de vet ikke hvordan den smaker i Norge.

Hans Geir

Her kan vi legge til at i vårt prosjekt, så har vi gått tilbake til kilden. Så vi har reist rundt på indre vestland og tilbake til den enkelte gård og den enkelte tradisjonsbrygger, der vi har fått dokumentasjon på at dette er en gjær som har vært holdt i familien i generasjoner, og da har vi fått den originale. Så vi har prøvd å gå tilbake til den originale. Så det er ingen av disse som kommer fra noen kommersielle firmaer, og det tror jeg har vært veldig viktig i prosjektet. Så det betyr at kveikbanken på Voss og på Nibio sitter med 50 originalkulturer. Og så har vi isolert enkeltkulturer fra dem som vi har genomsekvensert. Det er på ulike måter, og det kommer vi kanskje tilbake til.

Mette

Ja, vi skal snakke litt mer om det. Men Atle, før vi begynte å spille inn, har du fortalt meg at du en gang gjorde en feil da du hadde et kveikforedrag. Hva var det?

Atle Ove

Ja, jeg gjorde en kjempetabbe. Jeg hadde foredrag oppe i Valdres for UNESCO-instruktører fra hele Norden. Jeg er også utdannet som UNESCO-instruktør i den immaterielle kulturarvskonvensjonen, og jeg syntes jeg hadde gitt veldig gode opplysninger ut, og folk så fornøyde ut. Men så var det én som rakk opp neven, og så sier han: «Jeg har en veldig alvorlig kritikk mot det du nå har presentert». Og det jeg presenterte var kveik til UNESCO. Det skal vi snakke om litt senere. Og jeg tenkte: «Hva er det du nå har sagt som ikke stemmer?» Jeg ble litt nervøs, og så sier han: «Hør. Du må aldri mer komme og holde et foredrag uten at du har med deg smaksprøver». Og jeg var så enig med ham. Så derfor har jeg tatt med meg smaksprøver. Selv om dette ikke er et foredrag, men en podcast, så har jeg en liten flaske her med øl. Det er spissøl, og spissølet brygger du etter du har laget kokeølet. Da koker du ny vørter på eineren, og så tar du restsødmen av malten, mesken, og så tar du den nye einerlågen og koker det på nytt igjen, og får et spissøl som er svakere enn kokeølet. Det var det de lagde om sommeren og ga til slåttefolket. Dette spissølet er brygget 3.10.25, for bare noen måneder siden, og den er brygget med en kveik som er over hundre år gammel, som vi har vekt til live igjen, fra Geiranger. Så nå skal vi skjenke i. Du slipper ikke unna du heller?

Mette

Nei, det håper jeg ikke.

Atle Ove

Nei, du gjør ikke det. Og da begynner vi. Hans Geir, du får en liten. Det er tidlig på dagen, så det blir bare en liten smak.

Hans Geir

Ja, det går fint.

Mette

Og dette er altså øl som er brygget på den tradisjonelle metoden, sant? Dette er bryggehus og eldhus?

Atle Ove

Dette er brygget i eldhus med åpen ild, kopperkjel og med einer og malt. Så da sier jeg skål.

Mette

Skål.

Hans Geir

Ja. Hva synes du det smakte?

Mette

Jeg kjenner det med de tropiske smakene. Det er veldig mye mer fruktig enn det jeg er vant til.

Hans Geir

Ja. Du vil jo kjenne noe fra eineren også.

Atle Ove

Ja, einersmaken.

Hans Geir

Den er litt sitrusaktig. Så det er mange ting som gir smak til ølet, men her bidrar også gjæren med … som har genene for … og med lukt. Både aromatiske og esteriske forbindelser. Det er ikke helt uutforsket. Det er veldig få av disse kveiktypene som har vært studert ned til enkeltgennivå, og hvilke fenotyper de egentlig lager. Så det er et prosjekt vi ønsker å gå videre. Selv om det er enkelte bryggerier som har adressert den kveiken vi har fått fatt i, så har vi ikke oversikt over smaksvariantene på de 50 vi har. Men de enkelte bryggerne rundt i landet forteller oss at ting smaker forskjellig fra de ulike, om de bruker den kveiken eller en annen kveik.

Atle Ove

Det er ulike smaker, og hvis du kjenner godt etter, kjenner du litt røyksmak. Det er etter at du har kokt den over åpen ild. Da får du også litt av den røyksmaken. Men det er einer og kveik som smaker mest. Og så ble det også brukt humle. I dette er det brukt litt tysk humle, men også litt norsk humle. For humledyrkingen er noe de har begynt å ta opp igjen nå. Tilbake i middelalderen var det påbud om å ha humlegård. Og hvis du stjal humle, ble du straffet hardt. Det viser bare hvor viktig kveikølet var.

Mette

Nå har dere holdt på med dette prosjektet i ganske lang tid, og denne som er 100 år gammel, hvordan fant dere den?

Hans Geir

Denne er fra midtre Sunnmøre, og der var det slutt på tradisjonen med brygging. Kanskje på grunn av vekkelse eller andre ting, men i hvert fall var det slik at på denne gården hadde det ikke vært brygget på to generasjoner. Men det var et stort gjæringskar der. En gile på kanskje 300 liter som lå oppe på låveloftet. Og den krøp vi inn i og prøvde å ta historiske prøver av, men så viste det seg at den hadde vært tettet med en bomullstråd mellom stavene en gang. Da fikk vi dratt ut litt av den bomullstråden, klippet den av og tatt den med på en steril måte tilbake til laboratoriet, og så satte vi i gang laboratoriedyrking av denne. Og jammen fikk vi ikke liv i gjæren. Og deretter ble den testet i brygging. Men vi ønsker å verifisere dette funnet enda bedre, med molekylære metoder og også å studere flere historiske prøver fra det samme historiske objektet. Så dette blir en oppfølging, men det er veldig interessant at vi kan brygge med en ting som har [utydelig]. For vi har DNA-sekvensert den, og det er ingen tvil om at dette er en ekte kveik.

Mette

Så det vi har smakt på nå, det er faktisk gjær som har vært lagret på en bomullstråd fra en kjele som ikke er brukt på over 100 år. Det er ganske unikt.

Atle Ove

Det er unikt.

Hans Geir

Ja, det overrasket også oss at det er mulig. Men vi ser at i tørket tilstand er det muligheter. Vi har også fått til dette fra en hestehårs gjærkrans. Den var kanskje 50 år. Der klarte vi å pirke av gjær, og den var fra Hardanger.

Mette

Men den tror jeg at jeg har hørt om. Hvordan fant dere den?

Atle Ove

Det er faktisk en interessant historie. Jeg så en film på NRK om ølbrygging, der opptakene var gjort i 72 eller 73 hos den siste bryggeren i Kinsarvik som heter Torstein Hus. Han var nærmere 90 år da han brygget, og i og med at vi var på leting etter kveik, da jeg så det, tenkte jeg at jeg må høre med de som er på gården i dag. Så jeg sporet opp sønnen hans. Han var på gamlehjem, og han var like gammel nå som faren var da han brygget i 72, så han var også nærmere 90. Han var på gamlehjem, og så sa han: «Du må ringe til dattera mi, for hun har overtatt gården». Jeg ringte inn til dem, og mannen tok den. Så sa jeg: «Finnes det noe etter Torstein Hus, fra bryggingen?» Han mente det var ingenting, men sønnen hans, han på gamlehjemmet, hadde sagt til meg at det skulle vært flettet hestehår i kjelleren med en trering rundt, som faren hadde brukt i bryggingen når han skulle gjære. Og så sa han at han skulle lete etter den. Og så gikk det noen dager, så sa han at han hadde funnet noe flettet hestehår i en ring som ligger i kjelleren. Da ringte jeg sporenstreks til Hans Geir, sa at vi må av gårde og se hva det er for noe. Vi dro opp på gården, og kom opp der, og da hadde han lagt den hestehårskransen ute på en stol utenfor døra. Og vi så disse små partiklene som vi tenkte måtte være gjær. Det var noen rester. For Torstein Hus hadde ikke dyppet den i gjæren. Det pleide de å gjøre, å dyppe den i gjæren og henge den opp til tørk til neste gang de skulle brygge. Det hadde han ikke gjort, så det var bare noen små partikler. Vi tok den med ned på Nibio sitt laboratorium i Lofthus, og pirket ut disse små partiklene, og så ble de lagt til dyrking på laboratoriet. Så gikk det noen dager der også, og så fikk vi beskjed om at de hadde fått liv i det. Og det interessante der er at du faktisk nå har fått til liv igjen kveiken som ble brukt der inne på 70-tallet og som ikke har vært brygget etterpå. Nå skal Vestlands kulturakademi i samarbeid med Bygdekvinnelaget i Kinsarvik få til kurs til våren og få ungdommene med og begynne å brygge igjen, og se om vi kan få liv igjen i den ølbryggertradisjonen. Så det er et lite eventyr, vil jeg si.

Hans Geir

Ja, et moderne folkeeventyr.

Mette

Ja, og det er litt sånn som de som reiste langs fjorder og inn i daler for å samle eventyr eller samle nynorske ord, så har dere samlet gammel kveik.

Atle Ove

Ja, vi går i Jørgen Moe sine fotspor.

Mette

Når dere da finner den hesteårskransen og finner ut at her er det kanskje noe, hvordan er det du faktisk vekker det til liv igjen?

Hans Geir

Det er vanlige laboratoriemetoder for å gro gjær. Så vi starter gjerne med å bløte opp gammel tørket gjær i vann, sånn at den trekker til seg vann igjen. Og så tilsetter vi et laboratoriemedium som består av gjærekstrakt, pepton og dekstrose. Optimale vekstforhold. Og så dyrker vi, og da kan det hende at dyrkingen pågår … De som er veldig friske kommer etter et døgn, og da står den på kraftig risting i en inkubator. Vi opplever også at det kan gå både to og tre døgn før den våkner opp til live. Og hvis den gjør det, kan dette brukes direkte og settes over i en vørter, og så settes det i gang en ølkultur. Men det vi gjør molekylærbiologisk er at vi går videre. For ved DNA-sekvensering kan vi ikke sekvensere direkte på en blanding av mange gjærceller oppi en kultur. Det vil få et vanskelig resultat. Så vi er nødt til å isolere enkeltkolonier. Så da stryker vi det ut på skåler. To ganger stryker vi det ut på skåler på en agar som er selektiv, som også inneholder litt antibiotika for å unngå vekst fra bakterier. Det gjør forresten dette mediet også, sånn at vi unngår konkurranse fra vanlige bakterier og mikroorganismer. Og så plukker vi de enkeltkoloniene, og så renser vi DNA. Da har vi to metoder for å rense DNA. Én for å rense store fragmenter av DNA, med moderne langlesings-DNA-sekvensering, og så har vi en vanlig med nestegenerasjonssekvensering, med korte fragmenter. Dette er veletablert sekvenseringsteknologi, og vi har en infrastruktur for det i Norge. Det har vi også for det neste settet for store lagringsdatabaser og bioinformatikk. Men for bioinformatikken er vi veldig heldige at vi er her i Bergen, for her ligger Institutt for informatikk i Universitetet i Bergen, som har en stor avdeling for bioinformatikk, CBU, og de kom inn i dette prosjektet da vi begynte å få mange kveiktyper. Og Michael Dondrup som ikke er her i dag, har vært den viktigste bioinformatikeren i dette arbeidet, som har klart å lage det fylogenetiske treet, altså evolusjonsberegninger og molekylære klokker på disse gjærtypene, som er en del av prioriteringene i prosjektet.

Mette

Så han har bygget slektstreet for kveiken. Hva er det han har funnet frem til?

Hans Geir

Han viser, som andre for så vidt har vist før oss, at kveik er en egen gruppe. Men det vi oppdaget da vi drev med disse analysene, var at roten på denne kveik-gruppen gikk et stykke tilbake. Så den gikk bakom vanlig ølgjær, europeisk ølgjær, som man antar har siste felles opphav, som vi snakker om i genetikk, mellom 1400 til 1600. Det er engelsk, tysk og belgisk ølgjær. Mens denne kveikgjæren gikk lenger bak. Men ikke så langt bak som sakegjær fra Japan, som er beregnet til å gå 4000 år tilbake. Så et sted der imellom viste slektstreet at vi hadde kveikgjæren i evolusjonshistorien. Og det var litt spennende, fordi det tidligere var sagt at dette var en type ølgjær. Og det kan vi si at det ikke er. Det har et annet opphav, og det gjør det enda mer interessant at den kun finnes i Norge. Men samtidig er ikke dette helt vanlig slektsforskning. Vi snakker om en mikroorganisme som på én brygging eller én oppdyrking til mikrobiologi, så går det kanskje ti generasjoner, og da blir også mutasjonraten deretter. Så vi kan ikke sammenligne det med slektsforskning på mennesker. Så det vil være en del mutasjoner og en del variasjon hos gjæren. Men det vi tenker er ett av mysteriene, er hvordan denne gjæren har klart å holde så godt på egenskapene. Nå er kanskje ikke det typisk for gjær, men det vi tenker der er at bryggerne opp gjennom tidene … for hvis denne gjæren går så langt tilbake som 1100 år som det fylogenetiske treet kan se ut som, så har vi den levende i dag. Da har de kanskje brygget annethvert år de siste 1000 årene, på Voss, i Eidsdal, Geiranger og Grodås. Så det er et oppsiktsvekkende resultat i seg selv, og det gjør dette prosjektet så fascinerende, at vi kanskje jobber med noe så gammelt.

Atle Ove

Det som det også viser, er at vi kanskje sitter med den eldste handlingsbårne kunnskapen knyttet til ølbrygging i Vest-Europa. I hvert fall i Norge og Norden. Så dette er levende kulturarv som er ført over fra generasjon til generasjon i hvert fall i 1100 år, og sannsynligvis enda lenger tilbake. Så det er en utrolig spennende organisme. Og at de har klart å holde den i livet, og har brukt den kontinuerlig. Det med lovgivning har også vært med å hjelpe også. Jeg kan fortelle en liten historie. Den loven kom sånn cirka i 1024. Og i 1274 kom landsloven til Magnus Lagabøte. Der står det ingenting om påbud på dyrking av øl. Men på slutten av 70-tallet var jeg inne i Hardanger og samlet inn kunnskap og registrerte gjenstander på kulturgeografisk registrering, og da traff jeg en mann som drev og brygget. Og så sa jeg til han: «Hvorfor brygger du?» Så sa han: «Vet du ikke det? Hvis ikke jeg brygger til jul, så kan jeg miste gården». Og jeg hadde ikke hjerte til å si til han at i 1274 står det ingenting om at du må brygge. Så jeg lot ham bare leve i den troen at han skulle fortsette å brygge. Og det tror jeg gjelder hele indre vestland, at den loven har vært så sterk at den har blitt overført fra generasjon til generasjon, og er en av grunnene til at det fremdeles pågår brygging i dette området.

Mette

En annen ting som dere fortalte litt om, er at disse analysene av kveiken også har vist noe om hvordan kveiken har blitt brukt, og hvor den har blitt brukt i enkeltområder. For det er forskjellige kveikstammer lenger sør på vestlandet enn det er lenger nord på vestlandet. Kan du si litt om det?

Hans Geir

Vi ser ut fra genetiske analyser nå at det er en sammenheng mellom geografisk opphav og genetisk profil eller genetisk «cluster, altså familie. Så det er en konstatering på at det har vært relativt stabilt. Men samtidig er det også en delingskultur. Så innenfor områdene ser vi at det er stort slektsskap mellom de ulike gårdene, for de har tydeligvis byttet opp gjennom tidene. Så vi har mange familier av kveik, og noen er ganske nære, så det har nok vært byttet ganske mye mellom gårder i nyere tid også. Og denne såkalte slektsforskningen er interessant, for ofte stemmer historiene godt overens med det som kveikeierne forteller oss. Vi har ett eksempel, og det var dette med en vossing som giftet seg i Nordfjordeid, og så brygget han til eget bryllup. Dette er nå tilbake til rett etter krigen, og der skulle det være en kveik han hadde brygget til sitt eget bryllup. Atle snakket med datteren, og da tenkte vi at vi kommer til å reise opp til Nordfjordeid, og så vil vi få en vossakveik der, en som er i slekt med Voss. Men da sa datteren: «Nei, sånn var det ikke. Han kunne brygge da han kom, men han gikk til naboen eller ut i Nordfjordeid og fikk en Nordfjordeid-kveik. Og så gjorde vi DNA-sekvensering, og ja, det stemte. Det var ikke en vossakveik. Det var en Nordfjordeid-kveik. Så sterk er den geografiske tilknytningen, at vi klarer å skille mellom de ulike hvor de egentlig kommer fra. Så alle de 50 er satt inn i et sånt system. Vi har analysert hele genomet og bruker all variasjonen i genomet for å analysere dette.

Mette

Har dere funnet alle?

Atle Ove

Jeg får stadig vekk henvendelser fra folk som sier: «Jeg tror jeg har funnet en kveik». Og det er da i områder som vi ikke har undersøkt og ikke samlet inn. Senest i går fikk Hans Geir tre kveiker som hadde kommet inn, som vi ikke har registrert før, så jeg tror vi har funnet veldig mange, over 50 nå, men det kommer til å komme flere. Det er når ordet sprer seg, og så begynner folk å lete i gamle ting, og så finner de en kveikkrans, en kveikstokk, og så er det noe på et glass. Vi kommer til å få inn mer, men jeg tror at vi har fått inn hovedmengden. Men det kommer nok til å komme mer.

Hans Geir

Ja. Ut fra de undersøkelsene du har gjort, og det som også har vært gjort av andre … for det er også festivaler her. Blant annet Norsk Kornølfestival og sånne plasser der det ryktes hvem som har kveik, og der vi også har byttet både øl og kveik. Så vi har søkt alle kildene vi har hatt så langt, men det slår oss litt at det er et mellomrom eller et skille her. Det er indre Sunnmøre som er ett tyngdepunkt, og så har vi veldig lite fra det som var gamle Sogn og Fjordane. Vi har fra Lærdal, men den ser ut til å være ganske lik vossakveiken. Veldig mange fra Voss, og så dukker det stadig opp noen nye fra Hardanger.

Mette

Men nå har dere funnet disse 50, og litt à la det frøhvelvet på Svalbard, har vi nå to kveikhvelv. Det er ett hos Nibio og ett hos Vestnorsk kulturakademi. Men hva skjer videre nå? Skal de bare ligge i fryseren og kose seg?

Atle Ove

Kveikbanken som er etablert på Vestnorsk kulturakademi på Voss, den har vært under oppbygging. Vi åpnet den i fjor, og senest i går var vi og fylte opp banken med ti nye kveiker. Meningen er at alle kveikene skal komme dit, og så skal jeg ha cirka ti eksemplarer hver. Og hvis bryggere vil prøve disse kveikene, vil vi dyrke dem opp, og så kan vi ha testbrygging med de ulike kveikene. Så vi får se hva som skjer videre. Men det viktigste er at vi nå har sikret de originale kveikene, sånn at de ikke forsvinner. Og det samme er det med frøhvelvet på Svalbard. Vi sikrer den genetiske ressursen. Og nå har vi fått et nasjonalt ansvar for å holde den ved like, ta vare på den og bruke den.

Mette

Men du nevnte UNESCO i sted, og immateriell kulturarv. Hva dreier det seg om?

Atle Ove

Det dreier seg om at vi nå faktisk endelig har fått penger til å kunne skrive en søknad om å få hjemmebrygging av øl med kveik inn på UNESCOs representative liste. Det vil si som immateriell kulturarv. Og får vi det til, vil det bli kjent i hele verden at kveiken kommer fra indre vestland. Det er en norsk genressurs, og det vil gi Norge eierskap til den immaterielle kulturarven når det gjelder ølbrygging med kveik.

Mette

Det er litt det samme som vi har fått for bunad og en rekke andre kulturtradisjoner og mattradisjoner fra andre land inn på den listen?

Atle Ove

Ja, det er en status. Det er akkurat som fetaosten i Hellas. Alle i hele verden vet at den kommer fra Hellas. Og det kan gi grobunn for verdiskaping i forhold til reiselivet, at du har den statusen. Så det blir spennende å se. Når du skal søke, så kan ikke jeg som representant for akademiet søke UNESCO. Jeg må lage søknaden, sende den til kulturdepartementet, og så vil de som sitter der gå gjennom den, så får jeg den tilbake og må gjøre mer, og til slutt avgjør staten om de vil søke om å få denne innskrevet på listen. Det er kun statsparten som kan gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det.

Mette

Men her har du de opprinnelige eierne av kveiken med på laget?

Atle Ove

Det er det aller viktigste når du skal søke om å få noe inn på listene til UNESCO, at det er forvalterne og brukerne av den kulturarven som skal være med og bestemme. Så vi har tett samarbeid med bryggermiljøene og bryggerne. Og de er enige i at dette kan akademiet gjøre på vegne av det fellesskapet.

Hans Geir

Men her er det en veldig interessant ting, og det er at dette er den første mikroorganismen som er en genressurs i Norge og sannsynligvis en av de første i Europa også. Den er ikke en som du ser, så her er vi avhengige av DNA-undersøkelsene. Og det at DNA-undersøkelsene viser at det er en egen gruppe og at det knytter det så sterkt til det geografiske, er en veldig viktig forutsetning for dette. Og hva er grunnen til det? Jo, fordi kveik allerede er spredt utover hele verden. De bruker og produserer kveikgjær rundt omkring, og dermed vil genuiniteten av dette kanskje bli satt under tvil, hvor den egentlig kom fra. Men DNA, en mikrobiologisk genressurs og en eventuell UNESCO-status vil knytte dette til Norge, noe som er veldig viktig. Vi tror vi er i siste liten fordi den er spredt sånn rundt omkring. Men vi kan med DNA-analyse også avsløre om det er ting som kommer fra firmaer eller andre steder. Det gir oss også en unik mulighet til å nærmest kunne sertifisere kveiken til å være norsk.

Mette

For det med delekulturen er ikke bare en historisk ting. Veldig mange ølbryggere deler fortsatt på ressurser i dag og deler for eksempel på kveik eller andre ting. Så det har vært veldig mye utveksling, og så har vi kanskje vært litt i etterkant i Norge på å skjønne verdien av kveik som en unik ting, eller hva er det som har skjedd her?

Atle Ove

Ja, det kan du si. Delingskulturen innenfor tradisjonsbrygging i Norge har vært utbredt. Den har vært sånn at hvis du brygger, vil du kunne få kveik eller annen gjær fra andre bryggere, på grunn av at du selv var brygger. Men du måtte aldri takke for kveiken. Hvis du gjorde det, ville det gå dårlig med ølbryggingen. Da fikk du dårlig øl. Så aldri takke, aldri betale, det var en del av kulturen. Og når kveiken nå er spredt utover hele verden, og det er en hel del firmaer som nå selger den og selger den dyrt, så går det imot det som var tradisjonen i Norge med å dele med andre bryggere. Så det er egentlig ganske spennende hva vi nå gjør videre. Det viktigste synes jeg er å få stadfestet at det er en norsk genressurs, en norsk tradisjon, og at dette blir gjort kjent ut i verden. Det tror jeg er kjempeviktig. Og det kan gi tilbake med tanke på reiseliv og mange andre ting som kan være med å styrke både brygging og lokalmiljøene.

Hans Geir

Men vi har også sett at dette har gjort kveiken kjent rundt hele verden. Så det hadde ikke vært så interessant heller hvis ikke kveiken hadde vært spredt. Det startet en gang etter 2012, så man har hatt noen år på seg. Men samtidig begynner norske bryggere å bestille denne kveiken tilbake fra disse laboratoriene i USA, Canada og Nederland. Og det truer den genuine kveiken, for det kan gjøre at den kveiken som de hadde arvet fra bestefaren dør ut, mens det er lettere å bestille på nettet. Så vi har følt det, for veldig mange av disse bryggerne vi har besøkt har vært veldig gamle. Så vi har følt litt at vi var i siste liten på å få samlet inn disse prøvene.

Atle Ove

Flere av de vi har samlet inn kveiker fra, har dødd. Disse fem, seks årene vi har holdt på med, er det flere av de jeg har vært og hentet kveiker hos som er døde. Og dette som Hans Geir sier, når du får en industrielt produsert kveik, så får du ikke den kulturen, men du får et utdrag av den. Det funker og gir godt øl, men som han sier, hvis de brygger og tar ny gjær av den de har kjøpt, så forsvinner den gamle. Den blir ikke brukt, og til slutt blir den borte. Så det er absolutt helt i siste liten at vi har fått til dette.

Hans Geir

Ja. Vi vet litt begrenset om dette, for vi har ikke fått midler til å analysere kommersiell kveik. Så vi vet ikke hva det er for noe. Jeg tror ikke det er noen som har så veldig lyst til å finansiere det forskningsprosjektet, men vi burde gjort det. Men det som hjelper oss veldig her er at vi har samlet inn over 250 historiske prøver fra historiske ølbryggingsutstyr, fra høydegårdene i Geiranger, fra eldhus på Voss og bryggeutstyr i Hardanger. Og vi har også samlet inn gamle øltønner, og vi har fått dem åpnet under fullstendig sterile forhold, for det kan også kontamineres av oss selv. Sånn som når vi sitter og smaker på dette ølet, så puster vi ut igjen denne Saccharomyces cerevisiae, for det er små, lette gjærceller. Så vi må faktisk beskytte den mot oss selv. Når vi analyserer sånne historiske prøver, må vi gå i historisk eller arkeologisk lab, altså Ancient DNA-lab. Og der har vi hatt et samarbeid med Universitetet i København, Globe Institute, og det er nettopp tatt en doktorgrad på det, ved ei som heter Oya Inanli. Hun har tatt en del av doktorgraden sin på våre historiske prøver. Der har vi vist at blant annet fra en gjærstokk fra 1700-tallet fra Bu i Hardanger, så var ikke den vasket av museene, slik at det var mulig å skrape gjærceller av den. Vi har ikke prøvd å få liv i dem, men det var mulig å få DNA fra dem. Så under en sånn Ancient DNA-lab fikk vi gjort det, og så fikk vi gjort det vi kaller metagenomsekvensering, og da fikk vi også vite hva som var brukt. Bygg og hvete, Saccharomyces cerevisiae, og så så vi på om denne Saccharomyces cerevisiae var i kveik. Ja, det var den. Og den gikk bakom de andre, så på treet går den 1700-tallskveiken bak roten på de vi har i dag, så den er en stamfar til dem. Ikke at jeg vil si at kveiken stammer fra Bu i Hardanger, for jeg tror det var kveik overalt. Men det er bare et tjuetalls prøver vi har fått analysert av de historiske, så der ligger en veldig stor kilde til fremtidig kunnskap.

Mette

Men nå sitter jeg med et glass øl, men med hundre år gammel kveik. Det hadde jo vært litt spennende å brygge på den som er fra 1700-tallet?

Hans Geir

Ja.

Atle Ove

Det hadde vært spennende, men det analysene viser er at den ikke er så forskjellig fra den de bruker i dag. Selv om den er 300 år gammel, så er det faktisk ganske likt. Og det forteller noe om kveikens egenskaper.

Hans Geir

Og det forteller noe om tradisjonen. Og det forteller noe om bryggemetoden, at den har vært ganske lik. At kveiken her har vært holdt i den samme økologiske nisjen. Den har fått samme mat, malt, den har fått en høy temperatur, og den har også en høy alkoholtoleranse. Det må vi også legge til. Så dette som vi smaker på her er nok litt sterkere enn butikkølet.

Mette

Vi må gå inn mot landing her nå. Det her har vært kjempespennende. Og hvis det er noen som hører på nå … Denne episoden kommer ut helt i slutten av november. De rekker å brygge eget øl til jul?

Atle Ove

Ja da. Det som er så fint med kveiken … Du kan tenke deg langt tilbake, så langt vi kan tenke oss. Når noen dør, så skal du ha den personen i graven i løpet av sju dager. Og da må du med en gang begynne å brygge. Og etter fire dager har du oppskåka, og da er ølet klart til å drikkes. Og når mannen eller kona skal i graven, er gravølet klart. Det er domestisert og foredlet til å tåle høyere temperaturer og raskere gjæring. Dette har de drevet med i generasjon etter generasjon. Så ølet tilpasser tradisjonene også. For eksempel med hastebryllup må du ha ølet fort på plass. Og øl måtte det være. Bryllupsøl, barneøl … det het barneøl, og det er i forbindelse med fødsel. Og da kan jeg fortelle en liten historie, for i 1241 kom det brev fra paven i Rom til erkebiskopen i Nidaros. Og det var svar på et brev som erkebiskopen hadde sendt tidligere. Da sto det: «Nei, du kan ikke få lov å døpe ungene i øl». Og da har erkebiskopen bedt om å få døpe dem i øl, for det var mye lettere å få til det. Det andre han hadde spurt om noen år før, var om han kunne få bytte ut vinen i nattverden, sakramentet, og heller bruke øl. Og det fikk han heller ikke lov til. Så dette ølet har stått sterkt i tradisjonen og i hverdagen til folk. Det har fulgt deg fra fødsel til død.

Mette

Og med det tror jeg vi må sette strek for denne episoden.

Hans Geir

Vi må smake litt til på kveikølet.

Atle Ove

Jeg hadde selvfølgelig drukket opp mitt.

Mette

Ta en siste skål?

Atle Ove

Ja. Skål.

Hans Geir

Skål. Ja.

Mette

Og med det sier jeg tusen takk for at dere kom i studio. Hans Geir Eiken fra Nibio. Og Atle Ove Martinussen fra Vestnorsk kulturakademi.

Atle Ove

Takk selv.

Hans Geir

Takk.

Mette

Og til dere som lytter på, så kommer vi tilbake med en ny episode, kanskje litt mindre kveikete enn denne, neste måned. På gjenhør.

[outromelodi]