På sykdomsjakt blant nyfødte
I denne episoden av Biotekpodden snakker vi om en liten blodprøve – som kan få enorm betydning. Hver dag blir det født over hundre barn i Norge, og fra nesten hver eneste nyfødte baby blir det tatt noen dråper blod som del av det som kalles Nyfødtscreeningen. Men hva er egentlig Nyfødtscreeningen? Hva leter man etter? Hvorfor har vi en slik undersøkelse av alle nyfødte, og hva betyr det for barna og familiene deres?
Biotekpodden har besøk av Olve Moldestad, leder for nyfødtscreeningen i Norge og Petter Frost, direktør i Bioteknologirådet, og medlem i referansegruppen for Nyfødtscreeningen.
Programleder: Mette Risa
Les hele samtalen
Mette Risa, programleder, Biotekpodden:
I dag skal vi snakke om en liten blodprøve som kan få enorm betydning. Hver dag blir det født over 100 barn i Norge. Og fra nesten hver eneste nyfødte baby blir det tatt en liten dråpe blod som del av det som kalles nyfødt-screeningen. Men hva er egentlig nyfødt-screeningen? Hva leter man etter? Hvorfor har vi en slik undersøkelse av alle nyfødte, og hva betyr det for barna og familiene deres?
[intromelodi]
Mette:
Velkommen til Biotekpodden. For å finne ut mer om nyfødt-screeningen, som faktisk de aller fleste av oss som er født etter 1975 har vært en del av, har vi fått med oss Olve Moldestad, som er leder for nyfødt-screeningen i Norge. Velkommen.
Olve Moldestad:
Tusen takk.
Mette:
Og jeg har med meg Petter Frost, direktør her hos oss i Bioteknologirådet, og som også er medlem i referansegruppen for nyfødt-screeningen. Velkommen.
Petter Frost:
Tusen takk.
Mette:
Og Olve, vi må begynne med det helt grunnleggende her. Hva er en nyfødt-screening?
Olve:
Ja. Nyfødt-screeningen er for det første et frivillig tilbud til alle nyfødte, om å bli undersøkt for 30 sjeldne sykdommer som kan forebygges. Det er det forebyggingsperspektivet som er det viktigste i screening-sammenheng. Moderne nyfødt-screening er befolkningsrettet, forebyggende presisjonsmedisin. Det er et folkehelsetiltak, for alle deltakerne er antatt friske. Så de har verken tegn eller symptomer på sykdom når screeningen utføres. Og formålet er å forebygge disse 30 sjeldne sykdommene, og da finnes det god behandling for disse. Og det er presisjonsmedisin fordi det benyttes avanserte analysemetoder som gir en veldig detaljert informasjon om individuelle, biologiske forhold hos den enkelte.
Mette:
Hva er bakgrunnen for at man begynte med nyfødt-screening i Norge?
Olve:
Da må vi tilbake til 1930-tallet, faktisk. Det var en norsk sivilingeniør og lege som var med helt fra starten. Det var Ivar Asbjørn Følling. I 1934 oppdaget han at opphopning av metabolitten fenylketon kan skade utviklingen av hjernen. I årene etter det ble det også funnet ut at man kunne hindre hjerneskade ved å gi en tilpasset diett hvor man hadde redusert innhold av fenylalanin, som er en essensiell aminosyre.
Mette:
Er det dette som kalles Føllings sykdom?
Olve:
Ja, det er Føllings sykdom eller fenylketonuri, og blant venner bare PKU.
Mette:
Så dette var det første man lette etter?
Olve:
Det var det. Og selve nyfødt-screening som konsept ble utviklet i USA på slutten av 1950-tallet, begynnelsen av 1960-tallet. Og fra 1967 ble det etablert som et pilotprosjekt ved Rikshospitalet i Norge. Og da var det på pediatrisk forskningsinstitutt det pilotprosjektet ble gjennomført.
Mette:
Vi må snakke litt helt grunnleggende om hvordan dette skjer i praksis. Hvis jeg nå hadde vært en ny mor som nettopp har fått mitt første barn, hvordan blir mitt barn en del av denne nyfødt-screeningen?
Olve:
For det første tas prøven normalt på sykehus. Og da er det mellom 48 og 72 timer etter fødsel. Da er det som regel en bioingeniør som tar prøven. Mor og far skal ha fått informasjon, og de skal samtykke til at prøven tas. Da tas det fem dråper med blod som dryppes på et spesiallaget filterpapir. Deretter sendes den blodprøven til barne- og ungdomsklinikken her ved OUS, hvor vi på nyfødt-screeningen foretar undersøkelsene. Så vi mottar prøver fra hele landet her i dette laboratoriet og denne avdelingen.
Mette:
Hva er det dere gjør med de fem bloddråpene?
Olve:
Når de kommer hit, registreres prøvene inn i datasystemene, og så stanser vi ut bittesmå biter av disse blodflekkene. De er bare 3,2 millimeter i diameter. Og vi trenger bare én sånn bit til hver analyseplattform i nyfødt-screeningen. Og vi får cirka seks til sju biter fra hver blodprøve. Moderne nyfødt-screening består av to nivåer. Ett nivå er mest mulig sensitivt for de aktuelle sykdommene, og så er det et sekundært nivå som er mest mulig spesifikt. Det vil si at det er et tydelig skille mellom syke og friske barn. Det første nivået omfatter alle nyfødte, mens det andre nivået bare gjelder for noen få prosent av prøvene som kommer hit.
Mette:
Men når dere da har delt opp alle disse blodprikkene i mye mindre biter igjen, hva gjør dere med dem?
Olve:
Da fordeles de i førstenivå-skrin på tre analyseplattformer, og det er målrettet metabolomikk, også kalt massespektrometri, så er det immunoassay som bruker antistoffer, og så er det kvantitativ PCR, også kalt polymerasekjedereaksjon. Så det er de grunnleggende metodene vi bruker i førstenivå-screening. På andre nivå, som igjen bare utføres på noen få prosent av de nyfødte, benyttes også DNA-sekvensering for å avkrefte eller bekrefte sykdom. Og da bruker vi de sekvenseringsmetodene som er minst mulig inngripende i barnets personvern.
Mette:
Jeg har da kanskje kommet hjem fra sykehuset, og har vært hjemme en uke eller to, og så har jeg kanskje glemt at denne blodprøven i det hele tatt ble tatt. Vil jeg få vite noe om det igjen?
Olve:
De aller fleste vil ikke få noen spesielle opplysninger om det. Så når alt er normalt går det bare en svarrapport fra nyfødt-screeningen tilbake til fødestedet om at alt er normalt. Men for de få det gjelder som har et barn som er i ferd med å bli sykt, så er prosessen annerledes. Dette er i de aller fleste tilfellene sykdommer som kan utvikle seg veldig raskt. De kan utvikle seg allerede mens prøven er i transport til oss, så vi opererer innenfor et øyeblikkelig hjelp-paradigme. Og det betyr at når vi finner noen av disse hastetilfellene, er den vanligste responsen at vi ringer direkte til foreldrene og varsler om et funn.
Mette:
Og er det sånn da at dere vet hva det er, eller er det sånn at: «Du må komme hit, for vi er nødt til å vite mer»?
Olve:
Funnet er veldig spesifikt. Vi har veldig gode data på hva det er for noe. Men siden dette er prediktiv medisin, der du egentlig gjør en analyse om at noe kommer til å skje frem i tid, så er det viktig at det er en uavhengig diagnostisk prosess også, etter at vi har meldt ut våre funn. Og det gjøres av noen andre. I praksis er det veldig sjeldent vi bommer, men det er veldig viktig både for oss og for den videre oppfølgingen at det også gjøres en uavhengig diagnostisk vurdering.
Mette:
Petter, det er mellom 50 000 og 60 000 barn som fødes i Norge hvert år. I hvor mange av disse prøvene finner man noe?
Petter:
Alle disse sykdommene er innenfor det man kaller sjeldenmedisin. Du får korrigere meg hvis jeg tar feil, Olve, men jeg tror det er cirka én promille, altså 50 i året av cirka 55 000 fødsler, som får positivt utslag på én av disse 30. Så isolert sett for et enkeltindivid er sannsynligheten for at dette skjer ganske lav.
Mette:
Men hvis jeg er en av de 50 som får denne beskjeden, at ditt barn har funn på disse undersøkelsene, er det noe i mitt arvemateriale? Er det noe de har fått fra meg?
Petter:
Ja, veldig ofte er det det. Men ikke deg alene. Det kan være forskjellige grunner til at dette oppstår, men de aller fleste av disse sykdommene har en genetisk årsak. Men det er veldig forskjellig hvilken type genetisk årsak. Noen ganger vet man det helt presist på et enkeltgen-nivå. Andre ganger er det litt mer komplisert. Noen ganger kan det oppstå spontant i et barn, som i seg selv er sjeldent. Andre ganger er det koblet til deg, men kun i kombinasjon med den du har valgt å få barn med. For du kan være bærer, og vi er alle bærere av en rekke genfeil, men effekten av det synes ikke fordi vi har to kopier, og den andre kopien gjør jobben. Men hvis du spiller i livets lotteri og tilfeldigvis får barn med en som har en genfeil i akkurat det samme genet, er det kombinasjonen av dere to som gjør at det barnet blir sykt, og det er en veldig lav sannsynlighet, og dermed blir det sjeldent.
Mette:
Men hvis man da er i en sånn situasjon at du har fått et barn med en sykdom, og du vet at begge foreldre må være bærere av enten én eller flere genvarianter som gjør at den kommer, må foreldrene også gentestes da?
Petter:
Det kommer litt an på hvilken sykdom du snakker om. For noen ganger har man en sykdom hvor man kjenner den genetiske årsaken veldig godt. Andre ganger kan det være ulike genetiske årsaker. Så det er her du går over til å være pasient. Det er en kombinasjon av deg og den du har fått barn med som er den genetiske årsaken. Det er der informasjonen ligger. Hvis man ikke vet nøyaktig hva det er, som man av og til gjør, så kan man gå inn og bli utredet og få lete etter den genetiske årsaken. Da må du ta en gentest, eller du må ta en genetisk utredning. Andre ganger vet man nøyaktig hvilket gen det er, og da er det egentlig avklart, men da kan du komme inn og ta en verifiserende gentest for å se dere to i kombinasjon, og som senere kan bli brukt til oppfølging i en fremtidig graviditet, for å sikre at det ikke kommer et barn til.
Mette:
Ja, for én ting er at i et lotteri er det veldig små sjanser. Men hvis du vet at både du og din partner allerede er bærer av akkurat det samme.
Petter:
Ja, hvis du tar den enkle der og sier at man vet at det er ett gen der begge to har en defekt, og du har fått et sykt barn med den diagnosen, så har du 25 prosent sjanse for at neste graviditet har det samme.
Mette:
Vi skal gå over til å snakke om hvilke sykdommer det er snakk om her, for du nevnte at det er 30 sykdommer som man screener for i dag. Hvilke sykdommer er det? De er sjeldne. Det er ikke så mange som har hørt om dem.
Olve:
Nei, de er veldig sjeldne og alvorlige, og de kan forebygges. Så det er hovedkriteriene. Det er endokrinologiske sykdommer, metabolske sykdommer, immunologiske sykdommer, det er også en nevromuskulær sykdom, en lungesykdom, cystisk fibrose, og også sigdcelleanemi, som er en hemoglobinopati.
Mette:
Er det eneste likhetspunktet de har at de kan behandles?
Olve:
Ja. Det er i stor grad det som er kriteriet her. Og det er viktig å komme i gang med behandlingen så raskt som mulig, for å forebygge videre sykdom.
Mette:
Snakker man da om medisinsk behandling på alle sammen, eller hvilken type behandling er det vi snakker om?
Olve:
Behandlingen varierer fra livslang diettbehandling til stamcelletransplantasjon, organtransplantasjon og genterapi. Så det er inngripende og variert behandling.
Mette:
Men det må begynne umiddelbart?
Olve:
Umiddelbart eller relativt raskt, ja. Cystisk fibrose er en sykdom hvor man har litt tid på seg til å sette i gang behandlingen.
Mette:
Nyfødt-screeningen har blitt utvidet flere ganger. Da de begynte, var det snakk om én, og så ble det litt flere. I dag er det 30. Hva er det som har skjedd som gjør at det har økt så mange ganger?
Olve:
Det er enten fordi det har kommet ny behandling eller at det har kommet nye tester som gjør det mulig å finne [utydelig] sykdommer. Men det er også fordi kunnskapen om sykdommer utvikler seg. Når man blir bedre kjent med det naturlige forløpet til en sykdom, hvordan den kan behandles og følges opp, gjør det at man får bedre datagrunnlag og er tryggere på å innføre den i nyfødt-screeningen, og kan dokumentere at nytteverdien av å innføre en sykdom i nyfødt-screeningen tilfredsstiller de nasjonale kriteriene.
Mette:
For bare det å vite at man har et barn som kommer til å bli sykt, er i seg selv ikke nødvendigvis en fordel. Og Petter, du har selv vært i en tilsvarende situasjon.
Petter:
Ikke som nyfødt-screening, men jeg hadde en gutt som da han var to år fikk kliniske symptomer på en sykdom som heter MLD, som i dag er på nyfødt-screeningen, men ikke da han ble født.
Mette:
Ville du ha ønsket å vite om det før det kunne behandles?
Petter:
Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men i dag er jeg veldig glad for at den sykdommen ikke var på nyfødt-screeningen den gangen. For det er som Olve sier, at intensjonen med dette er å iverksette øyeblikkelig hjelp-behandling fordi sykdommen har en natur som krever det. Men hvis du ikke har den behandlingen, så er loddet gitt. Da kommer det barnet til å bli sykt. Kanskje når det er to, tre, fire eller fem, avhengig av hvilken sykdom det er. Og det har du ikke lyst til å gå rundt og vente på. I hvert fall har jeg lyst til å være lykkelig uvitende i de to årene, frem til symptomene faktisk kommer.
Mette:
Og MLD, det er en av disse nye sykdommene som har kommet på listen, for i dag finnes det behandling.
Petter:
MLD er en av de siste som har kommet til på nyfødt-screeningen fordi det har blitt utviklet en genterapi.
Mette:
Og nyfødt-screening er vanlig i en rekke forskjellige land. Noen tester for flere tilstander enn Norge, mens andre land tester for betydelig færre. Både i Storbritannia og i Sverige tester de for færre sykdommer enn i Norge. Hva ligger bak det?
Olve:
Jeg tror nok det er en rekke forhold som kan forklare de forskjellene. Først og fremst er det en politisk beslutning. Og noen land er bare mer konservative generelt, eller har en lovgivning som gjør det vanskelig å bruke noen av testmetodene i nyfødt-screeningsammenheng. Så er det økonomi. I mange land har man ikke ressurser til å gjennomføre nyfødt-screening, eller man kan bare gjennomføre en begrenset form for screening. Vi samarbeider med flere land om å bidra til å videreutvikle nyfødt-screening i de landene. Og så er det sånn at Norge er et land som har et avansert helsevesen og har tilgang på avanserte behandlingsmuligheter. Det handler om avanserte instrumenter, men også om en høy kompetanse, og ikke alle land har de samme forutsetningene for å drive denne virksomheten. I tillegg er det det at sykdommer kan ha forskjellig utbredelse i forskjellige land. I Midtøsten screener de for eksempel for andre sykdommer enn vi gjør i Norge.
Mette:
Det går igjen tilbake til det at det som regel er genetiske årsaker bak disse.
Olve:
Ja. Og et eksempel er sigdcelleanemi, som vi også innførte i nyfødt-screeningen i Norge i januar i år. Det er fordi vi ser at den norske befolkningen endrer seg i takt med innvandring, og at kost/nytte-forholdet har endret seg, så det er hensiktsmessig å også begynne å screene i Norge, fordi de genetiske variantene nå er mer til stede i Norge.
Mette:
Og akkurat mot sigdcelleanemi har det kommet en ny genterapi også. Og Petter, vi i Bioteknologirådet følger ganske tett på det med utvikling av nye genterapier og genredigeringsterapier. Det kommer stadig nye ting som forskes på, som etter hvert kanskje kan bli godkjent. Vil den utviklingen fortsette?
Petter:
En av premissene for at sigdcelleanemi kommer inn på listen er nettopp det at det har kommet terapier. Altså, det kan behandles, og det er ett av kriteriene for å komme inn på listen. Og sigdcelleanemi, der har det kommet genterapier som gjør at den sykdommen kan behandles. Dermed er det fornuftig å kanskje begynne å screene etter den. Men genterapier som behandlingsform, utover at de er veldig kompliserte og kostnadskrevende, er basert på at du går inn og har terapi på ett gen som er ødelagt. Sånn som på sigdcelleanemi vet man at den genetiske årsaken er ett enkelt gen. Det er til og med én liten endring i det genet som gjør at hvis to foreldre har det, så får en fjerdedel av barna sigdcelleanemi. Da kan du gå inn med genterapi og ordne det ene genet. Så for de sykdommene vil nye genterapier gjøre at nye ting kan komme på screeningen. Men det er bare en liten del av alle de ulike sykdommene. Hvis du har mange gener involvert, eller du kanskje ikke engang kjenner den genetiske årsaken, så vil ikke genterapi komme med nye behandlinger. Men noen vil det. Men det er også utvikling i vanlig medisin. Det kan komme nye forebyggende behandlinger på cystisk fibrose, for eksempel. Det utvikles vanlige legemidler som er mer symptomadresserende, og det utvikler seg hele tiden også. Så at det blir flere etter hvert, det vil det nok bli.
Mette:
Det har jo vært en del debatt i media når det er snakk om å utvide nyfødt-screeningen også, og noen ønsker at vi skal utvide det mer enn man har gjort. Hvem er det som ønsker at vi skal utvide mer, og burde vi gjøre det? Hva er det som stopper det hvis vi ikke gjør det?
Olve:
Som jeg sa i sted er det politisk besluttede prosesser, det å innføre noe i nyfødt-screeningen. Så det er de folkevalgte som til syvende og sist beslutter hva som skal inngå. De har også gitt oss et sett med nasjonale kriterier for hva som kan inngå i et screening-program. Det gjelder ikke bare nyfødt-screeningen, men generelt. Og det er det som setter rammene for hva vi kan screene for. Ett av de viktigste kriteriene er at det finnes en behandling eller et tiltak som gir et bedre klinisk forløp enn uten behandling eller tiltak. Det holder vi oss veldig lojalt til. Men så er det andre som tenker at det å få en diagnose i seg selv er et så viktig tiltak. Det å korte ned det som kalles den diagnostiske odysseen er et så viktig tiltak for den enkelte, at det i seg selv kan forsvare å bli inkludert i nyfødt-screeningprogrammet. Men etter vår oppfatning er det betinget av at politikerne sender et kraftfullt signal og endrer disse kriteriene, og at de åpner for det. Det er litt som Petter var inne på i stad, at det er ikke sikkert at det er en klok løsning. Og jeg tror det at når du har vært gjennom en diagnostisk prosess og fått en sykdom, fortoner gevinstene seg annerledes enn om du er en av de som eventuelt får feilaktig beskjed om at man mistenker alvorlig sykdom hos barnet. Og selv om sjansen for det med moderne nyfødt-screening er betydelig redusert, er det en risiko som den populasjonen som inngår i nyfødt-screeningen er utsatt for.
Mette:
Vi har snakket litt om hva som skjer hvis du finner ut at du er en av de 50 til 60 i året som får vite at barnet ditt har en av de tilstandene det er snakk om. Men alle er med på dette her. Alle som blir født på norske sykehus deltar i masseundersøkelsen, eller i hvert fall nesten alle. Og jeg har hørt fra noen av mine venninner også, at det ikke er alle som husker at det har skjedd. De husker ikke at de har samtykket til det. Det er noe som skjer samtidig som veldig mye annet som er litt mer akutt der og da når du føder et barn, eller nettopp har født et barn.
Olve:
Ja. Det er ikke noen tvil om at det er en suboptimal kontekst for å innhente et samtykke. Det er mange andre forhold som er høyere oppe i oppmerksomheten enn akkurat dette med å ta til seg litt kompleks informasjon om en test, og å gi et samtykke til det. Men det er den konteksten som er den vi har valgt for å innhente dette samtykket.
Mette:
Og det må nesten være sånn, at hvis det haster sånn å komme i gang med en behandling, så må du teste veldig tidlig.
Olve:
Ja. Mange av tilfellene vil være veldig hast med å komme i gang med behandling. Faktisk er det sånn at litt i overkant av 20 prosent av tilfellene vi identifiserer, der har barna tegn og symptomer på sykdom når det blir nærmere undersøkt. Det er ikke bare en teoretisk størrelse. Det hender at vi ringer ut til folk som er i ambulanse på vei til sykehuset.
Mette:
Ja. Til vanlig, hvis du skal ha en genetisk undersøkelse, så får du genetisk veiledning og du får hjelp til å forstå hva det er snakk om. Dette er ikke det samme. Dette er noe annet. Her er det et screening-program. Hva er forskjellen der?
Olve:
Bortsett fra det juridiske, at vi har et fritak fra det, så er det det at det er som du sa, at det gjelder alle nyfødte. Så det er rett og slett for mange til at det er praktisk gjennomførbart å gi en ordinær genetisk veiledning, selv også en tilpasset genetisk veiledning. Og i motsetning til en diagnostisk kontekst er alle deltakerne antatt å være friske. Så det er vel hovedgrunnene til at man har valgt denne løsningen.
Petter:
Ja, for det med genetisk veiledning, hvis du skal tilbake på den historien i sted hvor du har fått avklart dette og eventuelt skal planlegge et nytt barn, da har du en avklart situasjon med at du har en kjent sykdom, og så kjenner du genetikken. Da kan du få den veiledningen som er tilpasset den situasjonen. Og da er det relativt høy sannsynlighet for at det man får veiledning i kan skje. Men når du snakker om 30 diagnoser som ingen har hørt om, som man ved 99,9 prosent sikkerhet ikke kommer til å få, så er det ikke operativt verken logisk eller gjennomførbart å veilede noen på noe som helst. Skal du snakke om alle de 30 sykdommene hos noen som ligger og føder? Det er ikke realistisk eller praktisk.
Mette:
Nei, jeg tror ikke det er så mange fødende som hadde satt pris på det i akkurat den situasjonen heller.
Olve:
Og noe av det som inngår i genetisk veiledning er også risikoen for utilsiktede funn. Fordi vi gjør veldig målrettede analyser er risikoen for utilsiktede funn svært liten. Og det mest vanlige utilsiktede funnet vi har, er noe som heter maternell B12-mangel, og det skjer også veldig sjeldent. Jeg tror ikke vi finner én sånn i hvert år engang. Det er også en potensielt farlig situasjon for barnet, og som er lett behandlbar. Selv om det er et utilsiktet funn i nyfødt-screeningkontekst, så er det et veldig verdifullt funn rent klinisk.
Mette:
Men i 2018 kom det en endring i forhold til hva som skjedde med disse blodprøvene som ble tatt av alle nyfødte. Hva var det som skjedde da?
Olve:
Det var Stortinget som vedtok at blodprøvene fra nyfødt-screeningen skal lagres varig. Tidligere lagret vi bare prøvene i seks år, og det var den store endringen. Da ble det nedfelt i behandlingsbiobankloven i en egen paragraf, knyttet til nyfødt-screeningens behandlingsbiobank. Samtidig åpner man for at prøvene kan benyttes til helseforskning, men det skulle bare skje etter reglene i helseforskningsloven og etter godkjenning fra både regionaletisk komité og fra styret i biobanken.
Mette:
Som forelder synes jeg dette er en ganske stor endring i det som skjer. At du går fra å ha hatt en nyfødt-screening som leter etter sykdom hos mitt barn til at nå skal barnet mitt være med i en giga-database. Har du noen formening om at folk er klar over at det har skjedd? At de vet at nå er vi faktisk med i noe større?
Olve:
Nei, jeg har ingen direkte formening om hvordan folk oppfatter det, men det vi gjør er å opplyse om det. Vi opplyser foreldrene når barnet er to, for da sender vi ut et brev til alle foreldrene om at vi har prøven, og hva som er gjort med den, og at de har mulighet til å trekke tilbake samtykket og få prøven slettet.
Mette:
Er det noen som gjør det?
Olve:
Ja, det er noen få som gjør det. Det er cirka 200 som trekker prøven sin hvert år.
Petter:
Og så er det viktig å supplere det som Olve sa, at foreldrene får beskjed når barnet er to. Men fra 2018 akkumulerer vi en biobank over alle norske borgere. Den dagen de blir voksne, de som kom inn i arkivet i 2018, de vil også få et brev når de blir medisinsk myndige, når de blir 16. For den biobanken lever utover foreldrene. Så man er behørig opplyst, og du kan slette prøven og du kan slette forskningssamtykket. Hvis du ikke sletter det, får du fremdeles et spørsmål om skriftlig samtykke dersom man ønsker å bruke prøven din.
Mette:
Men er det noen grunn til at man burde skille mellom nyfødt-screeningen og denne nye biobanken som dekker alle som blir født? Eller er det naturlig at de hører sammen?
Olve:
Ja, det er veldig naturlig at de hører sammen. De er tatt og samtykket til for nyfødt-screening, og vi har tatt på oss ansvaret for å analysere, behandle dataene og forvalte de prøvene og opplysningene. Så det er vi som er juridisk ansvarlige for det. Det står i samtykket, dette samtykkeskrivet, at det er vi som er ansvarlige for å behandle dataene, og å ivareta prøvene. Dessuten er det slik at vi også bruker disse prøvene til metodeutvikling for fremtidige sykdommer som kan inkluderes i nyfødt-screeningprogrammet. Så det er helt naturlig at det er vi som er vokterne og forvalterne av disse prøvene.
Petter:
Jeg tror vi kan komme tilbake til kjerneprinsippet i nyfødt-screeningen, som er forebyggende medisin. Vi er ufattelig heldige som lever i et land som kan gjøre dette og som kan følge opp pasientene som ellers ville utviklet sykdommer som er lidelse og død for barna det gjelder. De har søsken, de har foreldre, de har besteforeldre, og det har store samfunnskonsekvenser. Det er sjeldent, men det er likevel 50 stykker hvert år. Så vi skal verdsette det vi har og være stolte av det, for her er vi ganske unike.
Mette:
Med det setter vi strek for denne episoden av Biotekpodden. Tusen takk til deg, Olve Moldestad, som er leder for nyfødt-screeningen i Norge.
Olve:
Tusen takk.
Mette:
Og takk til deg, Petter Frost, direktør i Bioteknologirådet.
Petter:
Takk.
Mette:
Takk også til deg som hører på Biotekpodden. Vi kommer tilbake med en ny episode neste måned. På gjenhør.
[outromelodi]