Sjeldne sykdommer er faktisk ganske vanlige
Sjeldne diagnoser er diagnoser som bare noen få har. Mindre enn én av 2000, for å være nøyaktig. Samtidig er det veldig mange forskjellige, sjeldne diagnoser. Den kombinasjonen, at sjeldne diagnoser faktisk er ganske vanlig, byr på en rekke utfordringer.
Biotekpodden har besøk av Stein Are Aksnes, leder ved Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser, som forteller hva sjeldne diagnoser er, hvilke utfordringer det er knyttet til utredning og behandling, og hvordan sjeldne diagnoser utfordrer prioritering i helsevesenet.
Programleder: Mette Risa, Bioteknologirådet
Illustrasjon: elenabs/iStock
Les hele samtalen
Mette Risa, programleder, Biotekpodden
Sjeldne diagnoser er diagnoser som bare noen få har. Færre enn én av 2000, for å være nøyaktig. Samtidig er det veldig mange forskjellige sjeldne diagnoser. Denne kombinasjonen, at sjeldne diagnoser faktisk er ganske vanlig, byr på en rekke utfordringer.
[intromelodi]
Mette
Velkommen til Biotekpodden. Mitt navn er Mette Risa, og med meg i dag har jeg Stein Are Aksnes, leder ved Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser. Velkommen.
Stein Are Aksnes
Tusen takk.
Mette
Helt først må vi egentlig snakke om hva Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser er.
Stein Are
Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser, eller Sjeldensenteret som vi kan kalle det, er en ganske ny konstruksjon basert på en ganske lang historie. Vi er en del av den norske spesialisthelsetjenesten. Vi er eid av de regionale helseforetakene, og vi består av flere ulike underenheter. Så det er ett senter med åtte ulike enheter og én felles enhet. Disse enhetene har en lang historie. De ble etablert gjennom 90-tallet, og så har de utviklet seg nå fremover, og så har vi fått en ny konstruksjon og er ett samlet senter fra 2025.
Mette
Men er det dere som behandler disse sjeldne diagnosene?
Stein Are
Det er det primært ikke. Så vi driver og bygger kompetanse og sprer kunnskap om de sjeldne diagnosene, mens behandlingsansvaret ligger i det ordinære behandlingstjenesteapparatet, i primær- og spesialisthelsetjenesten.
Mette
Jeg nevnte innledningsvis at en sjelden diagnose er en diagnose som færre enn én av 2000 har i Norge. Men hva mer kan du si om hva en sjelden diagnose er?
Stein Are
Det jeg vil si kjennetegner feltet aller mest, er et enormt mangfold. Med sjeldenhet ligger det en forekomst eller en prevalens, så man kan snakke om sjeldenhet ut fra hvilke behandlingsmuligheter man har eller hvilke diagnostiske problemer man har. Det er enorme mangfold som finnes i feltet. Men det er i bunn og grunn en forekomst, og du sier én av 2000. Vi har harmonisert den definisjonen av sjeldenhet med resten av Europa. Det gjorde vi for cirka fem år siden, med én av 2000. Det tallet vil innebære at det finnes under 2800 personer med den konkrete diagnosen i Norge. Og hvis vi regner med en befolkning på 5,6 millioner, som jeg mener det ligger på, så vil 2800 personer med en diagnose være ganske mange. Men det man ser på sjeldenfeltet er at de aller, aller fleste diagnosene har en langt lavere forekomst enn én av 2000. Så det er dette enorme mangfoldet som mest av alt kjennetegner feltet. Det beste tallgrunnlaget vi har henter vi fra det som heter Orphanet eller orpha.net, som er en stor europeisk database. De tallene tilsier at det er et sted mellom 4 og 7,6 prosent av befolkningen som har en slik sjelden diagnose, og det vil innebære et sted mellom 225 000 og 425 000 personer i Norge med en sjelden diagnose.
Mette
Ja, for da kommer du inn på det andre poenget jeg sa til å begynne med, at sjeldne diagnoser høres veldig sjeldent ut, men de er faktisk veldig vanlige.
Stein Are
Det er riktig. Man kan sammenligne med for eksempel antall personer med diabetes i Norge, som er cirka 250 000. Og hvis det finnes mellom 225 000 og 425 000 personer i Norge med en sjelden diagnose, er det absolutt ganske vanlig med sjeldenhet i seg selv.
Mette
Og som du også nevnte er noen diagnoser enda sjeldnere enn sjeldne diagnoser. Hvor mange av disse sjeldne er det du kaller ultra-sjeldne?
Stein Are
Det finnes ikke en egen definisjon på ultra-sjeldenhet, verken i Norge, Europa eller ellers. Men hvis man ser på disse Orpha-dataene, kan man sortere dette på ulik prevalens og forekomst. Så hvis man ser på den ultra-sjeldne prevalensen én av én million, altså fem til seks personer i Norge med en diagnose, så er det veldig mange av de sjeldne diagnosene som ligger i en så lav prevalens. Over 80 prosent av de sjeldne diagnosene har en forekomst på under én av én million.
Mette
Så fire av fem, det er sånne diagnoser som det er nesten ingen andre som har i Norge?
Stein Are
Ja, det kan du si, og på enkelte av disse diagnosene er det rett og slett bare én eller kanskje ingen i Norge som har. Det finnes kanskje en person i et annet land, så tallet kan være null i Norge. Eller det kan være én, to, ti eller opptil 2800.
Mette
Og det at en diagnose er sjelden, det vil vel ofte bety at verken fastleger eller kanskje også spesialisthelsetjenesten ikke har vært borti denne diagnosen før. Hvilke utfordringer byr det på?
Stein Are
Man har snakket om at den sjeldne erfaringen handler om å falle utenfor fagfolks kunnskapsunivers, og det beskriver veldig mye av den utfordringen man opplever. Det å gå til en fagperson er en som skal hjelpe deg videre i systemet. Å ikke oppleve å møte en kompetanse er en tøff utfordring. Så den erfaringen og den opplevelsen kan være veldig krevende, og er en ganske vanlig erfaring vi ser. Da er hemmeligheten eller nøkkelen at denne fagpersonen enten setter seg selv inn i diagnosen, eller at man henviser videre i systemet til den som har kompetanse. Og det kan man finne i Norge, men ofte må man også internasjonalt for å finne den kompetansen.
Mette
Ja. Så hvordan fungerer det der? For du nevnte at det er et internasjonalt samarbeid i Europa, og at man har egne databaser. Er det mye samarbeid med utlandet på disse som er veldig sjeldne?
Stein Are
Det er veldig mye samarbeid på sjeldenfeltet. Det er helt nødvendig og helt avgjørende, nettopp av den grunnen som vi nevnte i stad. Det er store prosjekter på gang for å knytte Europa tettere sammen, der man lager såkalte europeiske referansenettverk, der man kan gå hele pasientforløpet, helt fra primærhelsetjenesten og fastlegen eller hvem de treffer der, og henviser videre. Og hvis det er nødvendig, og kompetansen ikke finnes i Norge, så kan man henvise ut i disse europeiske referansenettverkene. Men her er det ganske mye igjen før man har et veldig godt system som vil gjelde for alle. Men internasjonalt samarbeid, både innen forskning og diagnostisering og utredning, er helt avgjørende.
Mette
Og vi skiller gjerne mellom det vi kaller en medfødt diagnose og en diagnose man har fått i løpet av sin levetid, det som kalles en ervervet diagnose. Hva er forskjellen mellom de to?
Stein Are
Det ligger litt i ordet, at en medfødt diagnose er noe du har fra fødselen, og det trenger ikke nødvendigvis å være genetisk. Det kan være medfødte diagnoser som ikke er genetiske eller arvelige, men i sjeldensenteret jobber vi med det som kan kalles medfødte syndromer, der det har en genetisk årsak. Man kan ha en sjelden kreftsykdom, man kan ha en sjelden infeksjonssykdom, få en sjelden forgiftning eller en sjelden autoimmun sykdom der genene av og til kan spille en rolle, men ikke nødvendigvis. Og på de fagområdene er det andre fagmiljøer enn sjeldensenteret som nok har kompetansen. Men vi jobber med det som er medfødt. Og da kan du ha symptom fra fødsel, men du kan også være født med en risiko eller en sårbarhet, slik at du har en medfødt egenskap, men symptomene får du først senere i livet. Så her er det ulike både gråsoner og nyanser som gjør det litt komplisert. Men dette med arv og genetikk er svært sentralt på sjeldenfeltet. Man sier at 72 prosent av alle sjeldne diagnoser er medfødte.
Mette
Og når vi snakker om genetisk sykdom, hva betyr det? Ligger det noe feil i DNA-et da?
Stein Are
Det er det det gjør. Så du kan ha en genforandring i arvestoffet som du kan ha arvet fra dine foreldre, og det finnes ulike måter å arve disse diagnosene på. Du har noe som heter recessiv, dominant arv, arven kan være knyttet til kjønnskromosomer, og det kan også ligge i det DNA-et som ligger i mitokondriene, så mitokondriell arv er én form. Så det er det dette DNA-et eller arvestoffet innebærer, og det kan du enten arve fra dine foreldre, eller så kan det også være nyoppstått hos deg tidlig i fosterlivet. Så du trenger ikke nødvendigvis å ha arvet det fra dine foreldre. Men hvis du har en nyoppstått genforandring i dine kjønnsceller, kan du bringe det videre i neste generasjon. Mens for disse ervervede sykdommene, for eksempel kreftsykdom, så kan man ikke arve det på den måten gjennom kjønnskromosomer.
Mette
Vi snakker en del her i Biotekpodden om at genetikk er noe som går i arv, og du nevnte det så vidt her, at noen ganger har man arvet det fra én eller begge foreldre, og det har gjort at man da har fått en mutasjon som fører til sykdom, men også at disse endringene kan skje spontant i fosterlivet. Men hva betyr dette hvis du har fått et barn med en sjelden sykdom? Hva betyr det for muligheten til å få flere barn, eller om den personen ønsker å få barn senere i livet?
Stein Are
Det du spør om er sånt som er helt naturlig at man diskuterer under en utredning. At man henvises til en medisinsk-genetisk avdeling, og får en genetisk veiledning. For dette vil variere veldig fra de ulike diagnosene. Og ikke minst er det hver enkelt ansvarlige lege som må vurdere om dette er en diagnose som kan stilles klinisk, uten det med genetisk testing. Det er ikke alltid det er nødvendig. Eller om det skal henvises til en genetisk avdeling som både veileder og som kan se om det er grunnlag for en genetisk testing, som blir mer og mer naturlig og vanlig å gjøre. Men det er viktig at dette er kliniske vurderinger som må gjøres i hvert enkelt tilfelle.
Mette
Sett at jeg har en sjelden sykdom selv, eller jeg har i hvert fall symptomer som kanskje ingen på mitt fastlegekontor har vært borti før. Jeg blir henvist videre, og spesialisthelsetjenesten sliter også med å finne ut av hva det er for noe. Bruker man da genetisk testing i utredning til vanlig, eller er det siste utvei? Når kommer det inn?
Stein Are
Igjen er det vurderinger som vil variere veldig fra situasjon til situasjon og fra diagnose til diagnose. Så man må vurdere om det enten er en mistanke om noe arvelig og genetisk, og hvis man mistenker det, tar man kontakt med den medisinsk-genetiske avdelingen. Det er det første ansvaret man har i en sånn utredning. Og jeg vil orientere om en portal som kan være viktig for fagpersoner å vite om, i alle fall, som heter genetikkportalen.no. Der kan man finne informasjon om hvilke tester man kan gjøre, og hvem som gjør den testingen. Da kan man ta kontakt med den genetiske avdelingen. Dette med gentesting kan gjøres på veldig mange ulike måter. Man kan gjøre det som en såkalt helgenom sekvensering, der man ser på hele genomet. Det er en veldig uspesifikk måte å teste på, som er både kostbar og som fører til et enormt datamateriale. Massevis av data som så skal analyseres, og den analysen kan være kompleks. Så hvis man tenker at man kan gjøre en mer spesifikk testing basert på såkalte genpaneler eller triosekvensering og andre teknikker, er det en mye mer målrettet måte å teste på. Og igjen, valget av hvilken teknikk, metode og testing man bør gjøre, de rådene får man aller helst fra en medisinsk-genetisk avdeling.
Mette
Ja. For det er da noen som mener at i dag, når vi har tilgang til helgenomsekvensering, kanskje kan vi bruke det i kombinasjon med kunstig intelligens, ser du for deg at dette kan endre litt av utredningsløpet på sikt? Ikke på kort sikt, men på litt lengre sikt?
Stein Are
Ja, både på kort og lang sikt. Vi har fått denne nye CRISPR-Cas9-metoden, som revolusjonerer mulighetene også innenfor behandling av de sjeldne diagnosene. Så teknikkene utvikler seg, prisene går ned, analyseringen av data man får inn av sånn testing blir bedre og bedre, og mer og mer målrettet, så utviklingen går veldig raskt og i riktig retning. Det er veldig mye grunn til optimisme og håp. Så jeg vil absolutt tenke at dette med sekvensering av helgenomet eller eksomer, som er den kodende delen av DNA-et, at det er en teknikk og en metode som vil bre om seg og som vil ha større og større betydning. Men man bør uansett tenke på at man bør rekvirere til den mest mulig målrettede formen for testing.
Mette
Da har vi gått over fra å snakke diagnose til å snakke litt om behandling her. Og det er en del utfordringer knyttet til behandling av sjeldne diagnoser. Hvis jeg har en spesifikk genfeil, og det er ett basepar i mitt DNA som er feil, så må den behandlingen som skal hjelpe meg, rettes mot den spesifikke genfeilen som jeg har. Hvis vi bare er fire stykker som har den sykdommen eller den typen genfeil i Norge, da blir det en dyr medisin eller en dyr behandling.
Stein Are
Det er nettopp det det blir. Så her er det veldig mange forhold som spiller inn. Både kostnad, effekt og hvilket datagrunnlag man kan vurdere ut ifra. Så dette er en veldig stor og ganske krevende prioriteringsdebatt. Og du har rett i at hvis man kan gå inn og endre på den konkrete genforandringen som gir en helt konkret sykdom, så er det det mest effektive på sikt for personen med diagnose, og man har enkelte eksempler på at det lar seg gjøre. Og det kommer flere. Så også der er det grunn til optimisme og håp på mange flere diagnoser enn i dag, men det er langt frem før man kan si at det er et tilbud som gjelder mange sjeldne diagnoser. Og så finnes det andre måter å følge opp og behandle på som man kanskje må ty til. Så det er helt riktig at i slike tilfeller, der det er én konkret genfeil som man vet gir én konkret sykdom, så kan man ha som mål å behandle det på den måten, men det er ikke alltid tilfelle.
Mette
Nei, men hvordan klarer helsevesenet å prioritere mellom ulike ganske kostbare behandlinger når det er små pasientgrupper?
Stein Are
Jeg vil si man klarer det bare til en viss grad. Dette er reelt veldig krevende prioriteringsdiskusjoner. Legemiddelindustrien, som utvikler disse legemidlene, de har store kostnader knyttet til utviklingen, og de har ikke bare ønske om å få tjene nok til å dekke de kostnadene. De vil også selvfølgelig ha en fortjeneste, for det er kommersiell virksomhet. Mens i norsk helseforvaltning har man et helhetlig ansvar for hele budsjettet, for totalen, og da må man se effekten av legemidlene, og kostnaden opp mot både nytten av behandlingen og alvorligheten til sykdommen. Og her går diskusjonene og forhandlingene frem og tilbake for disse veldig kostbare legemidlene, og det er ikke alltid man kommer i mål med de forhandlingene. Så her er det et innebygd dilemma i sjeldenheten, nettopp fordi dokumentasjonsgraden er så krevende.
Mette
Og det er vel også ganske vanskelig å dokumentere effekt hvis du har veldig små pasientgrupper?
Stein Are
Ja. Og det man da kan gjøre, og som man gjør i ganske stor grad, er å akseptere lavere dokumentasjonskrav for sjeldne diagnoser enn for ikke-sjeldne. Men det man ser på som en veldig god måte å likevel få gitt legemiddel på, er å inkludere pasienter i såkalte kliniske studier, der man underveis i prosessen med å få gjort disse legemidlene tilgjengelige, så må man foreta grundige vitenskapelige metoder for å sjekke effekten. Og i den prosessen kan man inkludere pasienter som da vil få nytte av det legemiddelet. Men det vil fortsatt være gjennom studier, og ikke som et tilbud som gjelder alle pasienter. Det er målet man har i Norge, at alle legemidler skal bli likeverdig tilgjengelige.
Mette
Hvordan håndterer man det? Man har en medisin som er testet på en liten gruppe, for det er kun en liten gruppe som har sykdommen. I tillegg er den veldig dyr. Men samtidig har vi snakket om det at det er veldig mange av disse sjeldne diagnosene, så det gjelder likevel veldig mange pasienter i Norge. Har vi rigget et prioriteringssystem som fungerer for det, eller er det noe vi må jobbe videre med?
Stein Are
Jeg vil nok svare nei, at systemet ikke fungerer godt nok. Men jeg vil også si at vi har en veldig moden og velutviklet prioriteringsdiskusjon og -debatt i Norge, der man har erkjent de spesielle utfordringene det er for de sjeldne diagnosene, og så forsøker man å finne løsninger innenfor dagens system. Så vi er på vei, men utfordringen er nettopp at denne forhandlingen som foregår mellom legemiddelindustrien og de som sitter med helhetlig økonomisk ansvar for all helsetjeneste, der blir det noen motsetninger i interesse som gjør at prosessene blir både krevende og nok tar for lang tid.
Mette
Et annet element her er også at ved sjeldne sykdommer, så er det få med hver diagnose, og samtidig er det et ønske om at vi i større grad skal dele helsedata, for å innhente ny kunnskap og jobbe mer konkret med å finne systemer og mønstre. Men hvordan kan vi sikre anonymitet og personvern når det er snakk om sjeldne diagnoser? Hvis det bare er ti stykker i Norge som har den diagnosen, hvordan gjør man det hvis man skal utveksle data i Europa, og så er det veldig få personer det kan være?
Stein Are
Igjen er det et veldig krevende, men også et veldig viktig spørsmål, for personvernet skal ivaretas. Det står som en gullstandard som må gjelde. Samtidig som vi trenger helsedata for både å bygge kompetanse og for å drive virksomhetsstyring. Det er ulike måter å gi et samtykke på. Det kan være aktivt. Det kan være skriftlig og muntlig, men det kan også være basert på reservasjonsrett, at man får informasjon, og så får man anledning til å reservere seg fra å bli registrert. Så det går an å gi et samtykke på ulike måter, og det jobbes det med. Vi har et eget sjeldenregister som er under oppbygging og utvikling, og det er slike spørsmål som vi arbeider med i det registeret. Men det som er spesielt krevende, det er akkurat det du sier med utveksling av data. Vi har den utfordringen både mellom sykehus i Norge, mellom sykehus og kommunesektor, og ikke minst over landegrenser. For på sjeldenfeltet er det internasjonale samarbeidet så avgjørende, men å utveksle data på tvers av landegrensene, det er en helt annen og mye mer krevende historie. Og så søker og leter man etter løsninger. Man nærmer seg nok noe, og vi har store europeiske prosjekter på gang som arbeider med disse spørsmålene. Men det er mye som gjenstår før man har funnet gode måter. Og det er et dilemma når personvernet kan føre til at man ikke får den nødvendige helsehjelpen. Og da oppstår en veldig krevende situasjon, for vi ønsker jo mest av alt at personene med disse diagnosene, der det er et behandlingstilbud, skal kunne få den behandlingen. Faren er at det blir en konflikt mellom personvernet og det å kunne yte den nødvendige og gode helsehjelpen.
Mette
Før vi avslutter nå, har jeg ett spørsmål helt på tampen. Nå leder du sjeldensenteret eller Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser. Hvis du kunne ønske deg noe fra politisk hold eller fra helse- og omsorgsdepartementet som kunne gjort det bedre for denne store gruppen, men der diagnosene også er veldig forskjellige, hva er det?
Stein Are
Her kunne jeg svart mange ting. Det er så mye jeg skulle ønske, og der jeg tror det er veldig stort forbedringspotensial. Men akkurat nå, her og nå, vil jeg svare at vi må finne gode løsninger for de nasjonale fagnettverkene på dette feltet. Gode, robuste, forutsigbare løsninger for å jobbe i fagnettverk. Og litt av grunnen til at det er så viktig, er at vi må kunne koble oss tett på Europa og de europeiske referansenettverkene. Da kunne vi fått et pasientforløp som strekker seg helt fra fastlegen, ut gjennom sykehus og spesialisthelsetjeneste i Norge. Hvis vi finner svar og løsning der, er det det beste. Hvis ikke må vi kunne koble oss på disse europeiske referansenettverkene, til de spisskompetente fagmiljøene. Så det er det jeg vil si akkurat nå, i de prosessene vi står i med styrking av disse samarbeidene, som er det viktigste.
Mette
Og med det setter vi strek for denne episoden av Biotekpodden. Tusen takk til Stein Are Aksnes, som er leder ved Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser. Takk for at du var med i dag.
Stein Are
Selv takk.
Mette
Mitt navn er Mette Risa, og jeg kommer tilbake med en ny episode av Biotekpodden neste måned. På gjenhør.
[outromelodi]