DNA-analyser i etterforskning og rettsvesen

Undersøkelser av DNA, arvestoffet vårt, kan brukes til å identifisere personer eller til å fastslå slektskap mellom to personer. Men hvordan bør disse testene brukes?

Det er kun ørsmå mengder biologisk materiale som trengs for å utføre en DNA-analyse og lage en DNA-profil. Metoden gjør at politiet kan sammenligne DNA funnet på et åsted med DNA fra en mistenkt, og finne ut om sporet kommer fra den mistenkte. Etter store ulykker eller katastrofer brukes DNA-analyser for å identifisere omkomne. Metoden brukes også for å identifisere døde som har vært savnet og for å finne ut om to personer er i nær slekt, for eksempel i saker hvor det er tvil om hvem som er far til et barn.

På denne temasiden ser vi på hva slike undersøkelser kan fortelle oss, og hva de ikke kan fortelle oss. En DNA-test kan begrunne mistanke mot en person og bidra til domfellelse. Men testen kan også utelukke personer fra mistanke og være et viktig bevis for å renvaske uskyldig dømte. DNA-testing kan også benyttes i gamle saker som ikke har vært løst, såkalte «cold cases», der den teknologiske utviklingen gjør at gamle biologiske spor får ny verdi. Temasiden går også inn på noen helt nye metoder politiet kan ta i bruk, og ser på etiske problemstillinger knyttet til bruk av DNA-analyser. Avslutningsvis ser vi også på bruk av rettsgenetiske DNA-analyser for å etablere foreldreskap.

Hva er DNA-analyser for identifikasjon?

DNA er arvestoffet vårt. Alle cellene våre, med unntak av røde blodceller, inneholder DNA. Bortsett fra egg- og sædceller har hver av cellene i kroppen samme DNA. Én til to prosent av DNA-et vårt består av gener og genene bestemmer våre egenskaper, slik som for eksempel anlegg for sykdom eller utseende (les mer på temaside om arv og genetikk). Utenfor genene finnes det områder som består av repeterte DNA-sekvenser som kalles Short Tandem Repeats (STR). STR er sekvenser av DNA som består av to til flere hundre baser (basene er «bokstavene» DNA-koden er skrevet i) som gjentas mange ganger etter hverandre. Det er disse STR-områdene som blir analysert når rettsgenetikere utfører DNA-analyser for politiet.

Det var briten Alec John Jeffrey som i 1984 oppdaget disse mønstrene. Han så at antall repetisjoner av hvert STR-område varierer fra person til person, og derfor egner seg svært godt for identifisering av enkeltindivider. Ved å analysere noen av disse områdene, får man laget en DNA-profil, som består av en tallrekke (også kalt DNA-fingeravtrykk). Jo flere STR-områder som undersøkes jo sikrere blir identifikasjonen. I Norge og Europa analyserer rettsmedisinere som regel 23 områder eller DNA-markører, i tillegg til kjønnskromosom. Ettersom STR-områdene ikke inneholder gener vil en slik DNA-profil ikke gi informasjon om våre egenskaper, som for eksempel hud- eller hårfarge eller risiko for sykdom (se temaside om gentesting). Den eneste arveegenskapen dagens DNA-profiler gir informasjon om, er personens kjønn, siden man også undersøker kjønnskromosomene. Det at metoden ikke gir opplysninger om genetiske anlegg for sykdommer og andre egenskaper, har vært viktig ut fra personvernhensyn. 

DNA-analyser i politietterforskning og straffesaker

DNA-analyser ble for første gang benyttet i en britisk rettsak i 1986. Første gang DNA-bevis ble brukt i en norsk rettssak var i 1988, i en voldtektssak.

Når norsk politi finner biologiske spor som blodflekker, hårstrå, sædrester eller lignende på et åsted, sendes det biologiske materialet til et laboratorium hvor rettsmedisinere kan utarbeide en DNA-profil. En metode som ofte brukes i rettsgenetikken i dag heter polymerase kjedereaksjon (PCR). Med PCR-metoden kopieres en utvalgt del av DNA (som et STR-område) til en større mengde slik at det er nok til å kunne analyseres. Med dagens PCR-metoder er det veldig små mengder biologisk materiale som skal til for å utføre en analyse – noen få celler kan være nok. Stadig forbedrede PCR-metoder er årsaken til at man i dag kan analysere gammelt biologisk materiale der tidligere metoder ikke fungerte, dersom det er godt oppbevart.

En DNA-profil alene identifiserer ingen. Metoden er nyttig først idet man har en annen DNA-profil å sammenligne med. Om man har en fullstendig DNA-prøve fra et åsted og sammenligner denne med en referanseprøve, vil man med tilnærmet 100 prosent sikkerhet vite om det er samme person. Unntaket er eneggede tvillinger fordi disse har identisk arvemateriale.

Dersom politiet har en mistenkt i saken, vil de be vedkommende om en spyttprøve, som så sendes til et laboratorium for analyse. DNA-profilen fra den mistenkte vil så bli sammenlignet med profilen i det biologiske sporet fra åstedet. Der ingen er mistenkt, vil politiet sjekke profilen fra åstedet mot profiler som er lagret i politiets DNA-register, som er et arkiv over DNA-profiler til tidligere dømte (se nedenfor).

Hvis søk mot DNA-registeret ender uten treff, finnes enda en mulighet; masseundersøkelse. Politiet anmoder da større grupper om å la seg teste frivillig. Framgangsmåten kan være nyttig der det er stor sannsynlighet for at gjerningspersonen befinner seg innenfor en gruppe personer – for eksempel alle som har vært innom et sted innenfor et bestemt tidsrom. Etter et drap i Førde i 2004 ble det funnet biologiske spor på avdøde. DNA-profilen var ikke i politiets register. Da besluttet politiet å innkalle alle menn som hadde vært i Førde den aktuelle natten til å møte i vitneavhør og frivillig avgi DNA-prøver. Det ble tatt 1200 DNA-prøver. Prøve fra person nummer 1042 viste seg å stamme fra samme person som DNA-sporet som ble funnet på avdøde. Mannen som hadde avlagt prøven var uten tidligere tilknytning til den drepte. Saken ble etterforsket videre, og mannen ble senere dømt for drapet.

Masseundersøkelser kan bidra til å oppklare en sak, men har også flere ulemper. Selv om det er frivillig å la seg teste, så kan man føle seg tvunget til å delta ettersom det vil framstå som mistenkelig hvis man ikke stiller opp. Masseundersøkelser har også blitt kritisert for at de kan bryte med prinsippet om at enkeltpersoner ikke skal etterforskes uten god grunn til mistanke. Politiet er også blitt kritisert når de har kalt inn eller oppsøkt bestemte grupper, for eksempel på grunnlag av nasjonalitet eller etnisitet. Metoden er også svært ressurskrevende for politiet og de rettsmedisinske laboratoriene.

I sedelighetssaker er det ofte en utfordring at biologiske spor er sammenblandet og at DNA fra et kvinnelig offer ikke kan skilles fra gjerningsmannens DNA. I slike saker har Y-kromosomanalyse vist seg å være et nyttig verktøy for politiet.  Mens menn har ett Y og ett X-kromosom, har kvinner to X-kromosom. Det betyr at hele eller deler av Y-kromosom i DNA funnet i slike saker ikke kan komme fra et kvinnelig offer.

Svakheten ved en Y-kromosomanalyse er at den ikke vil kunne identifisere et enkelt individ med sikkerhet, men man kan finne en mannlig slektslinje. Dette skyldes at Y-kromosomet som regel nedarves tilnærmet uforandret fra far til sønn i generasjoner. Av og til skjer det imidlertid mutasjoner, det vil si endringer, i Y-kromosomet.  Y-kromosomanalysen ser på en rekke STR-markører på Y-kromosomet som varierer mellom ulike mannlige slektslinjer. Når man får en Y-profil fra et biologisk spor er det viktig å beregne hvor mange det er som kan ha akkurat den Y-profilen. Det er utviklet statistiske metoder for å anslå den bevismessige vekten av en Y-kromosomanalyse, som blant annet ser på hvor mange andre i en befolkning som typisk vil ha en matchende Y-kromosomprofil og hvor langt ut i farsslekten man vil finne en matchende Y-profil.

I straffesaker vil det i tillegg være behov for at en Y-kromosomanalyse blir underbygd med andre bevis som politiet innhenter, som for eksempel alibi og vitneutsagn.

DNA-analyser i norsk politi

I 2008 kom den såkalte DNA-reformen, som innebar flere endringer for å legge til rette for økt bruk av DNA-analyser i politietterforskning. Tidligere var det kun egne spesialister i politiet som sikret spor. Etter reformen er dette noe enhver politibetjent kan gjøre, men i alvorlige saker er det som regel spesialutdannede tekniske etterforskere, kalt kriminalteknikere, som samler inn og undersøker tekniske spor på åstedet, som fingeravtrykk og DNA.

Ved hjelp av en DNA-analyse kan politiet koble en person til et sted eller en gjenstand. Selv om DNA-analyser er blitt viktig for politi og rettssystemet, så kan denne teknologien aldri alene avgjøre skyldspørsmål. Analysen er veldig treffsikker, men det er ikke alltid opplagt hvordan prøvesvaret skal tolkes. Siden det trengs så lite biologisk materiale for å lage en profil, så er det også større mulighet for såkalt «DNA-smitte», nemlig at det fins DNA som kan stamme fra en uskyldig person som har vært på åstedet tidligere eller fra politiet selv. DNA-analysen i seg selv forteller ikke når eller hvordan et biologisk spor havnet på et bestemt sted. Derfor må resultatet av analysen tolkes i lys av annet man vet om åsted, personer og hendelser. Slik kan politi og retten nærme seg et svar på spørsmålet om hvem som har gjort noe kriminelt.

Det er for tiden avdeling for Rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus som utarbeider DNA-profilene, basert på biologiske spor innhentet av politiet. Regjeringen har besluttet at også Rettsgenetisk senter ved Universitetet i Tromsø skal gjøre analyser på oppdrag fra politiet, med full oppstart fra juni 2024.

Politiets DNA-register

Det norske DNA-registeret ble etablert i 1998. DNA-registeret er delt i et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister.

Identitetsregisteret inneholder DNA-profiler av personer som er dømt til ubetinget fengsel, forvaring eller samfunnsstraff. Også personer som er idømt bot eller betinget fengsel for lovbrudd som narkotika og vold, kan bli registrert. Det er i tillegg mulig å la seg registrere frivillig. Profiler i identitetsregisteret skal slettes senest fem år etter den registrertes død eller hvis vedkommende blir frifunnet i en gjenopptakelsessak.

Etterforskningsregisteret ble etablert i 2008 og inneholder DNA-profiler fra personer som er under etterforskning for en straffbar handling som kan medføre fengsel, forvaring eller samfunnsstraff.  Kravet for å lagre en persons DNA-profil i etterforskningsregisteret er at det finnes skjellig grunn til mistanke om lovbrudd, dvs. over 50 prosent sannsynlighet for at personen er skyldig. Profiler i etterforskningsregisteret skal bare lagres midlertidig. Blir personen dømt, overføres profilen til identitetsregisteret. Ved frifinnelse eller hvis saken blir henlagt, skal profilen slettes.

I sporregisteret finnes DNA-profiler fra biologiske spor funnet på offer eller åsted, samt opplysning om profilens tilknytning til en uoppklart straffesak. Profiler i sporregisteret kan oppbevares til saken er henlagt.

Per november 2023 var 127 700 personer registrert i identitetsregisteret, 3703 i etterforskningsregisteret, mens sporregisteret inneholdt 13 800 profiler. Tallene for identitetsregisteret er mer enn tredoblet siden 2013. En grunn til økningen er endringer som kom med DNA-reformen fra 2008.  Tidligere måtte man være dømt til minst 60 dager i fengsel, for å bli registrert. Etter reformen kunne politiet registrere også de som var dømt til samfunnsstraff for mindre alvorlige lovbrudd, som for eksempel promillekjøring.

Søk i andre databaser

Selv om antallet som er registrert i politiets ID-register øker jevnt, så vil søk i DNA-registeret ikke alltid gi treff. En problemstilling er derfor om politiets database bør være større eller om politiet bør kunne søke i andre databaser. Tilgang til en database med DNA over hele befolkningen ville utvilsomt vært nyttig for etterforskning. Men denne nytten må veies mot personvernrisikoen ved at politiet sitter på sensitive opplysninger om befolkningen. I dag er det ingen politiske partier i Norge som tar til orde for at politiet skal ha tilgang til et register over alle nordmenn.

Men det finnes andre alternativer.

Nye metoder: Søk etter slektninger

I dag får politiet bare opp et resultat når profilen fra åsted er identisk med en i registeret. Et alternativ er å søke i politiets registre etter nære slektninger. Dersom to profiler har mange nok felles markører, så kan det bety at profilen fra åstedet kan stamme fra en som er i familie med den som er i politiets register. Dermed blir langt flere enn de som er i registeret indirekte søkbare, men uten samtykke. Politiet har allerede programvare som gjør det mulig å få vite om det er delvis overlapp mellom to profiler, men bruker i dag ikke denne funksjonen. Det vil kreve en lovendring hvis politiet skal kunne ta denne metoden i bruk.

En annen mulighet er at politiet sjekker DNA-profilen knyttet til en sak mot databasene til private firmaer som selger DNA-tester. Genetiske selvtester har vokst i popularitet verden over, og de mest populære testene er tester for slektskap. Ved å søke mot disse databasene kan politiet spore opp mange flere enn dem som er registrert der, siden slektninger deler DNA. Forskere ved Oslo universitetssykehus har beregnet at det ikke skal mer til enn prøver fra to av firmenningene dine for at du skal kunne identifiseres. Ofte brukes andre slektsforskningskilder, for eksempel kirkebøker og folketellinger, i kombinasjon med søk i DNA-databasene. Det kan være flere hundre personer må kartlegges for å finne frem til en mulig gjerningsperson.  

I dag er det enkelte av databasene som åpner for at deres kunder kan være søkbare for politiet dersom kunden har samtykket til dette. De siste årene har søk i private slektskapsdatabaser blitt brukt til å oppklare flere saker i andre land. I 2018 kom nyheten om at politiet i USA hadde identifisert «the Golden state killer» gjennom søk i en kommersiell slektskapsdatabase. Søket førte frem til Joseph DeAngelo, som erkjente at han i perioden 1973–1986 stod bak 13 drap og over 50 voldtekter. I Sverige ble et dobbeltmord i Linköping, som skjedde i 2004, løst 16 år senere gjennom samme metode. DNA-funn fra åstedet ledet til fjerne slektninger fra 1800-tallet, og over 700 personer ble kartlagt før drapsmannen ble ringet inn.

Riksadvokaten har gitt Kripos tillatelse til å ta i bruk søk i slektskapsdatabaser i et pilotprosjekt med flere uløste kriminalsaker. Som en del av pilotprosjektet løste norsk politi en drapssak som hadde stått uløst siden 1999 ved hjelp av internasjonale slektskapsdatabaser. Språkforsker Knut Kristiansen ble funnet drept i sin leilighet i Oslo i 1999, men til tross for at det var biologisk materiale fra en trolig gjerningsmann på åstedet, fikk man ingen treff i politiets egne DNA-registre over tidligere dømte. Da gendataene ble lastet opp i GEDmatch og FamilyTreeDNA som del av pilotprosjektet, private databaser som brukes av slektsgranskere over hele verden, løste politiet saken med bistand fra slektsforskere ved Arkivverket. Disse to databasene ble valgt fordi det der er mulig å søke opp mot DNA-profiler fra brukere som aktivt har samtykket til at politiet kan brukes deres data. Kripos har også uttalt at metoden er tenkt forbeholdt alvorlig kriminalitet som drap, drapsforsøk og voldtekt.

At selskaper som tilbyr genetiske slektskapstester leverer ut data til politiet, er omstridt. Et sentralt prinsipp for behandling av personopplysninger er formålsavgrensning, altså at den som inngår en avtale skal vite hva opplysningene kan brukes til. Det er derfor viktig at de selskapene som utlevere data til politiet, har innhentet et tydelig samtykke til dette fra kundene som ønsker å ta en slektskapstest på nett. Det skal også være mulig å trekke tilbake et slikt samtykke etter EUs regler for personvern (personvernforordningen). Datatilsynet har tatt til orde for at vilkårene for politimyndigheters bruk av DNA-profiler fra slektskapsdatabaser bør være like strenge som reglene for politiets eget register.

Søk i private databaser reiser flere spørsmål: Bør selskapene kunne legge opp til utlevering til politiet, forutsatt at det fremgår tydelig av samtykket? Bør selskaper i spesielle tilfeller likevel utlevere selv om det ikke er dekket av samtykket? Hvor alvorlige skal forbrytelsene være, før selskapene leverer ut data? Hvor går balansen mellom fellesskapets sikkerhet og privatlivets fred?

Nye metoder: Et genetisk øyenvitne?

I 2015 gikk amerikansk politi for første gang ut med en skisse av et ansikt til en mulig gjerningsmann som var laget ved hjelp av et dataprogram som analyserte DNA-funn på åstedet. Senere har dette vært gjort flere ganger. I 2017 ble en drapssak i USA oppklart etter at en ung mann meldte seg etter at han hadde kjent igjen seg selv i en etterlysning fra politiet.

Forskere jobber med å utvikle tester som kan gi informasjon om en persons sannsynlige utseende ut fra DNA-analyse, såkalte fenotyping. Ved hjelp av ny teknologi, genomsekvensering, leter forskere etter genetiske markører som kan si noe alder, høyde, hår-, øye- og hudfarge og etnisitet (genetisk opphav). Denne kunnskapen kan være nyttig informasjon tidlig i etterforskningen, dersom politiet ikke har øyenvitner eller signalement å gå etter. Slike analyser har blitt brukt av politi i flere land, også for å utelukke enkeltpersoner eller grupper.

Foreløpig er forskerne langt unna å kunne lage et detaljert portrett av en ukjent person basert på DNA-analyse. For eksempel har ansiktsform vist seg vanskelig å forutsi. Dessuten vil mye av vårt fysiske utseende påvirkes av alder og hvordan vi lever livet. Flere ytre trekk som hårfarge kan man i tillegg endre selv. Likevel er det utviklet programvare som generer et slags «fantombilde» basert på DNA, kombinert med andre antakelser. Private selskaper i USA tilbyr tjenester hvor de kan bistå politiet med å lage et slikt «fantombilde» av hvordan en mulig gjerningsperson ser ut.

Det er ikke avklart om politiet i Norge kan ta i bruk DNA-analyser som ser etter utseende-markører, men i likhet med bruk av private slektskapsdatabaser er metoden under vurdering.  

Lagring av biologisk bevismateriale

DNA kan være viktig bevis i gjenopptakelsessaker. Politiet kan for eksempel be om nye analyser av materiale fra et åsted eller et offer. For at dette skal være mulig, må imidlertid det biologiske materialet være lagret. Her er det en pågående diskusjon om rutinene er slik de burde være. Straffeprosessloven § 158 annet ledd sier at biologisk materiale som har vært analysegrunnlag for DNA-profiler, skal destrueres så snart registrering av profilen har funnet sted eller formålet med undersøkelsen er oppnådd. I alvorlige saker, slik som mord, gir straffeprosessloven i dag retten adgang til å bestemme at prøver og analyser fortsatt kan lagres etter at dom er avsagt.

Politiet er ikke etter loven pliktige til å ta vare på biologiske prøver etter at en sak er ansett oppklart. Dette har blitt kritisert for at det kan true rettsikkerheten siden slike prøver kan være viktige ved gjenopptakelsessaker.

Et nasjonalt DNA-register?

En kontinuerlig problemstilling gjelder hvem politiet skal kunne lagre opplysninger om og hvor lenge. Det er vanlig å betrakte det som en belastning eller form for straff i seg selv å komme i identitetsregisteret. Det er derfor vanlig å mene at dersom registeret skal utvides, så må nytten veies opp mot personvernhensyn. Er det for eksempel rett å registrere personer som ikke har gjort noe som er alvorlig, eller til og med personer som ennå ikke er dømt for lovbrudd?

Da myndighetene i Kuwait i 2016 vedtok å innføre et register med DNA-profiler fra alle innbyggere og turister, ble de møtt med sterk kritikk. Kuwaitiske myndigheter valgte da å trekke lovendringen. Men også i Norge har det vært debatt om et nasjonalt register. Det kunne vært et svært effektivt hjelpemiddel for politiet. Men hva med personvernet? Kritikere hevder et slikt landsomfattende register vil være i konflikt med viktige personvernhensyn, det vil si retten til privatliv, og retten til selv å bestemme over egne personopplysninger. På den annen side har det vært hevdet at dersom alle er registrert, så ville stigmaet eller belastningen ved å være registrert bli mindre.

Rettsgenetiske analyser av foreldreskap: Hvem er far og mor?

Norske myndigheter har plikt til å fastsette identiteten til et barns mor og far, og barneloven gir barn rett til å reise sak for å avklare farskap. Her kan DNA-analyser av slektskap brukes.

En person har arvet halvparten av arvestoffet sitt fra mor og den andre halvparten fra far. Dersom man skal undersøke et farskap, er det derfor en fordel å ha biologiske prøver fra både barn, mor og mulig far. Disse prøvene brukes til å lage en DNA-profil for hver av personene. Hvis man sammenligner prøvene fra barnet og moren, kan man slå fast hvilke deler av barnets DNA-profil som stammer fra moren. Resten må stamme fra faren. Når man så ser på prøven fra den mulige faren, kan man se om man finner et mønster som passer. Slik kan man med stor sikkerhet avgjøre om personen faktisk er faren eller ikke. I tilfeller der den antatte faren ikke er tilgjengelig for analyse, kan det være aktuelt å teste nære slektninger av ham i stedet.

DNA-analyser benyttes når spørsmål om farskap kommer for retten eller i forbindelse med fastsettelse av farskap når barnet er nyfødt. Denne typen rettsgenetiske analyser organiseres av det offentlige, men privatpersoner kan også bestille analyser av slektskap selv over internett (les mer på temaside om gentesting) .

DNA-analyser kan også benyttes der det er tvil om barnets genetiske mor. Det kan tenkes å være aktuelt for barn i Norge som er født etter eggdonasjon i utlandet. Slektskapstester har også vært brukt ved arvetvister.

Spørsmål til diskusjon

• Av og til ber politiet om biologiske prøver fra en gruppe personer for å utelukke dem som gjerningspersoner. Synes du det er greit at du blir bedt om å avgi prøve fordi du var i nærheten da en forbrytelse skjedde? Ville du gjort det?
• Et nasjonalt DNA-register, hvor alle innbyggere har en profil, ville gjøre det lettere å oppklare forbrytelser der gjerningspersonen ikke er tidligere dømt. Motstandere peker på faren for at informasjon kommer på avveie eller misbrukes, og frykter at vi nærmer oss et overvåkingssamfunn. Bør alle nordmenn få registrert en DNA-profil på samme måte som et fødselsnummer?
• Hvis vi får bedre tester for genetisk opphav, vil det bli lettere å rette etterforskningen mot bestemte grupper og utelate andre. Gjennom DNA vet man kjønn, og man kan anslå hårfarge, øyenfarge og etnisitet. Synes du det er i orden at politiet sjekker hvilken etnisk gruppe en ukjent gjerningsperson tilhører?

Innholdet på denne siden ble sist oppdatert i desember 2023.

Send oss en epost hvis du har spørsmål eller kommentarer til innholdet.