Ti nye halvsøsken

Da Øystein Tandberg skulle sjekke om DNA-testen hadde klart å identifisere noen slektninger han ikke visste om, fikk han sitt livs overraskelse.

– Jeg vet ikke om jeg vil bruke et ord som sjokk. Det var en slags plutselig åpenbaring, av mangel på et bedre ord, forteller Tandberg.

Øystein Tandberg er 35 år og jobber som lærer ved en barneskole utenfor Oslo. Han er en av stadig flere nordmenn som har kjøpt en DNA-test på nettet. Ved å sende inn en enkel spyttprøve kan man få vite mer om hvor man kommer fra, og hvem man er i slekt med. Man kan få vite hvor mange prosent  neandertaler man er eller om man er i slekt med kjente konger opp gjennom historien. Men testen kan også gi overraskelser om nær familie.

Ti treff

Etter at Tandberg fikk egne barn, ble han nysgjerrig på sin egen slekts bakgrunn. Han husket historiene om at det kunne være skogfinske aner i familien.

– Interessen for slektsforskning kom etter at jeg ble pappa i 2016. Jeg lurte på hvor jeg kom fra. Jeg antok at tippoldemoren min var skogfinsk, og var nysgjerrig på om dette ville synes på beregnet etnisitet, forteller Tandberg.

Testen ble bestilt fra et av de fire største selskapene innen DNA-testing i verden med hovedkontor i Israel. En ettermiddag en drøy måned senere fikk Øystein et varsel på telefonen. Resultatene av DNA-analysen var klare. Han hadde finske aner. Ikke så mye, kun 4,9 prosent.

– Så scroller jeg videre og oppdager til sammen ti ulike DNA-treff i samme aldersgruppe som meg. Alle fra Norge. Alle kategorisert som halvsøsken.

Dette var ti halvsøsken som han ikke kjente til fra før. Alle med samme far, men ikke samme mor.

Hemmeligheten

Senere samme kveld skjønte han hva resultatene betød.

– Da jeg ringte foreldrene mine spurte jeg rett ut: Er jeg «donorbarn»? Det gjorde vondt å stille spørsmålet. Heldigvis bekreftet foreldrene mine at de trengte hjelp for å få meg.

Foreldrene ønsket i utgangspunktet å holde historien innad i familien, men Tandberg bestemte seg raskt for å være åpen.

– For meg var det nødvendig å få vite. Jeg fikk et enormt informasjonsbehov. Jeg lurte på hvordan donasjon foregikk. Og hvorfor det måtte være hemmelig. Og så lurte jeg selvsagt på hvem som var min donor.

Etter å ha fått snudd livet opp ned, satt han igjen med mange nye spørsmål. Det ble starten på en jakt etter svar. Og – skulle det vise seg – flere overraskelser.

På leting etter informasjon

– Jeg ringte rundt, til Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Rikshospitalet. «Ikke  nedfelt i lovverket» og antydninger om at det var opp til klinikkene. Det ble foreslått å kontakte pensjonerte leger fra tiden jeg ble til på, forteller Tandberg.

Så leste han en kronikk på NRK Ytring av Bioteknologirådets tidligere leder, Kristin Halvorsen. Kronikken handlet om at det manglet informasjon om tidligere praksis med anonym sæddonasjon. At donor ikke bare kunne, men skulle være anonym, var regelen i Norge fram til 2005. Resultatet er at et ukjent antall barn har blitt til uten mulighet til å få vite hvem som er biologisk far. Tidligere mente man hemmelighold var det beste, for alle parter. Hemmelighold var også mulig. Men det var før framveksten av private DNA- slektskapstester.

Arv og miljø

En dag i april ringte Tandberg til Bioteknologirådet. Korona hadde nettopp overtatt nyhetsbildet. Han presenterte seg og fortalte om det han hadde funnet ut. Han var ikke den første som ringte med en lignende historie. Etter at private DNA-tester ble vanlig, får Bioteknologirådet jevnlig telefoner fra mennesker som har fått vite at de er blitt til med anonym sæddonor.

Hva betyr dette? Hva gjør jeg nå? Spørsmålene er mange. Men ingen historier er helt like.

Tandberg beskriver oppveksten som normal og på alle måter god, men at han etter testen begynte å tolke sin egen historie på nytt.

– Mange små bruddstykker av ulike minner og hendelser i oppveksten fikk en forklaring. Jeg har alltid følt meg veldig annerledes enn pappa og har vært opptatt av ulikhetene. Antagelig hadde det vært lettere for meg å forstå ulikhetene dersom jeg hadde visst. Kanskje jeg hadde gjort andre valg, av utdanning eller andre ting, hvis jeg hadde visst?

Det med liten skrift

Før man bestiller en DNA-test, må man godkjenne kontrakten selskapet har laget. Kontraktene er veldig omfattende, men inneholder også tydelige advarsler om at testen kan gi overraskende resultater. Selskapet Tandberg kjøpte slektskapstest av advarer om at du som kunde «kan oppdage ting som forvirrer deg», for eksempel at «din far ikke er genetisk far».

– Jeg var ikke så opptatt av disse advarslene. Jeg skummet raskt igjennom. Jeg visste ikke en gang at det var mulig å bli til med donasjon på 80-tallet, det var noe av det første jeg googlet etter å ha fått svarene. Hadde jeg ikke tatt testen hadde jeg kanskje aldri funnet ut av dette.

Jenta på skolebildet

Med ti halvsøsken var ikke Øystein Tandberg alene med spørsmålene.

– Dagen etter at jeg fikk resultatene mottok jeg en privat melding fra en av mine donorhalvsøsken i test-appen. Jeg ble invitert til en felles gruppe-chat. Vi snakkes jevnlig. Innimellom deler vi bilder. Det kan være barndomsbilder eller en «fredagsskål» for å ønske god helg.

Dette var midt i korona-pandemien og landet var stengt ned. Tandberg forteller at det å møtes digitalt var både naturlig og fint. Å snakke med halvsøsknene har også bidratt til noen biter i puslespillet.

– Vi har noen felles interesser. Jeg har alltid vært glad i å tegne. Blant mine donorhalvsøsken har de fleste kreative interesser og noen har også valgt dette som yrkesvei. Jeg tenker likhetene kan være genetisk betinget.

Men så ventet nye overraskelser.

– Det var i april og en av disse dagene vi delte bilder. Et av bildene av en av jentene i gruppa ga meg en følelse av deja vu. Så dukket koplingen til barnehagebildet opp. Da jeg spurte «Gikk du i den barnehagen på…?», svarte hun «Ja! Det gjorde jeg! Nå tror jeg du satte fingeren på hvor jeg kjente deg igjen fra. Har hatt en sånn skolebildefølelse, men klarte ikke koble det.»

– Der satt vi. Ved siden av hverandre på barnehagebildet. Min donorhalvsøster og jeg.

De kunne også like gjerne truffet hverandre på universitetet. Blitt kjærester. Historien om barnehagebildet illustrerer muligheten for at halvsøsken uvitende kan få barn sammen.

Hva foregikk på 80-tallet?

Tandberg er foreløpig det siste tilskuddet i donorhalvsøskenflokken. Det vil overraske ham om det forblir slik.

– Jeg kan like gjerne tegne et livstidsabonnement hos slektskaps-selskapet med en gang.

Han lurer fortsatt på hvor mange donorsøsken han har. Og ikke minst: Hvem er donor?

– Jeg har brukt mange timer på slektsforskning, sikkert flere hundre timer. Vi kan bevise hvem som er mor og far til donor, men ikke donor. Da vi i høst klarte å samle trådene, ble vi ikke enige om, eller hvordan, vi skulle ta kontakt, eller hvem i familien vi skulle kontakte. Noen tok kontakt med familien, men donor har per dags dato ikke bekreftet hvem han er.

Hva tenker du om bruken av anonym donor?

– Finnes det egentlig anonyme kjønnsceller? Det er halvparten av meg. Det er sånn jeg er, og jeg har rett til å vite om mitt genetiske opphav.

Har du endret syn på dette i løpet av disse månedene?

– Nei, men å forsøke å se praksisen i datidens lys gjør det noe lettere å forstå mine foreldres valg om hemmelighold.

Bioteknologirådet har pekt på at det mangler offentlig informasjon om hvordan sæddonasjon foregikk tidligere. Rådet har også anbefalt at Norge vurderer å opprette et frivillig register der både de som er donorunnfanget og tidligere anonyme donorer kan registrere seg for kontakt.

***

I dag vet Tandberg mye mer enn i mars. Nå håper han at hans egen historie kan være til hjelp for andre i samme situasjon. I sommer var han også med på å starte Foreningen for Donorunnfangede i Norge.

– Vi ønsker å bli hørt i de offentlige prosessene som griper inn i vår virkelighet, avslutter han.

Les også intervjuet med medisinsk historiker Eira Bjørvik hvor hun forklarer hvorfor man brukte anonym donor tidligere.

Du kan høre mer fra Øystein Tandberg i siste episode av Bioteknologirådets podkast Biotekpodden.