En ny studie gir et enestående innblikk i mammutkalven Yukas siste øyeblikk – nesten 40 000 år etter at kalven døde.
For rundt 38 000år siden segnet den unge, ullhårede mammuten Yuka om i det nordøstlige Sibir. Permafrosten i området har siden fungert som et naturlig fryseskap gjennom titusenvis av år og bevarte både vev og biomolekyler usedvanlig godt. Nå har et internasjonalt forskerteam isolert RNA fra mammutkalvens celler, de eldste RNA-molekylene noen gang funnet.
RNA er nært beslektet med DNA, men har en annen rolle i cellene. Mens DNA inneholder hele den genetiske oppskriften og er den samme i alle kroppens celler, fungerer RNA-molekyler som midlertidige «arbeidskopier» av genene som er aktive i et bestemt vev på et gitt tidspunkt. Fordi RNA vanligvis brukes og brytes ned raskt, har det lenge vært ansett som for skjørt til å overleve i eldgamle prøver.
I en studie nylig publisert i Cell analyserte forskerne RNA-profiler fra levningene etter ti forskjellige ullhårede mammuter. Slike analyser kan gi informasjon som ikke kan hentes ut fra DNA alene. Selv om det meste av RNA-et var fragmentert, var vevet fra Yuka så godt bevart at forskerne kunne identifisere biologiske prosesser som skjedde like før mammutkalven døde, knyttet til blant annet skjelettmuskelmetabolisme.
RNA-analysen avslørte også noe uventet: Sekvenser fra gener som kun finnes på Y-kromosomet viste at Yuka, som man hittil har antatt at var en hunn, faktisk var en hann.
Studien utfordrer forestillingen om RNA som flyktige molekyler og åpner for nye måter å studere genuttrykk hos utdødde arter, tilbake til deres siste leveøyeblikk.
Kilde:
Mármol-Sánchez. Cell (2025) doi.org/10.1016/j.cell.2025.10.025
